Hadde vært fint med noen synspunkter fra de med erfaring!;)

[Gjest]

Jeg er ei 21 år (og 3 mnd) gammel jente. Samboeren min er 26 år og vi har vært sammen i snart 2 år. Han har ønsket seg barn i over et år nå, men jeg har ikke følt meg klar. Jeg går nå et et-års studium ved et universitet, men er usikker på hva jeg skal videre. Samboeren har fast jobb som snekrer. Vi bor sammen på nesten 90 kvadrat. Jeg har hatt fast kjæreste i over 5 år og har alltid vært veldig rolig av meg, aldri vært noen partyløve:b

 

Min kjære svigersøster på 20 år er nå gravid i 8.måned, og den tiden hun har vært gravid så har jeg tenkt en del. Det å ha sett henne gjennom graviditeten og den lykken ikke bare hun bærer på, men også hele svigerfamilien min har virkelig gitt meg lysten på en liten en selv. Jeg føler meg kansje ikke 110% klar, men vil man egentlig noen gang gjøre det? Man kan tro man er forberedt, men så viser det seg at man ikke er det allikevel. Så jeg tror nok min usikkerhet stammer fra en frykt for å ikke mestre det å få et barn.

 

Det er såklart mange faktorer som spiller inn, og ting som burde være på plass før man i det hele tatt vurderer å få barn, men jeg har funnet ut at jeg ikke vil vente til jeg er ferdigutdannet. For da vil jeg fort være en 25-26 år, og det synes jeg blir sent..

Btw, jeg sluttet på pilla i mai en gang, så bruker ikke noen form for prevensjon nå.

 

Men hva mener dere? Hadde satt stor pris på å fått et par synspunkt på dette, for å kanskje bli litt klokere: )

[H&M pluss tre små]

Hei!

 

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. Forskjellen på oss er at jeg ikke kjenten lysten før jeg var 28 år. Og da var det også mye frem og tilbake om det passet eller ikke. Var usikker på om jeg ville ta mer utdannelse, reise mer eller rett og slett bare nyte friheten. Men så bestemte vi oss for å sette i gang og se hva som skjer. Ble gravid tre mnd etter jeg sluttet på p-pillen og har i dag verdens nydeligste gutt. Det er selvfølgelig krevende med en liten tass, men det er det så absolutt verdt. Kan nesten ikke huske hvordan livet var før jeg fikk han. Og jeg var en skikkelig partyløve he he.

 

Men uansett, så er det du som må føle på det og bestemme om du er klar nok. Noen har alltid vært klare mens andre blir aldri klare. Felles for begge er at etterpå er alle super klare om du skjønner:)

 

Lykke til!

[Gjest]

Takk for et supert svar!

 

Er så moro å høre historiene til andre: ) Men jeg forstår veldig godt hva du sier. Det er opp til en selv å bestemme når en føler seg klar nok eller ikke. Men jeg begynner å kjenne mes selv såpass, at jeg vet jeg aldri vil føle meg helt klar for det. For jeg er og har alltid vært en streber; aldri fornøyd med noe og ting kunne alltid vært bedre. Det er fryktelig slitsomt, og verden blir da ikke lenger til et lykkelig sted, men et sted preget av negativitet og frykt - frykt for å aldri bli lykkelig.

 

Det å få barn er en livslang forpliktelse, og jeg har alltid gruvd for at viss jeg får barn - så vil jeg "angre" en eller annen gang i ettertid - pga at det frarøver meg min frihet, at det er for mye ansvar eller at forholdet te samboeren ikke fungerer lenger (så er jeg stuck aleine med en unge på armen). Men når har jo mange av mine tidligere klassevenninner og barndomsvenninner osv fått barn, noen i veldig ung alder, og noen i 20-årene - og ingen av dem hadde ønsket å vært foruten den gleden av å være mamma. Som du sier så husker de på en måte ikke livet før de fikk barn, det var et liv uten mening. Og da tenker jeg som så at hvorfor skal det være annerledes for meg? Hvorfor skal ikke jeg føle på den måten?

 

Dessuten er jeg en type pessimistisk realist, så jeg tenker alltid på disse "enn viss at" - så det har alltid overskygget lysten og gleden over det å være mamma. Så da har det alltid endt i at jeg føler meg usikker og ikke klar for det. Men ettersom jeg er som jeg er så vil jeg nok aldri føle meg klar for det, og du har nok veldig så rett i at alle er supre klare etter at du har blitt gravid - eller i allefall etter at den lille har kommet til verden!: )

 

Beklager at jeg skriver så langt, men er så godt å få luftet alle mine tanker på et sted hvor ingen dømmer meg, men heller forstår meg=)

Setter så utrolig stor pris på alle råd og synspunkt: )