Gå til innhold

Jeg er en farmor som gjerne skulle sett mer til barnebarnet mitt.


Anbefalte innlegg

Skrevet

Har forsøkt å få sønnen min til å vise interesse men han er tydeligvis ikke moden nok for farsrollen. Min sønn var bare sammen med mamman til barnebarnet mitt i 2 mnd da hun ble gravid og jeg har desverre bare hilst på dama 1 gang (før graviditeten). Hun har nå ny kjæreste og vil til min store sorg, ikke ha noen kontakt med oss. Min sønn har jo selv meldt seg ut, og da jeg forsøkte å ta kontakt med jenta via en tekstmelding fikk jeg bare til svar at hun ikke ønsket kontakt med noen i hans familie. Har tatt kontakt flere ganger etter det også men får ikke noe svar tilbake. Heller ikke hennes foreldre vil ha noe med oss å gjøre. Antageligvis fordi min sønn sviktet da hun ble gravid! Jeg er så lei for det. Jeg har snakket mye med han om det, med det hjelper rett og slett ikke og jeg har gitt opp dette med han. Det har jeg jo også prøvd å forklare til henne og til hennes foreldre. De har barnet mye og det er deres eneste barnebarn. For meg føles det litt som at de ønsker å ha barnet for seg selv, at de vil være de eneste besteforeldrene uten innblanding fra andre. Jeg er jo mye yngre enn de, men føler likevel at jeg har mye å gi barnebarnet mitt. Har selv en datter på 3 år som er nesten jevngammel med sitt eget tantebarn. Tenk så mye glede de to kunne hatt av hverandre. Tenker ofte på det.

Det er så trist. Vet ikke hvorfor jeg skrivet dette men jeg måtte bare få det ut.

Føler at jeg har prøvd alt i forhold til det å få kontakt. Men jenta har bestemt nok seg for å holde meg utenfor.

 

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Utrolig trist både for deg og for barnet som ikke får mulighet til å bli kjent med sin farmor.

Fatter ikke at folk kan være så slemme!!

Skrevet

Uff, det var trist. Jeg er selv alenemor,men mitt barn har et veldig godt forhold til sin farmor og farfar. Men så har jeg heller ikke noen store problemer med pappaen. Jeg vet ikke hva du kan gjøre. Hun synes kanskje det er lettere for seg selv å ikke ha noe kontakt, og så synes hun vel at det er sårt for barnet som har en pappa som ikke stiller opp. Kanskje hun ønsker at han nye og hans familie skal fylle rollene som nærmeste familie istedenfor pappaen og dere. Må si at jeg kan forstå henne litt. Du kan jo skrive et brev til henne og forklare hva du tenker osv? Hvis barnet får vite om pappaen sin ettersom h*n vokser opp så ville det såklart vært fint å vite at man har en farmor som bryr seg! Lykke til!!

Skrevet

Jeg er enig med hun over her, prøv med et brev der du forklarer hva du tenker.

Jeg har en venninne som ble gravid med en flørt. De hadde aldri et seriøst forhold og hun bestemte seg for at hun ville klare seg selv. Det var fryktelig sårt for henne at hun og pappaen ikke hadde noe forhold og ville derfor "bevise" at hun greide seg. Pappaen til barnet var ikke spesielt interessert i barnet mens hun gikk gravid. Hun håpet hele tiden at han skulle endre mening etterhvert, men for å beskytte seg selv og sine egne følelser holdt hun avstand.

Farmoren til barnet holdt kontakten med venninna mi. Hun sendte kort, sms`er ol med jevne mellomrom - uten noe press, bare for å vise at hun brydde seg. Venninna mi satte veldig pris på dette selv om hun aldri sa noe.

Da barnet ble født tok hun kontakt med farmoren. Barnefaren brydde seg ikke, men venninnen min ville gjerne at barnet skulle ha kontakt med farsiden sin også, Og hun håpet også på at faren skulle ta mer kontakt når barnet ble eldre. De bodde langt fra hverandre så noen tett kontakt var vanskelig. Etterhvert fikk farmoren til barnet og venninna mi god kontakt. Venninna mi sier at hun vet at farmoren er der, og at hun stiller opp om det er noe. De første årene av barnets liv var det farmoren som ble kjent med barnet, ikke pappaen. Og farmoren la heller aldri noe press ang barnefaren. Hun var inneforstått med at han ikke tok noe ansvar og forsvarte han aldri. Så venninna mi stolte på henne.. Hun syns også det var godt å vite at farmoren viste hva som pågikk i livene deres. Farmoren fikk bilder, brev ol så kunne hun fortelle barnefaren hva som skjedde.

