Jeg vil ha barnet mitt !! Ver så snill les noen.. (langt)

[Anonym bruker]

Jeg slet med angst i slutten av svangerskapet, jeg gikk ofte rundt og var kvalm og uggen uten og vite hvorfor,trodde bare at jeg var en av de uheldige som var kvalm og uggen under hele svangerskapet. Jeg visste ikke at jeg hadde angst før jeg var hoss legen 2 mndr etter fødsel.

Etter fødselen var jeg utrolig slapp og dårlig, og følte meg som en dårlig mor allerede på sykehuset, jeg synes det var skummelt og skifte bleie på han og bade han for første gang.

Følte meg totalt usikker og som en elendig mor siden jeg så vidt turte og skifte på han,var rett og slett bare utrolig usikker på meg selv og livredd for og gjøre noe feil.

Da vi kom hjem fra sykehuset ble alt ting bare verre og verre, samboeren min gjor det meste av stellet, det eneste jeg gjorde var og amme og kose med gutten.

 

Ofte lå jeg bare i sengen og gråt og følte meg totalt hjelpesløs, følte at sønnen min helt sikkert hadde fått det mye bedre uten meg, jeg lå ofte og såv til langt på dag, og samboeren min kåm på rommet når babyen skulle ha pupp, så lå jeg og babyen og hadde kosestund i sengen.

 

Etterhvert som ukene gikk satt jeg bare i sofaen og følte meg helt på bånn, hadde ingen gleder i livet, var jo selfølgelig glad i sønnen min, men følte at han ikke var like glad i meg, som jeg var i han noe som gjorde utrolig vondt.

Alt var et ork.

Tilslutt kontaktet vi legen og han sa at jeg hadde angst og depresjoner jeg fikk piller men vergret meg for og ta dem, men jeg tok dem til slutt etter mye om og men.

I begynnelsen orket jeg ikke tanken på og gå ut, isolerte meg helt fra venner.

Når vi var på besøk var jeg alltid blid og glad, det var bare rent skuespill, ingen ante noen ting om hvordan jeg egentlig hadde det, uten om samboeren min.

 

Ting ble bedre etterhvert som pillene begynnte og få sin virkning og hverdagen og livet ble lettere,samboeren min begynnte på jobb igjen mens jeg var med lillegutt.

Jeg slet fortsatt med angst med det var levelig.

Ettervert begynnte forholdet og skrante og vi bestemte oss for og gå fra hverandre,han skulle bo i huset og jeg måtte få meg en leilighet noe som var utrolig vanskelig, leiemarkedet var sprengt.

Jeg bodde hos en god kamerat av meg en periode, men jeg kunne ikke ha lillegutt hoss meg på overnatting pga dårlig plass mangel og røyking inne,men jeg hadde han ofte på dagtid.

Jeg og bf hadde en god tone og ingen krangling i den perioden.

 

Etter som tiden gikk følte jeg meg ikke syk lengre, jeg fikk endelig tak i leilighet og vi skulle ha 40/50 fordeling noe vi ble enige om etter og ha vert på mekling og alt var bra. (trodde jeg..) Når lillegutt skulle begynne i barnehagen ville bf ha lillegutt den første tiden for at det ikke skulle bli så mye fram og til bake for lillegutt, jeg sa meg enig i det, men tiden gikk og bf kom hele tiden med unskyldninger for og ha han lengre. Jeg ble ilsint og mente han var utrolig egoistisk av han og holde lillegutt borte fra meg! Fikk aldri svar på tlf osv.

I en periode hadde jeg unlatt og stille opp på et par lege timer den tiden jeg herjet desperat rundt på visninger for og få en plass og bo sånn at jeg skulle få ha lillegutt. Legen min hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet pga at jeg ikke hadde møtt opp!

Jeg ble helt lammet etter og ha fått tlf fra bv. Jeg stilte på møte og de mente at jeg ikke fikk ha barnet mitt boende hoss meg og at jeg måtte ha oppsyn av bf for og være med sønnen min! De mente jeg var mentalt ustabil.

Jeg kontaktet legen og vi hadde en lang samtale der vi begge kom frem til at han friskmeldte meg.

