Er det noen som har mistet omsorgsretten til barnet sitt her?

[Anonym bruker]

Om det ikke er snakk om vold, mishandling, overgrep, sult, eller slike ting. Om man oppriktig elsker barnet sitt over alt, men at man kommer til kort når det gjelder å oppfylle de andre behovene for et barn. Hva gjør man om barnevernet da bestemmer seg for at barnet skal taes fra foreldrene sine? Det må være en fryktelig smerte for foreldrene og for barnet. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan overleve noe slikt. Og hva med barnet, som mister sin mor og far og som må starte helt på nytt i et fremmed hjem. Bare tanken gjør at jeg brister innvendig.

[Anonym bruker]

Det hjemmet er ikke alltid så mye verdt i det lange løp. Ikke sikkert barna savner det, engang.

 

En mister ikke barna slik du tror.

 

Og en kan lære som forelder til å bli bedre, for å kunne ta vare på barna. Det er her hele forskjellen ligger. De foreldrene som mister omsorgen, vil eller kan ikke lære om ser ikke feilene i hele tatt. Ser du forskjellen?

[Anonym bruker]

Ok, så du mener at de aldri tar fra foreldrene et barn om det er mulighet for at de kan/vil forandre seg til det bedre? Hva om de ikke kan og allikavel elsker barnet sitt og barnet elsker sine foreldre?

[Anonym bruker]

Det skal nok en del til før barn tas fra foreldrene. En fellesnevner hos dem som mister omsorgen er manglende evne eller vilje til å se problemer i sin egen situasjon.

 

Jeg trodde jeg skulle miste dem pga min psykiatriske diagnose, men slik ble det ikke. Fordi jeg SÅ hva som var galt, og rettet opp i det gale med veiledning.

 

Men jeg tror at mange blir sykere enn de i utgangspunktet var av å bli fratatt barna. Dessverre er det ikke noe man kan gjøre med det, for barna må komme først. Og barn trenger mer enn materielle ting. Jeg hadde en mamma som ikke så meg inn i øynene. Det har gitt meg problemer som voksen.

[Anonym bruker]

Å være uendelig glad i barnet er ikke nok. Barnet må få sine behov dekket, slik er det bare.

[Anonym bruker]

Å elske er dessverre ikke nok. Jeg elsker min mor selv om hun er alkoholiker, men jeg ville aldri bodd hos henne og hun får aldri passe sitt barnebarn alene selv om hun elsker henne.

Å elske alene er ikke nok.

[Anonym bruker]

så om man innser problemene og jobber med de med hjelp og veiledning så vil man ikke miste barnet?

[Anonym bruker]

Samarbeid, stå-på-vilje, sunn fornuft og evne til å innrømme feil har reddet meg. Det er hardt å bli vurdert fra alle vinkler, men samtidig hjelper det å ha kniven mot strupen. Jeg vil bare det beste for mine barn, og en stund var det ikke å ha meg som mor. Selv om jeg elsker dem overalt på jord. Men nå er jeg god, etter flere års arbeid med meg selv.

[Anonym bruker]

og ta barnet fra foreldrene er nok siste utvei.....de går inn å hjelper og veileder i hjemmet hvis det er ting som kan rettes opp. Vold og rus er nok mer alvolig og taes ikke så lett på.

[Anonym bruker]

hva slags psykiatrisk diagnose hadde du ?

[Anonym bruker]

Bipolar 2. Har hatt en tendens til å la verden gå sin gang i mine mørke perioder, og da flyter huset over av søppel og jeg har ikke vært følelsesmessig til stede for ungene. Har lært meg å skyve problemene bort om jeg kjenner at de kommer. Så nå er alt mye bedre.