Andre som vurderer å gjøre det slutt med kjæresten?

[Talie]

Hei. Synes dette er så vanskelig. Har en datter på 21 en mnd og er 16 mnd på vei. Helt siden forrige graviditet har jeg gått å tenkt på om det hadde vært best om vi gikk fra hverandre. Det har gått opp og ned fra min side, imens han er fornøyd og vil at vi skal være sammen.

Han er ikke slem, og vi har et ok familieliv, men vi har mye diskusjoener og får hverandre til å føle seg mindreverdig. Vi har aldri hatt den skikkelige forelskelsen. Vi ble altfor raskt sammen og da ble jeg gravid etter bare 5 mnd. Nesten daglig tenker jeg på at vi bgge kan få det bedre, men man tanker jo selfølgelig på om barna tar skade om vi ikke er sammen. Føler ikke at jeg kan si at jeg elsker han og føle det, sier det på ren refleks og for at han ikke skal bli lei seg.

Kan man bli et forhold der man ikke elsker den ene, alt er bare middels, aldri noen øyeblikk der jeg føler at det er det forholdet jeg vil bli i.

Er det jeg som er for kravstor?

Hva syns du?

[Symbio]

huff, dette syns jeg er vanskelig. Alle fortjener å elske, og å bli elsket! Det kan ikke være lett å ha det sånn og tillegg være gravid. Men jeg undrer meg over hvorfor du er gravid igjen når du tviler? Var kansje ikke så mye hjelp å få i mitt svar, men håper dere finner ut av det!

[prinsessepåvei:)]

jeg vurderer å gjør d slutt med typen. vi hadde ikke vært sammen lenge før jeg ble gravid å føler ikke det er rett.. han vil at vi skal være en familie når babyen kommer å jeg har prøvd å få sterke følelser for han pga babyen men klarer det bare ikke:( det føles ikke rett å være med han bare pga han skal bli glad å for at babyen skal ha foreldrene sammen. han vet at jeg føler det slik å prøver nesten hver dag å presse meg til å elske han å leve med han men føler bare det blir værre da.

jeg tror bare at vi begge har det bedre hver for oss. hadde jo ikke vært rett av meg å velge å leve sammen med han som familie når jeg ikke har de følelsene jeg burde ha for han.

[ayaah]

Jeg forstår deg veldig godt!!

 

Jeg er i en LIGNENDE situasjon, aner ikke hva jeg skal gjøre. Vårt problem er at vi ikke er ordentlig sammen, sånn offisielt. Men vi har levd sånn i 1 1/2 år, og har veldig sterke følelser for hverandre. Barnet var ikke planlagt. Det var tungt til å begynne med, jeg klarer ikke å ta abort, selv om det passer DÅRLIG. Han ville at jeg skulle ta abort, det var vanskelig. Men nå har han roet seg på det, og ønsker absolutt å stille masse opp som pappa, når det først er sånn.

 

Vi har det stort sett helt fantastisk sammen, han er snill og veldig ærlig, vi har en fantastisk kjemi, han digger barna mine og vice versa, han har en herlig sønn fra før som går fint sammen med mine.

 

Hva er da problemet??

 

Jo, vi er jo ikke SAMMEN. Det er kanskje bare et ORD, og jeg har lenge klart å skyve det fra meg. Han har slitt med å klare å være nær andre mennesker hele livet, sånn sett er vi ganske UNIKE, for han har aldri vært så nær noen før (ikke engang med moren til sønnen, som han faktisk bodde sammen med i et par år... men det funket dårlig, og dit vil han ikke igjen). Han har angst i seg. Sier at han har blitt mye bedre, og jeg tror ham. Han trenger mye luft og frihet og noe alenetid, det synes jeg egentlig er greit; han er et menneske man kan stole 100 % på, og det gjør jo at det alltid er fint å være sammen når vi er det. (Vi snakkes så å si hver dag, møtes flere ganger i uka, overnatter noen ganger hos hverandre osv).

 

Men vi har ikke noe utstrakt sosialt liv sammen; han er rett og slett bare ikke flink til å ta initiativ til sånt, det har ikke noe med meg å gjøre. Men det, kombinert med at han ikke kan SI at vi er kjærester, gjør meg noen ganger veldig sår. Føler meg nesten som en hemmelig elskerinne, som ikke man kan vedkjenne seg... selv om han ikke mener det sånn.

