Klarer ikke å være der for alle...

[Anonym bruker]

Har et problem. Giftet meg for to år siden med verdens fineste mann. Han har to barn fra før i tenåra, og vi har nå et felles barn. Har hele tiden hatt et godt forhold til stebarna mine og deres mor, men det har vært mye konfliter mellom min mann og biomor. Og den eldste av barna har hatt til dels alvorlige sykdommer.

 

Det har gått fint en stund. Jeg har begynt i 100 % stilling etter permisjonen. Så slår problemene til igjen med det eldste barnet og det blir nye runder om samvær, samtaler på fvk osv. Min mann har 100 % fokus på dette selv om han er hjemme i perm med vårt felles barn. Jeg forstår at han må det nå. Men nå forventes det at jeg også skal møte opp på disse møtene hos lege og fvk, samtidig som jeg må ta meg av vårt barn og jobbe 100 %. Og jeg har ansvar for alt praktisk i vår hverdag, som feks økonomi. Jeg merker at strikken er strekt for langt nå, og at jeg snart ikke klarer mer. Skal også nevnes at jeg ikke har noe avlastning i form av familie/venner her vi bor nå.

 

Har prøvd å fortelle mannen min at jeg ikke kan være der for alle hele tiden, og at jeg sliter psykisk om dagen. Han mener at jeg ikke kan velge bort deler av familien vår. Jeg sliter nå med så mørke tanker at jeg føler jeg snart må ha hjelp, ellers går alt galt. Trenger råd!

Det er forresten ikke aktuelt å gå i fra mannen min da jeg elsker ham over alt.

[Anonym bruker]

Det dreier seg jo ikke om å velge vekk deler av familien. Fordi om en har et barn som krever litt ekstra, kan en ikke velge bort resten av familien. Selvsagt skal alle ta hensyn og alle skal bidra, men det nytter jo ikke om alle skal ha 100% fokus på et barn, når det er to andre barn som også trenger sitt, samt at en kan ikke la alt det praktiske bare suse, det straffer seg i lengden.

[Anonym bruker]

Kanskje du kunne deltatt i det som har med hans barn å gjøre, forstår at han kan føle at det er sårt om du prioriterer vekk de. MEN han må også forstå at du ikke rekker over alt og alle og at han må ta på seg en del av "pliktene" dine, praktiske ting osv...

[Anonym bruker]

Det var et veldig godt råd og et veldig fint poeng. Skal du yte mer i forhold til dette ene stebarnet, må han ta på seg større ansvar for resten av hurven, samt mer av det praktiske. Han må da kunne gå på nettbanken når han er hjemme i permisjon. Det er ikke så mange timer i døgnet, og du har ikke tid til alt, når du jobber full tid.

[Anonym bruker]

HI her.

Som svar til at han skal ta mer av det praktiske er det to utveier han bruker. En: han gjør ingenting, sier ja og ha, men ender opp med at jeg må gjøre alt likevel. To: han synes det er dårlig gjort av meg å mase på ham i den situasjonen han er i (nedbrutt pga sykt barn).

Jeg tror at han tror at jeg har uante supermannkrefter og kan "redde" hele familien gang på gang. Prøver jeg å la ham vite at jeg sliter, beskylder ham meg for å være lei av livet vårt sammen og at jeg ikke liker ungene hans.

Uff, han er virkelig ikke så ille som det høres ut her. Han er en kjempesnill kjæreste og en helt fantastisk far, og jeg hadde aldri klart meg uten ham. De dagene vi ikke har hans unger har vi det kjempefint. Selv om det er politisk ukorrekt...