Men bv sto på sitt og jeg fikk ikke engang ha lillegutt på trilleturer alene! Jeg spurte barnevernet om hvorfor de gjorde dette mot meg? Og hvorfor fikk jeg ikke ha han? Jeg er verken alkoholiker eller dop misbruker, ikke misshandler jeg barnet eller noe, men alikevell mener de at jeg ikke får ha han! Bv var til og med på hjemmebesøk et par timer for og se hvordan jeg "behersket" og ha lillegutt hoss meg, hun sa at lille gutt og jeg kom godt overens og at vi hadde det fint i sammen,men alikevell mener de at jeg ikke får ha han pga min tilstand, hvilken tilstand, ja jeg har vert langt nede og deprimert det har jeg sagt til bv maange ganger, det eneste som gjør meg ulykkelig nå er og ikke få ha sønnen hoss meg, har fortalt bv det mange ganger grått og hikstet og sagt at jeg forstår ikke hvordan de kan gjøre dette mot meg, når de ser hvor ulykkelig og lei meg jeg er for og ikke ha barnet hoss meg, det er helt forferdelig og ligge på rommet og ligge og se på en tom barneseng, leker og bleie pakker som støver ned og ikke blir brukt, forstår ikke bv at dette får meg til og kåmme ut i depresjons hellvette igjenn? Jeg vil så gjerne ha gutten min hoss meg! Ikke bare se sønnen min sammen med bf på dagtid! Hva gjør jeg galt hvorfor får jeg ikke være mor for min egen sønn? Legen har jo ikke friskmeldt meg bare for morro skyld? Er jo mange barn som vokser opp med en mor eller far med angst eller depresjoner!? Bv sier de vil barnet mitt og meg det beste, men er det beste for barnet mitt og bli holdt borte fra sin egen mor? De mener som sagt jeg er ustabil følelsesmessig, jeg har jo fortalt dem hva som får meg til og bli sånn, at jeg ikke får ha barnet hoss meg og at jeg savner han så utrolig mye at det er helt forferdelig! Er jo det som får meg til og bli "deprimert" Når jeg bf og lillegutt er sammen og når jeg må dea hjem knekker jeg av og til totalt sammen etter jeg er komt hjem..

Av og til når jeg må gå så blir lillegutt lei seg og vill bli hoss mammaen sin og jeg gråter heleveien hjem..

 

Jeg orker ikke mer av dette....

Kan noen ver så snill og legge dette ut på skravle?

 

 

[Anonym bruker]

Huff, så trist at det ble slik.

 

Barnevernet gjør ikke noe mot deg, de tar heller ikke hensyn til at barnet skal hele din psyke. Det aller beste for barnet er vel å være i trygge omgivelser hos sin far, med en mild overgang til samvær med deg.

Det er jo ikke barnet sin jobb, å holde deg psykisk frisk. Dersom bv blir beskyldt for å gjøre ting mot deg, og dersom du holder barnets fravær ansvarlig for dine psykiske problemer så skjønner jeg at bvs saksbehandler blir noe betenkt.

 

Dersom samvær med bf og barn fungerer godt over tid, blir vel samværet utvidet, vil jeg tro. Ta tida til hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har full forståelse for at du synes dette er trasigt!Men det er egentlig helt urellevant!Det viktigste her er SØNNEN din!

Barn merker så utrolig mye, og registrerer alle dine følelser.Det hjelper ikke at du spiller glad,barnet vet hvordan du har det likevell.

Det er greit at du ikke er narkoman eller drikker, men å vokse opp med psykisk syke foreldre setter nesten like sterke spor.

Desverre må jeg si at jeg har full forståelse fo hvordan barnefar har reagert i denne saken, det er tydelig at han tenker på at BARNET skal ha det bra,så kommer du desverre i andre rekke.

Slutt og tenk på deg selv!Tenk på hva som er best for barnet ditt!Det er ikke alltid mor er det beste for ett barn, det vet jeg av egen erfaring.

Bli litt mindre selvsentrert, for DU er ikke mittpunktet, det er det SØNNEN din som er...

[Gjest]

Det er uansett hva den ene forståsegpåer sier: det beste for et barn å være/bli kjent med sin mor. Barn har den fantastiske egenskap å se igjennom "det meste" Det å være deprimert etter et svangerskap e.l. det er mennesklig, men i dette forpulte samfunnet skal vi alle være like. HELV.. jeg blir sint på dine vegne. Sloss! Du er mamma, ta det skrittvis, reis deg opp for barnet. Bor du i Oslo, send meg en pm, kanskje jeg kan hjelpe deg til å gå til en fantastisk person som kan hjelpe deg videre i livet. Du skal ut av tunnelen, og du kommer til å glede deg over livet, kan ta tid, år, men ikke la det stanse slik det er nå.

