Noen her med sinneproblemer?

[Anonym bruker]

jeg blir så sint at d svartner for meg! I dag dro sønnen min ut ledningen på tv, og jeg ble så sint at jeg satt ham med makt i stuå mens han satt å hylgråt. ( han er ett år).Jeg blir hysterisk sint av alt mellom himmel og jord. Generellt når ting ikke går slik jeg hadde tenkt. Jeg trenger ingen kommentarer på hvor forferdelig mor jeg er, det er nettopp det jeg har innsett. Jeg lurer bare på hvordan jeg kan skaffe meg hjelp før jeg blir så sint at jeg skader noen, fysisk eller psykisk.

 

[Anonym bruker]

har du prøvd å få ut all denne agresjonen på en mer effektiv måte?

Få noen til å passe barna litt så løper du til du må krabbe hjem, skrik å hyl bann og husser til det ikke er igjen noe..

 

[Anonym bruker]

Glemte å foreslå boksing, det er virkelig vidunderlig. Dessuten får man flott overarmer!!

[av og til anonym]

jeg har hørt og fra egen erfaring at en får ut mye aggresjon gjennom fotsålene.. altså. trampe hardt i gulvet hjelper faktisk hehe..

 

men ta deg en joggetur, spasertur. hopp, tramp og rist med armer og alt du har.

 

du er ikke noe dårlig mor fordi du har et problem. dette er jo vondt for deg også.

 

masse lykke til

[Anonym bruker]

Ja, jeg blir like sint som deg... Føler meg som dårlig mor ja.

Er inne i en vanskelig tid, går til psykolog prøver å få trent en del.

Ble avvist hos psykolog flere ganger selv om det var mistanke om fødselsdepresjon. Hadde jeg bare fått hjelp før....

Snakk med helsesøster/ lege om henvisning til psykolog. Kan hende det hjelper. Og litt fri, gjerne trening er bra.

[Anonym bruker]

Er du gravid? Jeg kan bli rasende for den minste ting for tiden, men det går helst ut over mannen min da..

Er hissig til vanlig, men i denne graviditeten har det tatt helt av.

Jeg har dessverre ramlet helt av de gode treningsrutinene jeg hadde, men må virkelig si det hjalp! Skal ta det opp igjen så fort jeg kan.

 

Kickboksing kunne du kanskje prøvd, eller dans? Jeg jogget og syntes det var supert for humøret på mange måter!

[Anonym bruker]

Går du ¨på hormoner?

 

De tok knekken på meg.. Var jo plutselig illsint så kunne jeg begynne å gråte for ingenting..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

jeg går ikke på hormoner, og er nok heller ikke gravid. Har vært inne på tanken om det kan være fødselsdepresjon, da jeg hadde mange ekle tanker om barnet etter fødselen og fremdeles kan få det. Jeg blir helt irrasjonell i "gjerningsøyeblikket", og klarer ikke å stoppe opp og tenke fornuftig. Jeg vil bare ikke skade barnet, men skjønner jo at jeg på lang sikt kan gjøre nettopp det. Har en mann som jobber offshore og er alene mesteparten av tida, så dere har nok rett i at jeg må komme meg ut.

HI

[Anonym bruker]

Anonym 14.16 her

 

Jeg er alene med barnet mitt, og har heller ikke muligheten til å lufte meg så ofte. Det ville jo vært det beste å kunne gå ut av situasjonen når en kjenner det begynner å koke....

Dessuten føler jeg at når jeg ikke har noen å dele hverdagen med barnet med, så får man hverken delt gleder eller bekymringer.

Delt glede er jo dobbel, men da jeg ikke får delt dette blir på en måte gleden liten og, og forsvinner litt i mas, matlaging, klesvask og grensesetting. Er jo mange komiske situasjoner med barn, men ikke like lett å le av når men er sliten og alene.

 

Prøv å få deg litt avlastning eller inviter noen som bryr seg om deg og barnet på middag/besøk. Hjelper å dele barnet med noen hvis det blir mange dager alene, noen som viser at de setter pris på dere begge to.

Håper det løser seg for deg, ikke godt å være så sint, jeg vet. Klem :-)