Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Har vippet frem og tilbake i over tre år nå. Lange perioder hvor jeg bare ønsker å gjøre det slutt, for så å tenke: jeg har det jo bra, ta deg sammen. Vi prater mye, har vært hos familierådgivning og hos psykolog. Vi har ikke sex, for jeg klarer ikke den nærheten. Vi krangler ofte, og han er veldig ute etter å lete etter feil hos mine to barn hele tiden, som ikke er hans. Ønsker ikke å gjøre det slutt, men merker at dette har tatt veldig på kroppen psykisk. Hva bør jeg gjøre?

[Mille**]

Hva jeg hadde gjort? Dumpa han.

[Anonym bruker]

Det er ikke bare du som skal ha det bra.Hva med dine særkullsbarn? Har de det bra hvis han hele tiden leter etter feil hos dem?

 

Barna først. Høres også ut som kanskje du selv hadde hatt det bedre ved å dra.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:)

Vet at min eldste datter ikke liker han. Hun er mye borte, pga av at hun ikke orker å være hjemme. Men. hun sier også at hun støtter meg hvis jeg vil være med ham. Føler at jeg ikke kan oppdra barna mine som jeg vil. Ønsker at barna kan ha med venner hjem osv. Spes nå som den eldste beg å komme i feste alderen. Hun vil gjerne ha med venner hjem ol, men det får hun ikke lov til av ham. Jeg ønsker det. Ønsker å ha en "åpen" dør for vennene til barna mine. Han vil helst ikke ha noen her.

[Anonym bruker]

dytter---

[Anonym bruker]

Hvorfor er du fremdeles sammen med ham? Redd for å være alene?

[Anonym bruker]

Og dette finner du deg i?? At barna skal føle seg som gjester i sitt eget hjem??

ALDRI hadde jeg satt en manns formaninger forran mine barns vel og ve. Slik du beskriver det har ikke dine barn det godt!

[Anonym bruker]

Vel, jeg tenker hele tiden at jeg er glad i ham.... Vet faktisk ikke sikkert lengre, for han irriterer meg hele tiden. Vi har ett barn sammen og hus....

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg stortrives når han jobber kvelden, og jeg kan være hjemme alene.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Jeg hadde dumpa han.

[Gjest]

Livet er for kort til å beholde forhold som ikke gir deg noe. Dersom familieterapi og alt slikt er prøvd og dere faktisk ikke har det bra sammen er det vel best å gjøre det slutt. Jeg vet jo at det ikke er lett, men du har mest igjen for å være tro mot deg selv og høre på egne følelser..

[Anonym bruker]

Tusen takk Gytha.... En annen ting er at jeg hater virkelig foreldrene hans. Alle som møter de sier de er spesielle. Er vondt for meg dette også, for jeg ser alltid etter det positive i mennesker. De la meg for hat med en gang jeg ble sammen m sønnen dems, pga at jeg hadde to "lausunger" som de sa..

Alt i alt, så blir dette så mye. Bruker nesten hver time hver dag på å tenke.... Skal, skal ikke...

[Anonym bruker]

dytter igjen:)

[Anonym bruker]

Du sier du ikke ønsker å gjøre det slutt, men samtidig ut fra det du forteller om forholdet virker det som om du egentlig vet hvor mye bedre du vil ha det alene. Når forholdet i tillegg går ut over barna dine og du vet det, synes jeg valget bør være ganske klart. Brudd er alltid tungt mens det står på, men på sikt virker det som om du kommer til å ha det bedre med deg selv.

[Anonym bruker]

Sjelden jeg gir råd om å gå til noen, for det er helt umulig for noen å lese et innlegg og si "gå!". Man vet ingenting om felles historie, følelser, innleggers dagsform osv. Mange ganger kan et klage innlegg være kun det, man er lei der og da, mens problemet virker lite dagen etterpå.

 

I ditt tilfelle syns jeg forøvrig det blir noe annet, når en av dine særkullsbarn ikke vil være hjemme fordi h*n ikke liker mannen din. Og fordi han leter etter feil på dine to barn. Høres ut som mannen har psykiske problemer, og derfor ønsker jeg deg lykke til på egen hånd! Seriøst, du kommer til å gå gjennom en tøff periode, men når støvet legger seg ser du helt klart at du har gjort det rette valget!

[Anonym bruker]

Jeg tror grunnen til at du tenker så mye er fordi den tilværelsen du lever nå, sammen med denne mannen, egentlig strider mot det som er bra for deg. Hvis forholdet hadde vært bra hadde du ikke hatt kvaler. Hvis terapi hadde hjulpet hadde du arbeidet mot et mål sammen med partneren din om å få det bedre akkurat nå, ikke gått for deg selv og tvilt.

 

Har vært der du er nå, og vet hvordan det er å tenke at ting kanskje kan ordne seg og at mye står på spill, men i ettertid tenker jeg bare at jeg burde ha gått mye før.

 

Hvis du setter opp en for-mot liste, hvilken side blir lengst da? Og på hvilken side ligger de tyngste argumentene? Det kan kanskje hjelpe å se tankene svart på hvitt, og hvis du velger å gå, så legg en plan for deg selv om hva som må gjøres av praktiske ting og hopp i det. Sett nye mål for deg selv og finn noen rundt deg som kan hjelpe og støtte. Lykke til uansett hva du velger.