Da var den saken avgjort.

[Vanilla83]

For dere som ikke husker meg og gidder sette dere inn i dette;

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/140794812

http://www.dinbaby.com/forum/thread/140808606

 

For dere som husker meg skal dere nå få opdateringen.

 

Jeg dro på ferie til min mor sørpå med begge barna for å komme åss litt vekk fra samboern min etter han ville ha pause (begrunnet at jeg kontrollerte han og nektet han å trene. Han jobbet 12 timers skift OG trente OG var sammen med venner OG festet, men tok seg ikke tid til familien. Klart jeg maser). Vi skulle være der i 11 dager, og det tok han 4 dager fra vi var dratt for å ringe for å snakke med eldstegutten. Han spurte ikke engang hvordan det gikk med lillejenta på 8 mnd. De to neste gangene vi snakket sammen var det jeg som ringte fordi gutten ville snakke med pappaen sin. Hver gang jeg snakket med han virket han kald og fjern, men vi fant ut vi skulle snakke sammen om dette da jeg kom hjem.

 

Flyturen hjem gikk fint og vi var hjemme 4 på ettermiddagen. Jeg fikk en klem, men ikke noe spm om alt hadde gått bra. Halv fem fikk han en melding, løp ned i gangen og plutselig ropte han bare "hade". Sønnen vår løpe etter han og spurte hvor han skulle, men han fikk ikkeno svar. Jeg og min mor som ble med åss oppover satt stumme tilbake. Jeg ringte han og sa at vi måtte ta åss en prat dagen etterpå, og fikk beskjed at det var ikke sikkert han skulle sove hos sin søster i natt (hvor han bruker sove for fredens skyld når han jobber mye). Neivel? Hvor skal du sove da? Nei det vet jeg ikke, fikk jeg til svar. Men han skulle da dra dit å legge seg så vi fikk prate.. På dette punktet er jeg målløs. Denne "jeg gir totalt faen" holdningen ligner ikke grisen hverken for meg eller barna.

 

Dagen etterpå drar jeg ned og prater med han. Etter endel prating hvor jeg er meget rolig og forsøker finne en løsning på forholdet vårt ettersom jeg faktisk ville ha han tilbake kom jeg frem til at jeg fikk ringe hans mor. Han avviste meg gang på gang og sa at følelsene hans for meg var borte. Basert på en periode på 6 uker var den bare poff vekk. Ikke har han sagt noe, han har bare kjørt sitt eget løp og gjort som han ville mens jeg satt hjemme med barna. Hans mor som også forsøkte å snakke han til fornuft med midler som at vi tross alt hadde 2 barn sammen og ei leilighet til nesten 2 mill kaster man bare ikke vekk uten å forsøke. Men nei. Etter hun var gått spurte jeg han om det var noen andre i bildet. (for sikkert 4 gang) Da kom det frem at han hadde hatt sex med ei han ikke visste hvem var på en fest. Jeg bare ba han skrive under på flyttemeldingene jeg hadde tatt med, og takket ham hjertelig for den.. Jeg dro ned til min svigermor som ble fly forbanna. Dro hjem og gråt på min mors skulder før jeg satte meg ned. Der komme jammenmeg min ex hjem for å hente treningsbaggen sin. Jeg spurte han om han angret på det han hadde gjort, men det gjorde han altså ikke.

 

Etter dette har han prøvd å såre meg når vi har pratet sammen. Han sier han vil være min venn oppi alt dette, men har likevel prestert å si at han er på flørting med ei jente, nevnt opptil flere ganger at "jeg dumpa deg" når han har fått kjangsen til det.. Og bare gitt seg en gangske god faen i ungene.

 

Jeg kjenner han ikke igjen. Hele familien er i sjokk. Dette er så respektløst som det kunne ha blitt, å han kunne gjort dette bruddet på en mye bedre måte. Man flyr ikke å har sex med fremmede damer på fest ei uke etter man ber om pause med mora til barna sine fordi man har vært lei i noen uker. Ufattelig. Jeg må bare innse at jeg har det bedre uten ham, for dette... Jeg fortjente faenmeg ikke denne altså

 

*ulykkelig*

 

 

 

 

 

 

[fjollefrua]

OMG, kjenner jeg blir helt stum her jeg sitter...

Du kommer til å få det kjempebra du nå. Synes du er tøff jeg. Dette er jo nok et eksempel på at noen mannfolk faktisk ikke klarer å tenke lenger enn nesetippen...

