Sorg etter negativt svar...

[Gjest]

Velg fin innlegg og godt beskrevet, Nurket Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver...

[Phoenix1]

Mange trøsteklemmer til deg...håper det går bra med deg! Ikke lett dette her nei...

[Nurket1 - prøver 2010]

Sorgen er der hele tiden...

 

Jeg tror det er litt som Sitron72 skriver...kanskje har jeg brukt opp sjansene mine...Etter SA i fjor...den lille skulle være omtrent et år nå...så er det akkurat som om den sorgen ligger nedgarvd sammen med skuffelsen over at svaret er negativt...

 

Dette forsøket er utoooolig tøfft å akseptere og forstå...jeg var ikke engang så lei meg i sommer da jeg testa positivt noen dager...jeg var egentlig så glad for at det "virket" igjen og var innstilt på at bare jeg fikk tatt den endooperasjonen skulle alt ligge til rette...

 

Nå er jeg selvsagt redd for at det var det siste babyegget der inne...

 

Ord kan virkelig ikke beskrive denne angsten og skuffelsen...Jeg kjenner jeg får litt panikk for at det aldri skal gå...

 

Greier ikke lenger innbille meg selv at dette går til slutt...kanskje det er det som har truffet meg...jeg har blitt "lett" gravid de første gangene...helt til de døde (det føles sånn nemlig)...så plutselig 5 blanke forsøk...

 

Noen gjør dette bae en gang pg aldri mer...det sier vel hvor fryktelig dette er...

 

Jeg skrur nok av følelsene underveis fordi jeg kan ikke kjenne på frykten...da er det ingen vits å prøve...

 

Jeg prøver nok igjen men da vil jeg ha et snillere opplegg...jeg greier IKKE uker med spray...

 

Takk flotte damer!

[sitron72]

Vet du, jeg skjønner så utrolig godt akkurat hva du føler.

 

Klart man får panikk og blir redd for at det aldri skal skje, ettersom man føler at forsøk etter forsøk går rett vest. Det er akkurat som om psyken teller ned forsøkene, på en måte, slik at man står igjen med færre og færre forsøk i hodet sitt for å kunne klare det.

 

Men egentlig er det jo ikke helt slik, er det vel? Selv om vi ser for oss at det skal skje innen forsøk nr så-og-så, så er det heldigvis lov å justere hodet sitt og forventningene sine når det ikke går den veien vi vil. Men det er jo det som er så beintøft, manne seg opp på nytt og tro at denne runden går det vel bra, da. Det er liksom en liten svart djevel som sitter på skulderen og sier "nei, hvorfor det, det har jo ikke gått hittil, så hvorfor skal det gå".

 

Men vet du, Nurket, legene sier ikke at det er store/brukbare sjanser for at det skal gå hvis de ikke tror det! Det tenker jeg veldig på når jeg innbiller meg at dette aldri går. Så da er det jo et realistisk håp, om man vil fortsette i dette gamet her (mangler ikke på høye innsatser, det er ihvertfall sikkert).

 

Stor klem.

[Nurket1 - prøver 2010]

Hei Sitron72

 

For å være en sitron er du jammen søt synes jeg...

Tror vi tenker likt ja...

 

Inni hodet mitt har jeg hele tiden tenkt at skal det skje, må det skje innen...da ....og så da...og når det ikke skjedde så...nei da går det ikke...

 

Legen veldig positiv enda så jeg MÅ jo tro han vet hva han snakker om...

 

Om jeg visste at dette gikk bra til slutt, kunne jeg holdt på leeeeenge. Men det er jo det også som er et annet spøkelse...hva om man gjør dette til ingen nytte?

 

Statestikken burde jo jobbe for oss...men alderen drar liksom i feil ende...

 

Herremoses dette er tungt altså...

 

Såg liksom så frem til julaften og vite at jeg var 12 uker og trygg...det er slike bilder jeg må se for å orke...og så må jeg knuse dem etterpå...

 

Alle disse svarte dagene og jubileumer...huff...

 

Samtidig så kjenner jeg at etterhvert som disse hxxxxx medisinene forlater kroppen legger bølgene seg litt...

 

DETTE ER IKKE FOR PYSER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Nurket1 - prøver 2010]

Tror vi prøver igjen...

men jeg synes det er så vanskelig å komme over dette forsøket...vet ikke hva som skjedde denne gangen...vanligvis så greier jeg å riste av meg skuffelsen og se fremover...denne gangen er det veldig vanskelig...

 

Akkurat som om kroppen for første gang innser at dette kanskje ikke går...har vært positiv helt fram til nå...endatil i sommer da jeg testet positivt i over en uke taklet jeg nedturen bedre enn dette...da var jeg så glad for jeg tenkte at...Yes! Vi virker igjen...

 

Nå er jeg bare så utrooooolig redd!

 

Jeg vet ingen av dere kan si de magiske ordene eller love meg noe men...redselen er jo at man skal ha gjort alt dette til "ingen nytte"...

 

Huff så vondt det er å være prøver i perioder...

Hvorfor skal dette være så vanskelig...

Og hvordan skal man greie å være positiv etter såååå mange nedturer?

 

Skal tro om det finnes noen solskinnshistorier for sånne som meg der ute? Gammel høne med egg som bare napper og stikker...

 

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Huff Nurket...du har jamen hatt mange tøffe turer!

Alikevel så er du slikt et flott menneske som støtter og gir mot til oss andre som snubler og faller her inne. Håper vi kan gi noe tilbake til deg også...

 

Jeg tror det er viktig at du ikke bare rister av deg sorgen, men får jobbet deg gjennom den. Fortrengning er ikke bra i det lange løp så vi skal tillate oss å sørge over barna vi ikke får. Det er naturlig at det blir vanskeligere å se framover etter mange nedturer...men det er viktig å beholde håpet. Jeg unner deg en baby av hele mitt hjerte og satser på at 2010 blir vårt år! Selv synes jeg også det er vanskelig å se framover etter 4 graviditeter og 4 aborter...dessuten vet jeg at jeg var utrolig heldig som ble gravid på første ivf - og at det er stor sjanse for at fryseforsøket jeg har i det fjerne ikke vil lykkes... Men jeg er ikke villig til å gi opp håpet ennå... Men en liten pustepause - det skal jeg ha

 

Krysser fingrene for deg og 2010!!!

[Nurket1 - prøver 2010]

Takk Sunshine!

Utrolig mange fantastiske jenter her inne...

På dårlige dager bor jeg her...

Og ja...denne gangen har nok sorgen truffet meg rett i magen...

Men håper at det går seg til....har snart grått en uke jeg...

 

Men så utrolig vondt å sørge over en drøm og en tanke...og vanskelig å forklare andre...en venninne som hadde ett IVF sa at negative forsøk blir jo nesten som en minimiss...

 

På en måte er det vel det...men det er vanskelig å måle slike vondter..

 

Håper du snart får det bedre...