Hadde dere funnet dere i dette?

[Anonym bruker]

Mannen min mener at jeg er sååå hårsår, men det er rett før jeg hiver han på dør nå altså. For han skal alt være helt greit om bare han sier unnskyld etterpå.

 

Vi har det slik at jeg gjør alt og han gjøre ingenting, og det synes jeg egentlig er greit fordi jeg er avhengig av å gjøre noe hele tiden, og vi har ikke så stort område å stelle på. I det siste har også tankene vært at i tilfelle vi skulle skilles, vil jeg være litt glad om han ikke greier å ordne opp i huset sitt. Da skal jeg le litt av ham.

 

Vi hadde en situasjon som var nokså standard her i dag. Han lette etter noen papirer. Han fant dem ikke umiddelbart og begynte å skrike til meg at det var typisk meg å kaste alt jeg kom over og at han ikke ville være gift med meg lenger. Etterpå kom et og annet kraftuttrykk, og han så til vår tre år gamle datter at jeg ødelegger alt og at jeg ikke er til å stole på.

 

Papirene hadde jeg ikke kastet, ikke ryddet engang, de lå akkurat der han hadde lagt de, men han hadde lagt noe annet oppå så han så dem ikke først.

 

Da sa han unnskyld til meg, og sa til datteren vår, som stod og kjeftet på meg for jeg er så slem, at vi glemmer dette nå. Slike ting skjer nesten hver dag... Han er ekstremt hissig, og truer ofte med å drepe meg osv. Men det verste er når han vender datteren vår mot meg og sier at han ikke stoler på meg, når han ikke har noen som helst grunn til ikke å stole på meg.

 

Han har psykiske problemer, men har sagt nei til legehjelp...

 

Jeg er tidligere blitt rådet til å bare se gjennom fingrene med det, men jeg vet rett og slett ikke hvor mye mer jeg gidder.

[Anonym bruker]

Helt enkelt og greit, nei..det hadde jeg ikke funnet meg i. Og absolutt ikke pga barnet som å vokse opp med en slik far.

[Anonym bruker]

NEI.

 

Drapstrusler regnes som vold, også all annen utskjelling, så i dette forholdet er du utsatt for psykisk vold. Du skylder datteren din en oppvekst uten at hun skal være vitne til at du blir trakasert. Det er skaldelig for barn å vokse opp med vold; omsorgssvikt. Du må beskytte henne mot det.

 

At han har psykiske problemer fritar han ikke for ansvar. Det er effekten av hans handlinger som teller og akkurat nå er de uheldige for deg og ditt barns psykiske helse.

[Anonym bruker]

Hvem i alle dager er det som råder deg til å se igjennom fingrene med psykisk terror?

 

Mannen din har åpenbare problemer og du bør komme deg vekk med barnet, før han skader dere fysisk i tillegg til den psykiske skaden han allerede påfører dere begge!

 

 

[Anonym bruker]

Dette reagerer jeg virkelig på!

For det første skjønner jeg ikke at du klarer og orker og gjøre alt av arbeid selv, her i huset skal det være likt og mannen min gjør akkurat like mye som meg.

 

Men dette var jo ikke det værste da, det at han sier slike ting til datteren din er jo helt forferdelig! Dette hadde jeg aldri godtatt, verken jeg eller sambo får si noen stygge eller negative ting til barnet vårt uansett hvor sinte vi er på hverandre. Jeg har selv vokst opp med en far som pratet mye negativt om min mor, når jeg var sammen med henne kom alt han sa ut av meg og jeg var konstant sint på henne. Ikke koselig for noen av oss.

 

Men når han i tillegg til dette som jeg synes er ille nok, truer med å drepe deg, vil jeg anbefale deg å søke hjelp til å komme deg bort fra han! En dag smeller det kanskje og han blir voldelig. Det høres jo ut som at det allerede ligger i han. Har selv slitt med psykiske problemer, og vet det kan være vanskelig og søke hjelp, men gjør det. Det blir så mye bedre, og om ikke for din skyld så for datteren din.

 

Håper det ordner seg

[prekæs]

jeg syns ikke du skal gidde så mye mer. Datteren din fortjener ikke å være vitne til daglige drapstrusler mot mor. Tenk hvor preget hun kan bli av det etterhvert og det at du godtar det, kan gjøre at hun oppfatter deg som en dørmatte når hun blir eldre hun og. Virker som om du forstår det selv. Ta grep, gjør noe med det. Livet er for kort til å godta dårlig behandling av partner over noe som burde vært de beste av dine voksne år.

[Anonym bruker]

STIKK!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Fra innlegget:

"Da sa han unnskyld til meg, og sa til datteren vår, som stod og kjeftet på meg for jeg er så slem, at vi glemmer dette nå."

 

Hvis datteren på 3 år står og kjefter på deg fordi du er så slem, har det allerede gått langt over streken etter min mening! Barnet har allerede oppfattet mer enn hun har godt av når det gjelder situasjonen i hjemmet. Her bør du absolutt gjøre noe snarest mulig, enten du flytter med barnet eller setter hardt mot hardt når det gjelder legehjelp til mannen.