Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr....................

[Anonym bruker]

Min eks sin hemmelige kjæreste har jeg nå funnet. Ikke rart han holder henne skjult.

For det første har hun vært min nabo i vinter, vi har felles bekjente og er absolutt ikke pedagog, men assistent i en barnehage her vi bor.

 

Det som irriterer meg er pedagogpisspreiket min eks plutselig har begynt med, samt at hun er 25 år. Så gammel jeg var da jeg traff han.

Kanskje dere på 25 blir sure nå, men jentungen får bli tørr bak øra først......

[Anonym bruker]

Litt sjalu? Ja, det tror jeg at du er

[Anonym bruker]

Ja, det er ikke så rart at han har holdt henne hemmelig. Han kjenner vel deg?

[Anonym bruker]

Hihihi!

[Anonym bruker]

Sjalu på sønnen min,( det er vel ganske normalt) men ikke hu!!!!!!

Og hvorfor holde henne skjult når hun skal være med min sønn. Det er da normalt å vite hvem som er der når jeg ikke er der? Jeg gir ihvertfall ikke faen i det!

Gidder ikke sånn drittungeopplegg. De får vokse opp før de prøver å leke familie.

Plutselig skulle det ordnes både det ene og det andre. Han har blant annet ikke kjøpt et plagg siden unge ble født! Før hu dukka opp så var det stadig avmeldt samvær.... Hvorfor nå.

Forbanna smisking... ÆSJ!!!!! Jeg er skeptisk.

 

Men om trenden fortsetter er jeg jo glad. eller var det bare et blaff????

Jeg vil beskytte min sønn fra å bli såret. Gansek normalt vel????

 

Det ligger mer bak her:):):)

[Anonym bruker]

Ikke pent å skyve sønnen din foran deg og sjalusien din. Vær nå ærlig i det minste!

[Anonym bruker]

Jeg er nok eldre enn deg. Tror jeg er en av de eldste, om ikke den eldste her på dette forumet.

 

Du sliter med DIN sjalusi. Far klarer å ordne det så ungen og hans nye dame blir kjent. De trenger ikke deg til det. At det hadde vært greiest å være åpen til deg om dette, er nå så. Men far bestemmer faktisk dette selv. Og du har faktisk ikke noen garantier hverken ene eller andre veien om hvor lenge barnefars forhold varer. Ikke er det opp til deg å vurdere, heller. Du har faktisk ikke rett til å bli sint for dette. Dette ER dine følelser, selv om du nå nekter på det. Og faktisk er det helt normalt;) Så du trenger ikke bli sint. Du bare legger det over på at det er på barnets vegne du raser. Det er ikke det. Bare kjenne etter, så vet du;) Jeg vet mye om akkurat dette, ser du;)

 

Kanskje hun faktisk sier til din eks at han må stille mer opp for sønnen sin, fordi hun mener det er barnets beste? Tenker du ikke slik? Hva vet du? Du går utfra det verste(at han smisker) fordi du er mest komfortabel med den tanken selv. Det skal litt til å klare å innrømme at kanskje en ung "stemor" faktisk KAN noe;)

 

Smil og vær glad for at ting utvikler seg positivt for far og sønn. Lag ikke problemer av ingenting:)

[Lykkeliten og jeg]

Nå kjente jeg at jeg ble lettere irritert her. Noe som faktisk ikke pleier å skje.

Jeg ble stemor for to stykker på 2 og 4 år. fra da og de neste årene var det JEG som kjørte og hentet i barnehagen/skolen, gjorde lekser med dem, fant på ting, aktiviserte dem og lagde middag til dem på ukedagene. Ofte mens eksen min var på jobb.

Så jeg synes det er utrolig urettferdig av deg å dømme henne på denne måten kun fordi hun "bare" er 25 år. Fy deg...

 

[Anonym bruker]

Hva har alderen hennes med saken å gjøre? Skulle min eks skjelle ut min nåværende kjæreste fordi han bare er 22? Faktisk yngre enn det min eks var da jeg møtte ham!

 

Grunnen til at jeg venta med å fortelle barnefar at jeg hadde fått ny kjæreste var at jeg ikke orka maset fra ham. Skjønner godt at barnefar har holdt damas indentitet skjult for å ikke gjøre ting rare med tanke på at hun har vært naboen din og dere har felles bekjente.