Når barnet ble eldre var det til farmoren h*n og mammaen reiste på helgeturer og ferier. Da begynte pappaen til barnet også vise interesse. Så når barnet ble noen år gammelt fikk det et forhold til pappaen sin. Nettopp fordi farmoren holdt kontakten. Venninna mi er farmoren evig takknemlig for at hun ikke "gav dem opp", men at hun hele tiden viste de at hun var der om de trengte henne.

 

Så mitt råd må være at du bør vise at du bryr deg. Ikke legg noe press på henne, men la henne forstå at du ikke forsvarer sønnnen din og at du faktisk ønsker kontakt. Og at barnet som kommer faktisk har en farside selv om hun ikke liker det akkurat nå.

 

Lykke til. :)

Skrevet

Jeg er en alenemor som har kuttet all kontakt med far, ikke bare fordi han sviktet, men pga vold, rus, trakassering, trusler m.m.

 

Vet at dette ikke er familien han sin feil, men jeg har faktisk ingen ønske om å bli minnet om fortiden min ved å trekke inn disse personene i livet mitt. I tillegg vil jeg aldri vite om han er i nærheten, eller oppsøker barnet mitt hvis jeg skulle latt barnet besøke f. eks. moren hans.

 

De bor heldigvis langt unna, så jeg slipper å møte dem på gata.

 

I tillegg har jeg en fantastisk samboer, som barnet mitt kaller pappa og som behandler ham som sin egen. Samt hans familie som har tatt imot barnet som et ekte barnebarn, tantebarn osv... Nytt barn på vei, og et liv som er fantastisk på alle måter... Jeg ville aldri ofret dette for at moren til eksen min skulle få etablere et forhold til sønnen min, fordi jeg vet at sønnen min har et stort nettverk rundt seg som dekker alle behov...

 

Skriver ikke dette fordi jeg ikke ser din side av saken, men fordi det finnes ullike grunner til å ikke ville ha kontakt, og man bør kanskje ha forståelse for at det som regel ligger noe fornuftig bak slike avgjørelser, selv om noen alltid vil føle seg såret i prosessen...

Skrevet

Jeg er kanskje mer på din alder, selv om jeg ikke har barnebarn:) Blir snart 40.

 

Nå vet jeg ikke hvor mye du har "blandet" deg i forholdet mellom din sønn og henne. Om du har kommentert ang din sønn overfor henne og evt hvordan. Eller om du har snakket med henne om dette med samvær mellom barn og far. At det må være sårt, forstår jeg godt.

 

Jeg anbefaler deg å bare vise at du finnes. Send gaver til den lille(om så i posten, og med hilsen fra farmor) og vis interesse på avstand. F eks "står det bra til med den lille?" i en SMS, eller et annet litt generelt spørsmål. Ikke så ofte, men nok til at de husker på deg uten å føle mas. Trå forsiktig og bruk tid. Og ikke snakk om din sønn. Du er farmor, og dette vet faktisk denne moren. Er hun ung, så vær tålmodig. Hun vokser nok litt, hun også med tiden:)

 

Det kan ta tid å bygge opp et forhold på nøytral grunn, for moren her tenker nok at du er på din sønns side og hun er redd for at du vil blande deg, kanskje? En vet jo at det er ganske vanlig, og at de fleste vil velge "side" med sin egen familie. Dessverre. Bare aldri nevn din sønn og deres samarbeidsproblemer overfor denne moren. Vis at det er ikke din sak. At dere en gang kan snakke om dette, kommer kanskje. Men ikke vær den som tar dette opp nå. Du vil være farmor, og da må du ikke være en talskvinne for din sønn.

 

Jeg har kjempegod kontakt med farmor til mine barn, selv om far er er liten dott;) Han stiller ikke opp, men farmor er HELT nøytral, og bråker aldri om dette. Slik har hun vært hele tiden. Hun er faktisk jevnlig på helgebesøk hos oss. Ikke ofte, men flere ganger i året er det. Jeg er glad for at ungene faktisk får kjenne sin fars familie, selv om far ikke er flink. Og jeg og hun er faktisk omtrent som venninner i dag:) Dette har tatt en del år fra begges side, men du verden så mye en har igjen for det.

 

Du virker ikke som en som blander seg for mye, og at du er fortvilet over din sønn, forstår jeg godt. Han er den enkleste nøkkelen du har til kontakt med ditt barnebarn. Du har ingen retter etter loven, og da må du bruke tid og være ydmyk.......

 

Håper for dere alle at dette løser seg. Hun(moren) ser det nok ikke helt i dag, men du er faktisk en ressurs for både henne og barnet. Det kommer kanskje en gang i fremtiden. Derfor må du ikke bare gi opp, men vise at du er der og ønsker kontakt på nøytralt grunnlag.

Skrevet

Jeg skjønner veldig godt at du vil ha kontakt med barnebarnet ditt.