Jeg fikk en dep. som deg, men jeg ble motsatt med barnet, knuget hun inntil meg, ingen fikk komme nær hun, BF gikk fra oss når hun var 9 mnd, selvfølgelig! Hun har levd med en mamma gjennom dep, meget tung sådann, hun er en fantastisk person, ingen ville trodd det, ikke mange som vet. Hun vet! Hun vet, men hun vet også hvem jeg er og det er det ingen av de som ikke var interessert dengang som vet.

Jeg sender deg mange gode tanker

[Gjest]

Men i helv. enda en pedagogisk person. Ja, et barn merker, men er det ulovlig å være noe annet enn normal blid i dette landet. Livet har flere nyanser, mange. Det beste for barnet er å bli kjent med sin egen mor. Jeg har sittet i nok terapisituasjoner med andre mennesker til å vite at de fleste voksne mennesker sliter med en av foreldrene når det kommer til stykket.De sliter fordi de ikke har hele historien til sin mamma og pappa. Det er slik at alt har sin grunn. Klarer man å gjøre det kunsstykke å la et barn få mulighet til å bli kjent med de fleste sidene til mamma og pappa, er håpet større at barnet kan skille seg og de. Jo mer man vet jo lettere er det å forstå hva som er mammas og hva som er mitt. Du er ikke midtpunktet? Hva er det for noe gursomt å si, hun er sitt eget midtpunkt, mener du at hun bare kan fordufte? Sønnen er det viktigste for hun, og ja; selv om hun har hatt en depresjon. Kjør denne på skravle, jeg vet ikke hvordan man gjør det. slutt med denne feige anonymsvaringen

[Anonym bruker]

Mette Elisabeth!Hva er det som gjør deg til en allviter?Har du fulgt med på bloggen til HI?Eller bare uttaler du deg etter dette innlegget her?

Selvfølgelig er det SØNNEN som er midtpunktet og ikke MOR!Hun velger selv å ikke møte opp på samtaler med legen,hvor viktig er egentlig sønnen da?

Dette er en historie vi bare får høre en side av, og desverre så mener jeg at HI ikke eier innsikt i sin egen situasjon.

Selvfølgelig mener jeg at mor og barn skal ha kontakt og at de skal bli kjent. Men slik som situasjonen ser ut nå, så er så er ikke HI den stabile omsorgspersonen barnet trenger. Skal barnets psyke ofres for mor psyke?

 

Da dette faktisk er et anonymforum, så er det MITT valg å være anonym!

[Anonym bruker]

De skal litt mer til en en "liten depresjon" før barnevernet anser far som bedre egnet omorgperson enn mor. Jeg vill gjerne hlrt fars side av saken i dette tilfellet jeg..

 

 

En mor osm for enhver pris føler at hun MÅ HA barnet sitt, gjør meg skeptisk. Jeg hadde gitt barna mine til faren om jeg ble pålagt det, fordi mine banr fortjener enstabil og tryg oppvekst. Om JEG har problem ville jeg ha tatt tak i e føsrt, vært til stede i banras liv når jeg kunne, men ikke prøvd å rive de opp fra en normal tilværelses fordi JEG følte at JEG "trengte" ungene mine...

 

Hvordan var en histroien igjen om de to kvinnene som begge påsto at barnet var sitt. Så sa kong Salomon (var det visst) at de fikk dele barnet, og hentet en sabel for å kutte barnet i to,- og ba de velge halvdel...Da ga den ene slipp på ungen og sa at hun andre bare måtte ta barnet. Hun kunne ikke se på at barnet fysisk ble delt...

 

DET var moren..Hun ville heller miste banret enn at det ble delt i to........

[Gjest]

Nei, jeg har ikke lest noen blogg til HI, hvordan skal jeg vite at det finnes en blogg? Jeg svarte bare på innlegget. Jeg er ikke allviter, men jeg har mange livshistorier med meg, fått via utdannelse og jobb og genuin interesse for mennesket. Som jeg forsto det på hovedinnlegger ønsker hun mer kontakt, ikke bare med BF tilstede. Og denne sabelhistorien du kommer med, den er heftig, håper du forstår det. Alle mødre og jeg presiserer ALLE vil det beste for sine barn, også de som er dep. Det sliter på hun, men det sliter og på barnet, hvordan kan du vite at barnet ikke hadde hatt det bedre om han fikk noen timer, en dag, så en natt osv. ,med mor? Jeg har jobbet i barnevern bl.a. og jeg kan love deg at ikke alle foreldre er perfekt, men man har et system som kan gi foreldre en sjanse, og det er det det er snakk om her, er det ikke?