Kos deg masse med barna dine, som vet de elsker deg over alt på denne jord.

Du er jo ennå ung, så du kommer garantert til å finne deg et nytt mannebein å tygge på om tid å stunder, og da er du ihvertfall en erfaring rikere om ikke annet...

Ønsker deg masse lykke til...

 

[Miss Misantrop]

Huff, Vanilla83. Så forferdelig vondt og vanskelig for deg! Det var jo utroskap vi fryktet fra den kanten, men hadde håpet i det lengste han var overbelastet eller noe. Menn som ikke sover hjemme, uansett grunn sender opp et rødt varselskudd for meg.

 

Jeg vet det er en klisjé, men jeg skal komme med den allikevel fordi det er en sannhet i den:

Du fortjener bedre og du vil få det bedre på sikt. Tenk så godt du får det når du finner en mann som vil være der og dra lasset sammen med deg. Husker å lese at du ikke hadde jobb. Her er et råd til deg... finn noe du liker. Ikke bare finn noe for at du MÅ ha en jobb. En skillsmisse kan være en begynnelse til et nytt og spennende liv. Barna har deg og dere er fortsatt en familie, ikke glem det opp i det hele. De trenger deg og de elsker deg.

 

[Vanilla83]

Barna betyr alt for meg oppi alt dette, absolutt alt. Jeg har til og med gått med på å være venner med min ex for barnas del, men han gjør det ikke lett for meg. Han virker rett og slett bitter, men det er hans problem nå. Min største bekymring nå er hvordan min økonomiske framtid blir. Vi sitter med en leilighet til nesten 2mill som jo er hjemmet til barna mine.

 

Jeg tenker å be om å få overta lånet, søke om 5 års avdragsfrihet, søke om å få omgjort så mye som mulig til startlån og søke bostøtte. Imellomtiden skal jeg ta meg en utdannelse, sertifikatet og kjøpe en liten bil. Legge meg opp penger så jeg har til jeg begynner å betale på lånet for fullt. Hvem vet? Kanskje jeg har funnet en snill mann til da som kan flytte inn sammen med meg:) Hørtes denne ideen bra ut? Hjemmet her betyr så mye for meg, vil ikke helt gi slipp på det.

[It's all about me]

Kjenner meg igjen i mye av dette og det kommer heller ikke som noe sjokke dessverre.

Det eneste jeg har å si nå er at det blir tungt en liten stund, men går over fortere enn du aner. Du vil raskt se at du får det mye bedre fremover og ikke minst barna får det bedre.

Jeg har vært der for noen år siden, og nå går det bare en vei )

Lykke til.

[Anne-B.]

Så godt at du allerede er på vei. Det høres ut som en fin plan. Lykke til videre, det gjør nok vondt en stund, men så blir det bedre.

[Mia_73]

Føler med deg. Utrolig hva enkelte mannfolk presterer å gjøre. Ansvarsløs til tross for egne unger. Kvalm og ekkel fyr.

 

Selv om det er mørkt nå, jeg lover deg at om 1 års tid vil du takke Gud at du er kvitt ham.

[Verbena]

Tro meg, dette klarer du!

Vi er mange som har opplevd lignende og en ting er sikkert, det er vi som kommer ut styrket. Om noen uker begynner han å komme med løfter om gull og grønneskoger, om han ikke allerede har begynt. Da er det fristende å gi etter å tro på han, men for din del og barnas: ikke gjør det. Barna dine har det best med en mamma som er glad og lykkelig. Ikke med et forvirrende frem og tilbake forhold mellom mamma og pappa. Og de har værtfall ikke godt av å se at pappa gjør som han vil, mens mamma gjør alt hjemme. Det fører til et usunt syn på hvordan ting skal være i et forhold.

 

Sørg for å få i orden en skriftlig samværsavtale fort som fy, og den skal følges til punkt og prikke. Om den brytes skriver du det ned med engang. Få med i avtalen at den skal revurderes om 6mnd fra datoen den er underskrevet, for dette slår meg som en sånn type mann som kommer til å spille på din samvittighet og derfor bare kommer til å dukke opp når han føler for det. Kommer det opp noe mere spennende som en fest e.l. så velger han det over barna sine, sånn som han har gjort til nå!

 

Lykke til!

(skulle du trenge noen utenfra å lufte tankene dine til så må du bare sende meg en melding her inne)