Ikke gi opp. Fortsett med å sende meldinger og evt et brev, og ikke gi deg.

 

Siden moren nå har fått seg ny kjæreste, er det vel ikke så stort behov fra hennes del å ha kontakt med bf's familie, men jeg synes det er viktig for barnets del. Og selvom man er skuffet over bf, skal man vel ikke straffe alle på hans side fordet?

 

Eksen til min bror var superflink på det området. Det var et bittert brudd, og hun ville ikke se han når han hentet ungen for samvær engang.

Men hun hadde tett kontakt med farmor og farfar likevel. Og det vet jeg ble en gjensidig glede for alle parter. Tror faktisk broren min følte seg litt utenfor, og det hadde han litt godt av.

 

Så ikke gi deg, vis at du vil ha kontakt uavhengig av hva sønnen din har gjort. Det vil nok lønne seg til slutt.

Skrevet

Jeg synes du skal respektere morens valg og heller vise at du er til stede hvis hun ønsker det. Din sønn har tross alt sviktet henne. Send bursdags-og julegaver med en liten hilsning så kanskje det ordner seg etterhvert.

Skrevet

Uff, dette var trist lesing:( Også mtp at jeg selv har 3 sønner og jeg er faktisk redd for en situasjon som dette:(

 

Synes også like mye synd på barnebarnet ditt som går glipp av verdifull tid med sin fars familie. Og jeg synes barnets mor er utakknemlig og slem!

Skrevet

Jeg synes ikke du skal respektere dette HI. Gi aldri opp ditt eget barnebarn!!

 

Hva med å ta kontakt med familievernkontoret. Kanskje de er villige til å innkalle til en samtale. Selv om barnefar velger å ikke stille opp, så er det deres rett å få lov til å stille opp for dette barnet. Barnemoren er åpenbart såret og kanskje litt langsint, så du må kanskje ta tiden til hjelp. Men gi for all del ikke opp!!

Skrevet

Besteforeldre har ikke krav på å få se eller være sammen med barnet. Jeg har nettopp gått en runde med foreldrene til bf som krevde å få fast samvær med et barn som enda ikke er født. Og de har ikke noe krav på verken det ene eller det andre!

Skrevet

Dette var trist!

 

Jeg er selv alenemor og pappaen til datteren min er ikke inn i bildet i det hele tatt. Men har hatt god kontakt med foreldrene hans siden de tross alt er besteforeldrene hennes. Og de har ikke gjort oss noe.

Dessuten så er de eneste linken til farssiden og røttene/hvor man kommer fra er viktig. Det vil iallefall bli viktig når man blir eldre.

Kan på en måte skjønne at dette er vondt og vanskelig for barnemoren, men det er faktisk ikke god nok grunn til å ikke ha kontakt med deg.

Du har så klart ikke krav på noe, men ikke gi deg!

Jeg synes dette er slemt og dårlig gjort overfor barnebarnet ditt, fro man har så mye glede av besteforeldrene sine!

 

Stå på! Og gjr som en over her foreslo; sent en sms i nye og ne, send en gave i posten, gi tydelig uttrykk for at du vil stille opp uansett.

Sikker på at dette kommer til å ordne seg helt fint.

Lykke til=)

Skrevet

Jeg dytter og har svart. Men tenker det er lettere for farmoren å finne på første side:)

 

Dette er et vanskelig tema, ja.

Skrevet

Vil ikke moren, så vil ikke moren. Jeg har selv vært i den posissjonen, og jeg merket , tvers gjennom all skinnhelligheten til farmor, at hennes eget kjøtt og blod alltid ville være viktigst. Hun klarte alltid å lure inn en liten replikk om hvor synd det var på sønnen hennes som sto utenfor. (Etter det han utsatte meg for: utroskap, gal nydame som trua ungen min på livet, krenkelser pr telefon, krav om DNA-test for å mistenkeliggjøre meg, bidragsnekt, samværsnekt osv) hadde jeg NULL sympati for om sønnen henne 3 år etterpå angret seg og så at han hadde gjort en tabbe.

 

Farmors appeller var med på å drive henne ut av livet til meg og ungen. Hun kunne ha vært en ressurs, men da MÅTTE hun ha lagt seg helt , HEL flat i forhold til hva JEG og barnet trengte og ikke flette inn en eneste passus om hva hun eller mannen hennes eller sønnen hennes kunne ha hatt lyst til eller kunne mene om NOE SOM HELST. Samme om det ble sagt på en pen eller stygg måte. Uansett. Jeg hadde ikke noe som helst rom for eller åpning for å se raust på ting eller for å godta en lojalitetsbrist. Så når hun lot det skinne igjennom at lojaliteten lå hos hennes slask av en sønn, vel, da var det bedre at barnet fikk kose seg med snill stefar og stebesteforeldre.