[Anonym bruker]

Klarer fint å kjøre å hente min sønn selv. Og vet du hva... akkurat det er jeg redd for med han. Skyve ansvar på henne. Da er det vel bedre at han er hos sin mor.

 

Stemor er et ord som vi heldigvis er enig om ikke å bruke.

 

Jeg nekter ikke min sønn å dra til far eller hilse på. Men han har stilt lite opp, så jeg er skeptisk.

 

Sånn er det bare.

 

Selvfølgelig er jeg sjalu på at noen er der når jeg helst ville vært der selv. Er ikke av den typen som er glad når barnet mitt drar. Det er helt unaturlig for meg.

 

Det har seg også sånn at min sønn sier han ikke vil til pappa. Gråter hver gang. Og når han kommer hjem er han livredd for at jeg skal gå fra han.

Og når han skjønner at han må dit, så sier han at han vil bygge togbane med pappa og at de ikke har tid til besøk.

Når han kommer hjem sier han at han ikke likte "hun" som var der.

Synes det er noe som skurrer her og har min fulle rett til å være bekymret.

 

Dette forholdet har vart i 4 mnd nå, og før det var det ei annen ei.

vær så irritert dere bare vil.

 

Må legge til at jeg ikke snakker negativt om de for min sønn. Kun min kjæreste får min frustrasjon.

Jeg oppfordrer også sønnen min til å glede seg til å dra til pappa. Og har også sagt at hun nye som jeg da ikke engang visste hva het før jeg jeg fant ut av det selv. Så jeg spolerer ikke en dritt her, selv om jeg har lyst!!!!!!

 

Måtte bare lufte min frustrasjon!

[Anonym bruker]

Det er en drittunge!!!!

 

[Verbena]

Jeg forstår at du er frustrert over at han endrer oppførsel og plutselig "kan" så mye pedagogsnakk. Forstår også redselen din oppi alt dette i å med at han har hatt korte forhold før og introdusert disse for deres sønn. Det du bør gjøre er å ta en rolig samtale med han (på et nøytralt sted helst) og forklare han at du blir bekymret når han introduserer barnet for nye mennesker også forsvinner de plutselig igjen, og snakke med han om dine bekymringer rundt det at gutten ikke vil til han og er redd for at du skal bli borte når han kommer hjem igjen.

 

Det er en lang prossess å finne en balanse som passer dere alle. Kanskje bør dere se på samværet og hvordan det er lagt opp. er gutten hos han for lenge eller kanskje for kort eller blir det for lenge mellom hver gang han er hos far sånn at de må starte på null hver eneste gang. Jeg garanterer deg at dette ikke er enkelt for far heler, er jo ikke noe morsomt å vite at barnet ditt ikke vil være hos deg.

 

Å trekke alderen til den nåværende dama hans inn i dette er unødvendig, har da ingenting å si om hun er 20år eller 40år så lenge hun er der av de rette grunner. Det er ikke sånn at bare man er over en gitt alder så er man voksen, ansvarlig og tørr bak ørene. Se deg rundt å du vil se 50åringer som er mindre voksne og ansvarlige enn en på 20, dette er individuelt og en del av de fantastiske forskjellene vi mennesker har. Når du trekker frem alderen som et argument sånn som her får det bare deg til å virke umoden, og det gjør at man lurer på hvorfor du føler at du må trekke det frem.

 

 

Håper for sønnen din sin del at det blir en løsning på dette som er den beste for han!

 

Fra 24år gammel mamma til to gutter på 5,5år og 4år! Med en barnefar på 26år og en "ste"far på 24år!

[Anonym bruker]

En umoden 25 åring, og 10 år yngre enn far... Helt ærlig, så har jeg blitt mer moden på 10 år selv.

Jeg vet hva slags liv som gjelder, og barnelivet passer IKKE inn!

 

Takk Verbena.

 

Samværet fungerer fint med hensyn til hyppighet, men det hender far melder avbud for han får ikke disse 9-11 dagene til å gå opp med kjærlighetsliv og jobb.

 

Det er jo fint at pappan prøver å smiske å vise henne at han er en far som stiller opp og gjør morsomme ting med sin sønn.

