Er jeg helt rar eller?

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig det selv, men hva syns du?

 

Jeg flyttet til min manns hjemsted da vi fikk barn, og de første årene hadde jeg ingen nære venner her. Grunnen til det var at alle jeg ble kjent med var ektefeller av min manns kamerater... Jeg trives jo godt sammen med dem, særlig når vi møtes som par, men det blir overflatisk og vi møtes ikke særlig ofte.

 

Jeg trodde faktisk at jeg hadde mistet evnen til å ha venner.

 

Men så ble jeg kjent med noen som ikke kjente min mann, og da fant vi tonen med en gang. Og det har skjedd flere ganger. Jeg greier bare å være nær venn med folk som ikke kjenner mannen min. Syns det er litt rart, men kan jo kanskje ha litt med at jeg føler at de andre er min manns venner og ikke mine. Han kjente dem jo først.

 

Hva med dere, kunne dere delt sorger og bekymringer med deres menns venner? Sikkert litt teit problemstilling, men...

[Anonym bruker]

Dette har med miljø å gjøre. Dere er vokst opp ulikt, og søker sikkert ulike miljøer for å finne venner. Gammel vane, tenker jeg;)

 

Min eks og jeg gikk godt sammen sånn, men hans venner var ikke folk jeg ville tatt kontakt med. Samme så jeg med han. Og at på min hjemplass, så søkte han til personer som han følte seg komfortabel med. Og igjen - dette var personer jeg ikke ville tenkt på som venner til meg.

[Anonym bruker]

Jeg kunne aldri vært nær venn med noen som var sammen med min samboers venner. Venn kan jeg være, men ikke nær venn. Vil ikke dele så mye med dem i tilfelle de forteller det videre til han de deler seng med. Ikke at jeg holder så mye skjult for samboeren, men jeg vil ha muligheten til å snakke fritt uten å tenke på at han får vite det.