 

så du sier at hvis jeg kom og påla deg å gi barnet til far, ville du gjort det? Ville du ikke hatt behov for å fortelle din historie og sist, men ikke minst; var det ingen fagpersoner tilstede og forsto at her var det snakk om hormonell de?. Det å bli gravid, føde er en enorm belastnig på et hormonnivå som er skakkkjør fra før(det er mange av oss kvinner som er så skakkkjørte hormonelt før vi får barn, at det forundrer meg at det går så bra som det gjør) Alle mødre har den følelsen av at de er viktige for barna, det har sikkert du også, selv om du kanskje ikke alltid er den beste for de. Dette er instinktbasert og det krever mer enn noen pedagogiske ark for å bli kvitt et instinkt.

Hun har jo gitt barnet, eller barnet bor hos far, er det ikke slik. Hun har lyst å gjennoppta kontakten mer og mer og tilslutt få barnet? Tar jeg feil? Mener dere at det er for sent for hun? Jeg kjenner mødre, meget godt, som har flyttet fra mann og barn. Jeg kjenner igjen tankene her som svirrer rundt de. Dere har plikt på dere, kjerringer, til å vise mer forståelse. Å vise forståelse for de er å vise forståelse for barnet deres. Jeg kjenner ikke hele historien, men det traff noe i meg når jeg leste innlegget. det traff også når jeg leste svarene. Vi kvinner er kvinner verst, det kan umulig skade å legge ting mer tilrette slik at mødre som HI får mer tid med barnet sitt.,

[Mammas lille venn heter Liam]

Alle saker har gjerne 2 sider eller fler, så litt vanskelig å si hva som er rett eller galt å gjøre og å mene her.

 

Men uansett om det er mor eller far som er psykisk syk, så er det ikke slik at det alltid er til det beste for barnet å omgås en av foreldrene med anstand til stedet. Kanskje er det nettopp det som må til, å få være på tomannshånd, for at mor og barn (i denne saken) skal få et bedre forhold og lære hverandre å kjenne som de personene de er, og ikke de personene alle andre mener de er. På den måten og kun på den måten, kan barnet danne seg et eget inntrykk av mor og hvem hun er. Kanskje er ikke tiden inne enda til å ha gutten alene, men det skader kanskje ikke å gi henne et lite lys i tunellen. At mor skal få ha gutten sin på heltid til slutt er nok kanskje ikke det som er målet, men at de skal kunne få egentid og vokse sammen i oppgaven som den familien de er.

 

Det er noe som heter " Når mor eller far er psykisk syk" som er et team arbeid rundt barn som har en forelder med psykisk sykdom, der barn møter andre barn i samme/lignende situasjon, hvor de deler tanker og følelser og lærer om hva det vil si å være psykisk syk. Det jobbes med det på landsbasis, men tilbudet er ikke godt nok utbredt enda.

 

Vi kan ha mange meninger og synsinger om mye rart, men dette fora er ei heller rett sted for å komme med for mange egne meninger om enkeltsaker uten at en kjenner saken i sin fulle helhet.

 

Ønsker den lille familien lykke til videre i sammarbeidet de har startet på.

[Anonym bruker]

Vis at du er sterk! Vis at du behersker hverdagen uten barnet ditt, og at det er viktig for deg å klare det uavhengig av det. Du kan gjøre mye for å ordne opp i dette.

 

Jeg har vært i samme situasjonen. Hadde fødselspsykose som ble utløst av at sambo stakk av og bare tenkte på seg selv. Jeg gikk fra ham, og han fikk barnet. Jeg hadde ikke noe valg. Og i begynnelsen gråt jeg, for selvsagt var det urettferdig for det var over et år etter psykosen og jeg så meg selv som frisk. Men jeg gråt og var så fortvilet over ikke å få være med barnet mitt mer enn få timer i uka. Selv om jeg følte meg frisk, og bare fortvilet, skjønner jeg jo at både barnefar og bv ikke stolte helt på det.

 

Det jeg gjorde, det gikk plutselig et lys opp for meg, jeg måtte bare klare meg selv. Jeg måtte dra på jobb, være sosial, vaske huset og ikke la det å miste barnet ødelegge meg psykisk. Det krevde enormt med krefter, men jeg visste jo at jeg var frisk. Så et år etter, da barnet mitt var 2,5 år, fikk jeg det tilbake. Føler jeg har gått glipp av mye, men tar den tiden tilbake nå. Det er ikke verdt det om du lar det å ikke få være nok med barnet ditt ødelegge deg, for da er det mindre sannsynlig at du får ham tilbake. Du må klare deg selv først- før du klarer å ta deg av et barn.

