Hei:) er her noen som har spiseforstyrrelser her? altså overspiser?

[Anonym bruker]

...kan dere fortelle meg hvordan dere har det? og hva som utløste spiseforstyrrelsen? og sliter dere med overvekt?

 

på forhånd takk:)

[Anonym bruker]

jepp!!

 

her hos meg er det nok oppveksten min og min kontrollerende alkoholiserte mor som er bakgrunnen.. leit men sant..

 

for meg så går dagen egentlig helt fint; men så snart barnet mitt har gått og lagt seg så er "helvetet" løs..... jeg spiser helst alene når jeg da fråtser! jeg tenker konstant på mat!! og det er ikke moro. jeg kan hive meg over alt som er i skapet, selv om jeg slettes ikke har verken lyst på det eller liker det.. jeg bare MÅ ha det... og så etterpå så kommer den dårlige samvittigheten..

 

en forferdelig ting, vekta går derfor ikke nedover slik den burde.. har mange kilo ekstra.. logisk nok!!

 

har nå begynt hos psykolog og håper på sikt å komme meg ut av dette!

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet i mange år, og opplevde omsorgssvikt hjemme, og begge deler var nok avgjørende for min sykdom.

 

Jeg spiste mye som barn, trøstespiste. Som 7-åring følte jeg at jeg var altfor feit, og begynte å skamme meg over kroppen min (jeg var tynn har jeg sett på bilder). Som 11-åring begynte jeg å sulte meg i perioder. Overspise i perioder. Normalvektig. Som 15-åring fikk jeg bulimi. Normalvektig til jeg var 18 år. Da raste jeg ned i vekt og veide på det minste 42 kg selv om jeg overspiste fordi jeg kastet opp.

 

Et år senere veide jeg 80 kg. Et år senere veide jeg 66. Nå veier jeg 58, men det øker fort.

 

Jeg kaster ikke opp lenger fordi jeg som 20-åring plutelig opplevde hjertesvikt, og noen døgn i respirator kurerte bulimien min. Men jeg fortsatte å spise. Blodsukkeret mitt og kolesterolet er katastrofale. Jeg ønsker å kaste opp, men tør ikke pga hjertet.

 

Jeg klarer dessverre ikke å se det som en sykdom, selv om jeg vet at det er en sykdom. Jeg spiser normalt i perioder, men for det meste spiser jeg ca 1000 g melkosjokolade om dagen, drikker mye brus, kaker og vanlig mat. Jeg handler litt rundt omkring for at de ikke skal se rart på meg. Jeg skammer meg virkelig over hvor mye jeg spiser, mannen min spør om jeg har fått bulimi igjen, men det har jeg ikke, for han vet jo at jeg ikke kaster opp. Jeg føler meg teit som ikke greier å slutte å spise.

[Anonym bruker]

Det som har utløst det for min del var min mor som begynte å slanke meg da jeg var 7-8 år. ( 1 og 2 klasse på barneskolen. )

 

Jeg var sulten hele tiden og tenkte bare på mat. Om jeg fikk noen penger mellom fingrene kjøpte jeg mat og spiste på rommet. Da var jeg 9 og 10 år. Kunne ikke kjøpe brød og sånne ting, så det ble godteri. Det holdt i pakken til dagen etter noe som pålegg ikke kan og det luktet ikke som pålegg.

 

Hun tvang meg på allverdens trening. Man skulle tro man hørte på henne, men på meg ble det faktisk motsatt. Jo mer hun maste om hvor feit jeg var jo mer skulle jeg spise. Jo mer skulle jeg bevise at .. jeg vet ikke. At jeg faktisk var fornøyd med kroppen min.

 

Når jeg ser på bildene i ettertid var jeg ikke overvektig men litt lubben. Så klart.

 

Per i dag sliter jeg med mat. Kan gå 2 dager uten for å straffe meg selv på en måte.

Nå er jeg 22, og jeg kan si med hånden på hjertet at denne høsten da jeg og typen dro en uke til syden, den uken spiste jeg 2 ganger hver dag og tenkte ikke på mat som ellers. Det er den beste uken jeg har opplved på så mange år.

 

Og jeg er livredd for at jeg skal gjøre det samme med mitt barn. Livredd. Så redd at jeg vurderte abort da jeg trodde jeg var gravid. Huff, dette ble langt.