 

Etter et visst punkt blir alt krenkelser.

Skrevet

08.44: Tror du bør vurdere å slutte å bare tenke på hva som er best for deg selv. Det er barnet ditt du frarøver en familie!

Skrevet

Nei, men BARNET har krav på å kjenne sin familie!!!

Skrevet

Til HI.

 

Jeg synes det er veldig synd at du ikke skal få ha noe kontakt med barnebarnet ditt.

 

Jeg er selv alenemor hvor far ikke engang har sett barnet sitt. Sitter og verker og har lyst til å kontakte moren hans da jeg har lyst på at mini skal kunne ha kontakt med besteforeldre på farsiden. Men jeg tror faktisk at de ikke engang vet at de er blitt besteforelder. Er en veldig vanskelig situasjon jeg er i.... Og vanskelig å vite hva jeg skal gjøre.

 

Jeg synes du skal prøve å få litt kontakt med å sende SMS, mail etc. og spør hvordan det står til med den lille. Send kanskje noen små gaver f.eks til bursdag og jul. Spør gjerne om du kan få noen bilder. Dette viser at du bryr deg og at kanskje moren etterhvert innser at det er det rette for barnet og ha kontakt med deg.

 

Jeg selv som alenemor mener at det er viktig at barnet kan lære sin familie å kjenne på både mor og farsiden selv om faren ikke stiller opp.

 

Og noen ganger så må man svelge noen kameler for sin egen del, for det er hva som er det beste for barnet som er viktigst.

 

Lykke til og jeg håper at alt ordner seg for deg:)

Skrevet

Du bør jobbe med sønnen din, han har rett og barnet har rett til kontakt og samvær. Han kan jo ha samværet hjemme hos deg hvis han ikke tørr ta ansvaret alene i starten.

Lykke til, jeg håper jeg selv aldri kommer i samme situasjon som dere er i, vet jeg selv ville følt stor sorg hvis jeg ikke fikk bli kjent med barnebarnet mitt hvis jeg hadde et.

Skrevet

Om barnets mor har gitt deg klar beskjed om at hun ikke ønsker kontakt med deg/dere, bør du respektere det.

 

Hvis du fortsetter å sende meldinger til henne, og tar kontakt med foreldrene hennes, så kan det godt være at hun føler seg krenket og dermed blir ennå mer avvisende.

 

Jeg har full forståelse for at det føles tungt å ikke ha kontakt med barnebarnet sitt, men så lenge far har meldt seg helt ut av situasjonen er du nødt til å respektere barnets mor for det valget hun har tatt.

 

Det tar tid å komme over svik som det barnets far har gjort. Og selv om det ikke er du som har tatt det valget far har gjort, så er du en av hans..

 

 

Skrevet

Anonym 08:44, jeg tenker ikke bare på meg selv, men først og fremst på barnet mitt. Og har to runder i retten som støtter avgjørelsene mine, så jeg kommer ikke til å forandre synspunkt.

 

Jeg sier bare at det finnes to sider i en sak, ærlig talt, jeg frarøver ikke barnet mitt noe som helst, jeg erstatter en dysfunksjonell og voldelig far, med den familien han har vokst opp i (ting har en tendens til å komme fra et sted, arv og miljø=familie) og erstattet den med en fantastisk pappa og hele hans familie, sønnen min stortrives....

Skrevet

Enig med nn 03:36 og nn 10:02

Din sønn er en slask som har sviktet på det groveste og jeg har vondt for å tro at du ikke vil snakke på hans vegne. Og da tramper du mer på barnemoren!

Barnet har fått nye omsorgspersoner i sitt liv. Vær glad for det og respekter det!!

Skrevet

Fy fader! Jeg har to sønner. Selv om jeg gjør mitt aller beste for å oppdra dem til gode omsorgsfulle personer, så har man aldri noe garantier for at ikke en av dem blir en drittsekk når det gjelder sitt eget barn. Skal barnet lide for dette, dvs ikke få ha kontakt med sin egen farmor? "Nye omsorgspersoner" kan ALDRI erstatte familien!

 

Hilsen alenemor som alltid har oppmuntret til kontakt med fars familie. Sønnen min elsker farmor, og det er gjensidig!

Skrevet

Ja, jeg oppfordrer alle med døtre til å oppdra dem til å være rausere enn å nekte en farmor kontakt med sitt barnebarn.

 

Jeg er selv alenemor til gutt og jente, og viser dem faktisk i handling at farmor er viktig, selv om far ikke er på banen.

 

Jeg husker selv at da jeg var liten, var mine bestemødre like viktige for meg. Farmor eller mormor, akkurat det samme.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...