Blir så lei meg av venninna mi av og til...

[Anonym bruker]

Vi har vært bestevenninner i maange år, kjenner hverandre inn og ut.. men det er alltid jeg som må komme til henne, selv om det er vanskeligere for meg siden jeg har barn mens hun er singel..

 

Pleier besøke henne på kvelden innimellom, det er da det passer best med tanke på jobb. Hun har ikke sett sønnen min siden han var kanskje 9-10 mnd, nå er han 19 mnd..Har sikkert sett han maks 3-4 ganger siden han ble født. Hun kommer jo aldri for å se han, eller dattera mi. Men når vi er på fest i lag snakker hun om hvor glad hun er i ungene mine, kaller seg tante osv.. sier jeg har så perfekt liv siden jeg har mann og barn, perfekt og perfekt tenker jeg bare..

 

Hun sender meg meldinger mange ganger i uka, ringer, vi har mye kontakt. Hun kan finne på å ringe meg kl 12 om kvelden hvis hun har trøbbel med en ny type hun har truffet..jeg har ALLTID stilt opp, men det handler jo alltid om henne og hennes problemer! Hva med å vise interesse for mitt liv også?

 

Sendte melding til henne i går, om hun kunne tenke seg å komme i kveld siden mannen er bortreist med jobben et par dager? Da svarer hun ikke engang.. blæh.. men hun spør ofte om jeg vil komme til henne da..

 

Det nytter ikke å ta det opp heller, tro meg jeg har prøvd!

[Anonym bruker]

Det er henne jeg kjenner best av venninnene mine, henne jeg kan være meg selv med, vi liker de samme tingene, kan skravle hele natta, så det er så synd det har blitt slik:/

 

Hun var mye her før.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, dette er vel ting du bør si til henne!

Tror ikke det er så mye vi her inne kan få gjort med det.

[Anonym bruker]

Det nytter jo ikke å si noe, hun sier bare ja jeg skal komme, ja jeg må få sett barna, men fortsetter som før...skal ikke tvinge henne heller.

 

Trengte bare å få ut litt frustrasjon..

[Anonym bruker]

Men neste gang hun ringer og vil at du skal komme, så sier du at det passer ikke så bra. Hvis hun vil møte deg, får hun dra til deg.

[Anonym bruker]

Ja, får gjøre det..

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde det å sånn.

Satt alene på kveldene å spurte om hun ikke kunne ta seg en tur, fikk beskjed om at det var så langt (hun måtte ta en buss), men jeg måtte ta barnet å komme til henne hver gang vi skulle finne på noe. Kuttet henne ut til slutt, det går begge veier...

[Anonym bruker]

Vel, jeg tror kanskje dette handler om at du har noe hun ikke har;

mann og barn. Du har kommet "lengre" enn hun har og dette er kanskje litt sårt for henne.

 

Hun savner nok den venninnen hun hadde før. Hun som var med ut på by'n, jenteturet, kunne gjøre spontane ting og ikke hadde noe ansvar for noe enn seg selv. Nå har du plutselig et helt annet liv, mens hun fortsatt står igjen på "start". Da er det kanskje enklere for henne og ignorere det livet ditt og heller konsentrere seg om dere to. Noe som igjen fører til at dere snakker om henne, da ditt liv er fylt av mann og barn.

 

Jeg har også en slik venninne. Vi har vært gjennom tykt og tynt sammen, bodd sammen, flyttet til andre siden av verden og tilbake igjen, fikk oss kjærester og videre samboere nesten samtidig (alle fire går bra sammen), men i vår ble jeg gravid og da sa alt stopp. Hun har prøvd en stund og klarte nok ikke helt tanken på at jeg ble det ved et uhell. Jeg prøver å fortsette vennskapet, men når jeg er med henne snakker vi for det meste om henne. Tror vi ikke har snakket om min graviditet i mer enn kanskje fem minutter de siste fem månedene. Det er vanskelig og vondt for min del, men det er det nok for henne også. Jeg har til og med innvitert henne med på ul, men hun hadde ikke tid.

Hadde det ikke vært for samboeren hennes hadde jeg aldri skjønt hvorfor det hadde blitt slik avstand...

 

Jeg vet ikke om det er noe du kan gjøre for at det skal bli bedre. Bortsett fra å kanskje prøve å få henne til å bli en større del av livet deres; julegaven kan kanskje signeres med "til tante, fra xxxx og xxxx, eller at du innviterer henne til å være med dere å lage trolldeig, gi henne noe barna har laget (et kort osv).

[Anonym bruker]

Det kan være noe i det du sier ja, 17.49.. Men jeg er jo med henne på mye selv om jeg har mann og barn, er med på både fest/jentekvelder, filmkvelder, kino osv jeg, ikke noe problem det.. Men hvorfor skal bare jeg involvere meg i hennes liv, og ikke omvendt? Spør ofte om hun vil komme hvis mannen skal ut en tur, er på kurs e.l også men det passer aldri.. tenkte hun sikkert synes det er kjekkere når jeg er alene hjemme, men neida.

 

 

HI