Mannen min mener at jeg ikke gidder å prøve...

[Anonym bruker]

Forholdet har skrantet helt siden vi fikk barn. Jeg ble syk og han orket ikke å ta ansvar.

 

Jeg likte godt å holde orden på huset og lage middag til ham, men så ble det en vane for ham. Stod ikke middagen på bordet når han kom hjem, ble han sur. Han kjeftet hele tiden når jeg ikke gjorde noe. Selv når jeg gikk ut i 100% jobb ble han sur når jeg ikke stod for alt husarbeid. Han var vant med at jeg gjorde alt.

 

Men jeg flyttet fra ham da. Og han tryglet om å få meg tilbake, han skulle skjerpe seg og bli snill og grei og hjelpe til hele tiden. I begynnelsen gjorde han det. Men nå er han blitt godt vant igjen. I dag klikket han fordi han ikke fikk middag. Jeg skulle lage, men han kalte meg jævla hore og sa jeg var den ekleste han visste fordi maten ikke var klar når han kom fra jobb. (Jeg er i permisjon) Da bestemte jeg meg for at middag får han ikke. Han er gammel nok til å lage maten sin selv. Skal jeg stille opp for ham, synes jeg at jeg kan kreve å bli møtt med respekt. Det gjør jeg ikke.

 

Jeg prøver å fortelle hvordan jeg føler det. Åpner munnen, men får ikke sagt et ord før han kaller meg fitte. Da går jeg bare og gjør på noe annet. Prøver igjen å si noe - drittkjerring... Han fikk ikke mat, så han stakk. Han ble sur når jeg ikke gadd å lage kaffi til ham for at han skulle ha besøk av en kompis.

 

Nå sliter han om dagen, det skal sies, for han har nettopp mistet jobben sin, og han skylder på det. Men han var jo akkurat lik før...

 

Jeg ville stukket umiddelbart, hadde det ikke vært for at jeg kan ikke bosette meg i området, for det er ikke jobb å få her. Vi har akkurat fått barnehageplass til den største ungen. Jeg må flytte om jeg blir alenemor, for da må jeg ha en jobb som jeg tjener skikkelig på.

 

Men så er det det at han har fått seg ny jobb, da er han en hel måned på sjøen. Da får jeg den freden og friheten jeg ønsker i hverdagen, og jeg slipper den surskapen hver ettermiddag. Så jeg tenker å prøve på dette i et års tid iallefall.

 

Men det er dette som plager meg; hvorfor skal jeg gidde å bli i et forhold som er så dårlig. Han sier at det er jegsom ikke prøver å ordne opp i forholdet, fordi jeg ikke har middagen klar til ham. Og fordi jeg nekter å ha sex. Jeg har sagt at jeg har ikke sex med noen som sier til meg hver dag at jeg er stygg. Han må vise at han kan slutte å si slike ting til meg før han får røre meg.

 

Er sånn i tvil om hva jeg skal gjøre. Vente å se (får jo fine dager med ungene mens han er på sjøen), kan jo hende at det er bra for ham også og at han blir greiere da... Eller skal jeg bare stikke og starte et nytt liv et annet sted... Er jeg så ille som han sier, når jeg ikke lager middag til ham når han sier sånne ting, og nekter ham sex av samme grunn?

[Anonym bruker]

Du må slutte å skjemme han bort da, vet du. Ris til egen bak!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ALDRI orket og bodd meg en slik person, som forventet og forventet hele tiden. Å for så å skjelle deg ut fordi det ikke blir slik som han er vant med en dag. Tenk heller på barna dine og flytt. De har ikke godt av en slik umoden og idiot i hus

[Anonym bruker]

Alle kan ha sine problemer, men denne synes jeg var drøy. Å kalle deg for jævla hore og drittkjerring og fitte fordi du ikke lager mat sånn at den er klar når han vil er laaaangt over streken for hva som er normal oppførsel og jeg ville ikke satset et sekund til på en sånn type!!

Synes synd i deg, for det er ikke så lett å starte på nytt, men jeg har selv gjort det og det var ikke lange tiden før ting ordnet seg og jeg fikk det myyye bedre alene!!Lykke til..

[trillemamma]

Har du tenkt over hva slags forbilde han er for barna?

Tenk deg at din voksne sønn blir samme tyrann når han blir voksen, eller at din datter finner seg en likedan mann når hun blir voksen....

Flytt, om ikke for din egen del, så for ungene. Det økonomiske ordner seg, du kan begynne hos Nav.