klarer ikke å bli glad i barnet i magen!

[Anonym bruker]

og dette skremmer meg veldig, for er kun 9 uker til termin, og tror denne kommer tidligere enn det også, slik nr 1 gjorde..

klarer ikke få noe forhold t baby i magen...er ei jente...klarer ikke å tenke at jeg skal få en datter snart...ofte så glemmer jeg til og med at jeg er gravid...vil bare ha alt som vanlig igjen, og at det kun er meg og sønnen min!!!

tror at grunnen til dette er at barnefaren har ødelagt altfor masse for meg...da vi flyttet i lag og ble gravid, så trodde jeg at jeg endelig hadde funnet han jeg skulle tilbringe resten av livet mitt med...vi fant oss en leilghet me leide ilag, og ville spare til hus...endte med at etter en mnd så heiv eg han på dør, og måtte politianmelde han senere.har ingen kontakt med han nå, og er glad for det, for er livredd han, og vet ikke hva han er i stand til å gjøre.

har kontakt med mor hans, og sagt rett ut at bf ikke får noe samvær med baby i magen, og det er hun enig i. han får se henne ilag med meg, men må da ta alkoholtest før han slippes inn.

merker at tanken på alt dette gjør meg stresset, og jeg vil helst at bf forsvinner for alltid.hele svangerskapet har jeg bare sett på som en plage, og storglede meg til fødselen for å få det over. men gruer meg til etterpå. er redd jeg ikke vil bli glad i henne.har hørt at en mor elsker ungen sin fra første øyeblikk...stemmer dette? vil det skje med meg og ?

[Tommage♀♂]

Det er ikke alltid en mor elsker barnet sitt fra første øyeblikk, men jeg kan love deg at du kommer til å elske jenta di! Når du blir kjent med henne, ser henne smile til deg, pludrer når hun ligger i sengen sin, og bare trenger deg, da kjenner du det kommer av seg selv=)

[Emil & Røra]

Tror det er helt vanlig å ikke føle noe spes forhold til en i magen i en slik situasjon. Jeg glemte helt at jeg var gravid sist. Hadde ikek noe forhold til den lille og var mer opptatt av storebror som føk rundt og krevde sitt. Hadde stort sett bare dårlig samvittighet for at jeg var mindre tilstede for sønenn min.....

 

Følelsene kommer etterhvert etter fødselen. Noen ganger tar det tid og det er helt naturlig. Ikke stress. Stresset og presset du legger på deg selv om å føle gjør allt bare værre.

 

De fleste jeg kjenner har blitt lettet når jeg sier at det har tatt lang tid før jeg fikk morsfølelser for barna mine. De har hatt det slik selv og vært redd for at noe var galt med dem.

 

Ta vare på deg selv!

[Gjest]

Slapp helt av, du vil elske det barnet over alt på jord. Og selv om du ikke vet det ennå, kommer hun til å gi deg en styrke til å klare ting du aldri ville tru du ville klare.

 

Du har mye å tenke på, men hvis jeg var deg ville jeg prøvd å legge dette litt til side. Hvis det er mulig da?

Begyn med litt babyshopping, kos deg litt denne siste tiden. Det er vanskelig for en førstegangsmor og kunne forstå åssen forhold hun kommer til å få sitt barn, hun har jo aldri gjordt dette før:) Og veldig vanskelig å forestille seg hvordan ting vil bli.

 

Du har mye forran deg ennå, men jeg vil love deg at alt du klarer vil bare knytte deg og jenta di enda mere sammen:) Og alle andre mødre har stortsett vært igjenom det samme.

Dette kommer til å gå så bra:)

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal tenke så mye på dette nå, selv om det er vanskelig å la være. Jeg er sikker på at etter fødselen vil følelsene til barnet vokse med tiden. Det er ikke sikkert de overveldende følelsene kommer med en gang (min erfaring), men du må gi deg tid til å bli kjent med henne. Tenk så heldig hun er som får en så ansvarsbevisst mor og en flott storebror!

 

[Anonym bruker]

Fysisk og/eller psykisk smerte vil kunne være så overveldende at man ikke klarer å forholde seg til barnet i magen. Dette er helt normalt og du er ikke alene om å være i en så belastende livssituasjon at barnet i magen blir nedprioritert akkurat nå.

 

Det er viktig at du finner noen du kan stole på som du kan fortelle dette til.

 

Jeg fortalte det til min jordmor og min fastlege og jeg fikk fantastisk mye støtte. Jeg anbefaler på det sterkeste at du gjør det samme. Du er i krise og trenger mye hjelp/støtte.

 

Lykke til!

 

Klem