[Gjest]

Godt å se anonym 09:18. Ja vær sterk stå opp for deg selv og jobb mot å få sønnen din.

Gode tanker på veien, ikke la noen dra deg lengere ned nå, det gjelder han og deg, jobb for dere to.

[Anonym bruker]

Kjære HI

jeg skjønner at det må oppleves forferdelig å ikke kunne få se barnet ditt når du selv kunne ønske det.

Det du forteller virker som om du har hatt det tøft, men at du selv (og legen din?) anser deg som "frisk"

Men historien du forteller er også subjektivt fortalt utifra hvordan DU ser saken, det er jo opplagt at BV og barnefaren ser tingen ganske annerledes. Og jeg må si at jeg tror ikke BV holder deg vekk fra barnet for å være slemme/uvillige/vrange, men fordi de opplever DEG som ikke skikket akkurat nå. Og da må du jo velge å sette deg ned og evaluere hvordan du virker for BV. Du forteller at du gråter, hikster og hulker til dem og tigger om å få barnet ditt, fordi DU savner han og ikke greier deg uten han. Men hva med hva BARNET ditt og hans behov? BV er jo tilstede for å hovedsaklig sørge for at HAN skal ha det best mulig.....

Det vil jo ikke tale for din fordel at du oppfører deg følelsemessig ustabil når du samtaler med BV, det er jo nettopp derfor du ikke har omsorgen (ifølge det du selv skriver)

 

Jeg syns forferdelig synd på deg, men det er viktig at du husker at for din sønn sin del så fortjener han å ha omsorgspersoner som gir han ett godt psykososialt miljø, en stabil hjemmesituasjon hvor han ikke skal være ansvarlig for DIN lykke! Det er din oppgave å nå få orden på livet ditt, skape en dialog med BV, finne ut hva de krever av deg og hva du må gjøre for å få utvidet samværsrett til barnet ditt. Å fortelle barnevernet hvor ulykkelig du blir av å ikke ha sønnen din er veldig lite produktivt, du må bevise at du kan ta ansvar for deg selv og ditt følelsesliv slik at du kan tilby sønnen din trygge omgivelser hvor han er barnet og du er den voksne...

 

masse lykke til

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor og jeg kan fortelle deg at det setter spor. Jeg har gått i terapi i mange år på grunn av dette og kan nå, omsider, fungere normalt.

Skulle ønske noen hadde reddet meg ut av den situasjonen!

[Anonym bruker]

"Alle mødre og jeg presiserer ALLE vil det beste for sine barn..."

 

Da har du nok ikke møtt min mor! Hun vil kun det beste for seg selv!!

[Anonym bruker]

Hei:)dette var fælt å lese..Men har du fortalt alt her nå..??jeg kunne nesten skrevet det selv.hvordan jeg hadde det etter fødselen..følte mye av det samme som du gjør.selv er jeg ikke i jobb pgr.mine psykiske lidelser.er livredd for at bvn.vil ta ungen min .med jeg sliter i hovedsak med angst.men syns det høres rart ut at du mistet omsorgen.. hva legger barnevernet i at du er psykisk ustabil??

[Anonym bruker]

til anonym som vokste opp med en psykisk syk mor:hvordan merket du at din mor var psykisk syk?hva gjorde hun, gjorde hun ikke som gjorde at du sliter med ting i ettertid??

[Anonym bruker]

har du en blogg ??du som startet innlegget ...

[Anonym bruker]

Det var summen av mange ting. På dårlige dager så sov hun hele tiden, snakket ikke til meg og hun gråt masse. Fra jeg var liten så måtte jeg lære meg å komme meg på skolen selv, lage matpakke, ordne middag og kle meg selv. Jeg ryddet hus og passet på henne. Samtidig som jeg alltid var svært nervøs for at andre skulle skjønne hvordan det egentlig var.

 

På gode dager var hun helt hyper. Sang høyt, hadde massive latterannfall, kunne troppe opp på skolen med de merkeligste ting osv. Var ikke så mange av de dagene, men de var like ille som de dårlige.

 

Jeg fikk aldri noe oppfølging hjemme og måtte klare meg selv. Jeg følte meg stor og liten på samme tid. Var alltid redd, følte meg mindreverdig og jeg misunte de andre barna som hadde gode foreldre, feiret artig jul, hadde bursdagsselskaper osv. Jeg hadde aldri noe sånt. Jeg eksisterte, men jeg levde ikke.