Gud som jeg ønsker det måtte vare, men jeg tror det ikke før jeg får se det.

 

Jeg føler at jeg kjenner denne mannen ganske godt.

 

Dere som kritiserer. Vær glad det ikke er deres bar n som gråter hysterisk når du skal levere i barnehagen første dag etter samvær med far.

 

Jeg har snakket med far. Vi har kranglet en gang på lenge, og det har vært rundt dette tema.

Han er så forelsket og tror det smitter over på guttungen. Det gjør det nemlig ikke.

 

Skulle ønske det var så enkelt så enkelt.

 

Jeg er mamma. Og mammar skal beskytte barna sine og tale deres sak.

 

Barneloven sier at barn har rett til å bli hørt..... !

 

For å si det sånn. Tror ikke eks hadde gått fram på den måten han hadde gjort om gutten var 7 år. Nei, han er bare 4 og tilpassningsdyktig..... så dette går fint.

 

Jeg sier "det gjør " det tydligvis ikke. For jeg har et barn som ikke vil til pappan sin!

[Anonym bruker]

Forstår all frustrasjonen din her, men det er ikke bare ditt barn.

 

Far har faktisk all rett til samvær(eller deres sønn har all rett, da). Og under samvær er det fars fulle rett å bestemme slike ting. Far har ingen meldeplikt til deg, selv hvor mye en skulle ønske det.

Far bestemmer også hvem barnet skal ha kontakt med, for far har ansvaret og skal vurdere slikt når han har barnet. At han ikke vurderer likt som deg, kan du ikke styre.

 

Jeg kjenner meg godt igjen, men vet at det ikke nytter å bli sint. Jeg var slik du nå er for mange år siden, og min eks var slik din eks er(men her var det i tillegg en del som faktisk kunne sette barnet i fare). En kommer ingen vei, annet enn å fortsette å ødelegge for godt samarbeid med å irritere seg over det som faktisk er småting i det store bildet.

 

Velg dine kamper med omhu. Tenk fremover, og i store bilder. Ikke gjør dette til mer negativt enn det trenger være.

 

Hva hadde du sagt om din eks reagerte slik da du fikk samboer? Han har like mye rett som du til å reagere, vet du. Egentlig litt mer, siden din samboer blir hverdagen til også hans barn. Vær klar over det. Du ser det ikke slik nå, men det er slik det er.

 

Du føler at du "eier" mer av barnet enn faren, fordi du har hverdagen. Men tenk hvor fortvilende det må være for en far å se at barnet har en hverdag med en person far ikke liker?

[Anonym bruker]

Jeg er NN 18.51 og 09:45.

 

Helt ærlig; godta at far er som han er. Du kan ikke endre dette. Det er det han som evt må endre. Vær glad for de stundene hvor alt fungerer, og ta ikke sorgene på forskudd.

 

Skulle ønske jeg klarte å forklare deg dette, for jeg har vært der. Jeg vil ikke legge ut alt her.

 

Du er mamma og han er faktisk pappa. At dere ikke er like, må du bare godta. Han er far til barnet uansett.

 

Og det med at barnet ikke vil; min unge spydde under samvær med far en periode(rundt alderen 2-4 år). Vi hadde i tillegg 14 dager etter hvert samvær hvor ungen var livredd for at jeg skulle forsvinne. Våknet med mareritt. Ville ikke til samvær, og jeg "overtalte" ungen med tungt hjerte hver eneste gang. Samvær har i alle år vært så som så. Det gjennomsnittlige er vel ca 4-6 samvær i året..... Men samvær var der, om enn bare noen helger. Det er her en må tenke langsiktig; faktisk er smuler med samvær bedre i det lange løp, enn inget samvær....

 

Vi har holdt ut, alle sammen. Og i dag har de et OK forhold. Sånn er det for en del med foreldre som ikke bor sammen. Du kan ikke med loven i hånd nekte samvær, eller legge føringer for samværet fordi DU er uenig med far. Og selv om far er ujevn i samvær, så har han like mye rett uansett.

 

 

Så legg frustrasjonen til side, for den eneste du sliter ut med det, er deg selv.

 

Ta det fra en som vet, og som har lang erfaring med dette.......