 

Han er så redd for å ikke strekke til, vet jeg..... selv om den "statusen" ikke medfører noen praktiske forpliktelser, det ville bare FØLES tusen ganger bedre for meg. Men han sier at "han aldri vil klare å gi meg det jeg ønsker" (hva er det???) og derfor ville det være å lure meg.

 

Jeg er antakelig veldig dum som henger meg opp i en sånn bitteliten detalj!!! Men det er så vanskelig å legge fra seg... var lettere før svangerskapet.

 

Så jeg grubler VELDIG MYE på om det bare er å gi opp, prøve å finne en ny vei i livet... Men det klarer jeg ikke så lenge vi er så NÆRT, da må jeg skape avstand; må gjennom en lang sorgprosess og så kanskje våge å involvere meg i noen ny (tanken føles FJERN, men jeg synes jeg fortjener å få lov til å elske!).

 

Eller kanskje vil ting roe seg etterhvert, og svarene komme? Tanken har absolutt slått meg: at jeg ser svartere på ting når jeg er gravid? Og sikkert han også? (Husker at jeg vurderte å gjøre det slutt med eksen da jeg ventet mitt første barn, enda hun var planlagt og ønsket, så var egentlig forholdet dårlig allerede da... men det ble mye bedre etter fødselen, ihvertfall en stund).

 

Kanskje er det sånn med deg også, at du tenker svartere enn nødvendig akkurat nå? Og at det blir bedre?

 

Hvis IKKE, om du føler det som du gjør, hele tiden, så synes jeg at du skal ha lov til å være ærlig mot deg selv, livet er NÅ. Barn har best av å bo sammen med foreldre som har det bra inni seg; de kan få et godt liv selv om du flytter fra mannen din. Det blir bare en tøff periode først, men går seg til.

 

Svaret finnes bare i deg selv. Og jeg må finne mitt svar, sukk.

 

Masse lykke til!

[Talie]

Jeg hadde en periode der jeg ikke orket å tenke på problemet, jeg prøvde å tvinge meg selv til å tenke at alt var bra. Jeg hadde også et lite argument langt bak i hodet at det er bedre å ha 2 barn med samme mann enn med to ulike....høres kanskje fælt ut:(

Takk for svar:)

[Talie]

Vi har visst utrolig lik situasjon. Har pratet mye med moren min om dette problemet og hun har ment lenge at jeg burde gjøre det slutt, jeg tenker jo noen ganger at det er jo bare å gjøre det, men det er ikke så enkelt. Man starte å tenke på hva han sier og føler seg, hva skjer med han hvis vi gjør det slutt. Er jo glad i han, men elsker han ikke. Dumt at man ikke klarer å tenke bare på seg selv

Føler at ting blir bare verre og verre. Nå klarer jeg nesten ikke å være intim med han heller lengre, det blir for rart og jeg føler meg ikke tiltrukket av han. Huff!!! vanskelig ja:(

[Talie]

Jeg synes ikke det er en liten detalje det at du vil være sammen med han. Det har en stor betydelse for både deg og han. Er jo kjempesynd at han vil binde seg mer, for det høres jo ut som om dere egentlig har det fint. Vi kan jo håpe at det kanskje forandrer seg når barnet kommer. Men det går ikke å holde på sånn i evighet, noen gang må han ta valget. Ønsker deg lykke til videre og takker kjempemye for svaret.

[l.m.m]

Jeg venter nummer to med min samboer nå, vi har det fint ilag og vi ser for oss en framtid sammen. Grunnen til at jeg svarer her er: nr 1. Da jeg gikk gravid første gangen hadde vi mye opp- og nedturer. Vi var på tur inn i noe som vi ikkje visste hva var, og jeg hadde hele tiden veldig store forventninger til samboeren min. Dette roet seg da datteren vår ble født. Vi krangler ennå og kan møte tøffe tider, men vi er innstilt på at vi skal være sammen, og det letter det meste. Grunn nr. 2: Hvis noen av dere tar en avgjørelse på å ikkje være sammen med den dere venter barn sammen med, så må dere være veldig klar påå få til et godt samarbeid for framtiden sin del. Jeg er selv skilsmissebarn, der foreldrene mine ikke samarbeidet bra de første 8 årene. Det er tungt å være liten i en slik hverdag. Ville bare skrive det, ettersom dette er noe som engasjerer meg veldig. Å ha foreldre som ikke bor sammen er ikke verdens ende, men å ha foreldre som ikke kan fordra hverandre og som ikke samarbeider er veldig vondt.

 

Jeg skriver ikke dette for å være belærende eller noe, forstår veldig godt hvordan dere føler det ut ifra min første graviditet.