 

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 og kom aldri mer tilbake. Har ikke noe kontakt med mamma i dag.

[Anonym bruker]

Kjære 12.30! Stakkars stakkars deg!! Grusomt å lese..Håper det går deg vel i livet likevel.. Det største svik her i livet er når det er mammaen som svikter..den personen som er den viktigste i livet ditt..Hun var/er jo syk, og "kan ikke noe for det", men noen skulle hjulpet deg og sett deg..

Nå ble jeg virkelig trist..:-(

[Anonym bruker]

det hørtes ikke bra ut:/trist å ha en sånn barndom å alt for mye ansvar du fikk du ikke skulle hatt..tydelig at hun ikke skulle hatt unger..merkelig at ingen gjorde noe.men det var kanskje ikke så lett å oppdage.?! Håper livet er bedre for deg nå.. jeg vet ikke hva jeg skal si ,selv hadde jeg en mor som klarte alt.beundrer henne for alt hun har fått til.hun har hjulpet meg mye etter jeg fikk unge..hva skulle jeg gjort uten henne.. .ønsker deg lykke til videre i livet.ikke alle som har hatt det like lett skjønner jeg.

[Anonym bruker]

Ikke bli trist:) Det går bra med meg nå. Jeg var heldig og fikk til slutt hjelp av en flott lege som ordnet plass i en terapigruppe sammen med andre som hadde hatt det slik som meg.

 

Jeg er nå voksen, har fast jobb, leilighet, stasjonsvogn, hund og er gravid. Det er som de sier: "Det som ikke dreper deg...."

 

Skulle mer enn gjerne vært foruten min barndom og jeg unner ingen å vokse opp slik. Og det eneste jeg er litt lei for er at mitt barn aldri vil bli kjent med sin mormor. Men det toget har gått for lenge siden og jeg kommer aldri til å ta kontakt med henne igjen.

 

Jeg bærer ikke nag, men kan kanskje tidvis bli litt bitter når jeg tenker tilbake. Jobber fortsatt med å komme meg gjennom det, men det går bra. Og jeg vet iallfall hvordan mor jeg ikke skal bli for mitt barn:)!!

 

Poenget mitt med å fortelle litt av min historie er at det er ikke alltid best for barn å vokse opp med sin mor og en mor er ikke alltid den som vet best for sine barn. Jeg ønsker ikke å være slem og strø salt i såret til HI, men hun må tenke på sønnen sin og hva som er best for ham!

[Anonym bruker]

hva betyr egentlig Hi?

[Anonym bruker]

Du virker veldig strek og klok, og jeg er helt sikker på at du er en veldig veldig god mor!! Fikk tårer i øynene av innlegget ditt,du beviser at vi mennesker har krefter i oss som gjør at vi kan overvinne alt! Jeg er helt enig med deg i forhold til hovedinnlegget, og barndommen din er nok et sørgelig bevis på det!!

Stor klem til deg!!

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg kjenner ikke hele saken, men kjenner meg mye igjen i dette med å være psykisk syk og mamma.

Heldigvis er jeg og mannen min sammen, ellers ville det ikke gått hos oss.

Jeg har og vokst opp med psyk syke foreldre, og det er mest sansynlig oppveksten min som er årsaken til de problemene jeg har i dag.

 

Jeg skjønner så inderlig godt savnet du har etter sønnen din, men vil alikavel opprordre deg til å prøve å finne positive ting ved situasjonen. Du får i det minste se han! å bli kjent med han! Hvis du fokuserer på at dette er lykkelige øyeblikk og gleder deg til neste gang du skal treffe sønnen din, blir det kanskje lettere for deg å gå fra ham på en mer positiv måte, og da vil du kanskje få lov til å få mer ansvar etterhvert.

 

BV gjør i mange tilfeller en kjempegod jobb, og noen ganger en dårlig jobb. Men stort sett gjør de så godt de kan ut i fra barnets interesser. Det nytter nok ikke å slost mot dem, det beste er å prøve å samarbeide, uansett om det er noen flinke eller eller idioter som liker å demonstrere makten sin. Du kommer lengst om du danser etter deres pipe uansett. Kanskje må du rett og slett svelge noen kameler, men det er verdt det for barnet din sin del!

 

Masse klemmer fra meg som har en del baggasje jeg ikke vil dele her på nett...