[Verbena]

Ring familievernkontoret å be om en samtale for å få luftet dette ut med noen som kan det. Gutten skal jo ha samvær med sin far, men da må far være konsekvent å følge opp. Vi har nok en tendens til å være litt ettergivende på dette vi damer, fordi at vi så gjerne vil at barnet skal få lov til å bli kjent med opphavet sitt. Om far ikke klarer å følge opp å se utenfor sin egen lille forelskaboble så ser værtfall de som er borti slike saker daglig at ungen ikke har godt av den virringen.

 

Forstår utrolig godt at du er skeptisk når han nå leker perfekt pappa, akkurat den holder faren til mine også på med innimellom. Men ikke når kjæresten hans er på besøk(hun bor 100mil unna), han gjør det når moren hans (altså farmoren til barna mine) er her på besøk....Ellers er det så som så med hva han orker å gjøre. Og jeg vet av mange andre som har det sånn også, at far tar i å gjør masse når andre er tilstede.

 

Har du snakket med barnehagen om de merker noen forskjell på gutten etter at han har vært hos far?! Er han usikker og gråter mye der etter samvær? Trekker mot de voksne eller leker han godt etter at du er gått?

4åringer er ganske så smarte å min kan værtfall prøve på å spille på det han vet at jeg reagerer på, så er jo mulig at din spiller på det også.

 

Som sagt er dette aldri enkelt, man må bare gjøre det beste ut av det å prøve å gjøre alt så trygt for barna som mulig. Alt ordner seg for snille jenter, det bare tar litt tid å jeg er sikker på at du er en kjempe bra mor for sønnen din!

[Anonym bruker]

Har ALDRI ALDRI nektet far samvær jeg. Heller oppfordert han til å være mer til stede....

 

Godt vi er forskjellig. Dette ser ikke jeg letvint på ivhertfall! At dine barn ikke har "men" av det er bra. Men man kan ikke være sikker på at mitt barn ikke får men.

 

Noen ting skal man ikke bare sitte på gjerdet å godta!

[Anonym bruker]

Jeg har tatt opp med barnehagen, og FVK er neste skritt om ting ikke roer seg.

 

Jeg stilte far kontrollspørsmål for en tid tilbake....

 

Hva heter avdelingen hans, hva heter pedagog, hvem er han kontakt i barnehagen, hva heter de ansatte i barnehagen, hva er hans tøy merket med, hva heter kompisen/e hans, hvem er slem med han i barnehagen?????

 

Var på samtlae i barnehagen og pedagogen visste ikke hvem pappan var, men hun lovet meg å følge med. Tilbakemelding etter de to siste helgsamvær har vært at han har vært lei seg lenge om morgenen, men tiner opp etterhvert som han blir opptatt med lek!

 

Han klarte kun å nevne et navn, og det var nabogutten.

 

 

[Anonym bruker]

Og hva er målet ditt? Tror du far blir tvunget av noen som helst til å gjøre som du vil/ønsker? Det kan ikke retten tvinge ham til, engang. Der finnes ikke sanksjoner for samværsforeldre. Kun for bostedsforeldre.

 

Sånn er det. Det er lite du kan gjøre, annet enn å prøve på en litt finere måte å få ham til å forstå. Ingen kan tvinge.

 

Uansett har samværsforelder rett til samvær, selv om de tuller med fast samvær. Om DU saboterer samvær derimot, så kan du straffes for dette. Og det vil ta seg dårlig ut i retten om du har sabotert. Det vil derimot ikke ta seg like dårlig ut om far har tullet, for BARNET har rett til samvær med begge foreldre. Så samvær får han. Og selv med en dom på samværet, så er sanksjonene kun på bostedsforelder om denne ikke overholder dommens avgjørelse.

 

Tro meg; du har ingen makt i virkeligheten, selv om du føler du skal ha det. Ingenting. Lytt til erfarne "fjellfolk". Alle kan gi råd om hva som er best for barnet, men samværsforelder gjør som han vil........

 

Det er du som må roe deg her.

[Anonym bruker]

Hva er greia egentlig? At hun er 10 år yngre enn han? Jeg er sammen med en mann som er 10 år eldre enn meg, han er 36, jeg er 26. Vi har begge barn fra før og alt er flott her! Du kan ikke skylde på alderen ihvertfall.