Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #1 Skrevet 27. oktober 2009 Jeg har vært sammen med en mann en stund.. og nå skulle vi egentlig flytte sammen. Jeg og barna mine har bodd hos han nå et par uker(for å se hvordan det går). Men i går, så klarte jeg ikke mer... da brast alt... det er så mye egentlig men skal prøve å få med det meste.. Han drikker vin daglig(1-4 glass på kvelden mens barna er våkne), han snakker hardt til ungene(mest sin egen) når det egentlig ikke trengs. og jeg ser reaksjonen på barnet er ikke bra.(han er tenåring, midt i hormonbombinga) Ingenting jeg gjør er bra nok(føler jeg) han liker ikke at jeg og barnefaren har et veldig bra forhold og kan snakke sammen som venner når vi møtes. Han påstår jeg mener han er en dårlig far når jeg påpeker ting. og han mener jeg skal ignorere min datters oppførsel når hun får ett av "annfalla" sine.(ho sliter litt psykisk) for det hadde han gjort med sin datter, og det funka.. Jeg blir utrolig sliten av å ha det sånn, og at han skal bli pottesur når jeg påpeker noe kan jeg ikke ha noe av.. Jeg er langt fra perfekt selv, så den saken er grei, men jeg hadde satt pris på at noen sa fra om det var noe jeg gjorde fullstendig feil. Jeg og barna mine er nå her vi egentlig bor da, og vi koser oss... Begynner jo å lure på om det er jeg som er helt kokko som tenker sånn... og av og til så tror jeg at jeg har det best alene.....
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #2 Skrevet 27. oktober 2009 Hadde ikke flytta sammen med den karen når du reagerte sånn etter to uker:( Høres ut som du har det best alene. Men du, kanskje det hadde vært på sin plass å prate med mor til sønnen hans, om måten han "oppdrar" han på?
Tommage♀♂ Skrevet 27. oktober 2009 #3 Skrevet 27. oktober 2009 Høres ikke ut som om du trives noe særlig, så da vet du vel svaret selv
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #4 Skrevet 27. oktober 2009 Mor til barnet bryr seg dessverre ikke om han. Så det nytter ikke han har ikke hatt mor siden han ble født.. hun forsvant da... HI
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #7 Skrevet 27. oktober 2009 Har dere bodd hver for dere lenge kan det være veldig vanskelig å få ting til å fungere bra i begynnelsen. Jeg og samboeren flyttet sammen for litt over to år siden, etter at vi hadde bodd alene i fire år. Tok nesten et år å omstille seg på å være samboer, holdt på å flytte fra ham etter 9 måneder fordi jeg følte at det var for vanskelig, savnet å bestemme alt over meg selv og min fritid, være min egen "herre". Men så var det plutselig som om alt snudde etter et år, og nå har vi det kjempebra sammen! Har dere vært kjærester lenge? Må jo være en grunn til at dere ble kjærester, så han kan jo ikke ha bare negative egenskaper? Vet ikke hva jeg ville ha gjort, jeg kjenner ikke mannen det er snakk om, men hadde nok blitt litt skeptisk og tatt en lang prat med ham om hvilke forventninger man gikk inn i et eventuelt samboerskap med! Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #8 Skrevet 27. oktober 2009 Enig med henne over her.. Det tar litt tid å omstille seg som samboere.. Jeg og min kjære ble samboere høsten i fjord, etter og ha vært sammen i da7 mnd. Var ganske utfordrene i begynnelsen.. Og den vinteren som som kom var ingen dans på roser husker.. Jeg har en datter fra før av på nå 5 år, som også har litt problemer..ikke lett å ha med å gjøre.. gikk i grunn samboeren min på nervene ;/ Og han kjeftet mye på henne. noe som var veldig unødvendig. Det ble mye irritasjon ovenfor hverandre den vinteren.. endte til og med opp med å gå fra hverandre i mars.. fordi han savnet den friheten han hadde. ble sammen igjen i juli, og bor nå sammen igjen.. Først nå har vi endelig begynt å kommunisere ordentlig.. snakker og ordner opp i det som plager oss.. Nå har vi det helt fantastisk sammen.. sjeldent noe irritasjon. Ikke kjefter han på min datter lengre heller.. Nå har vi en også en sønn sammen på 3 mnd.. Og føler oss som verdens lykkeligste familie.. Men det er ikke før nå at jeg virkelig kan kalle oss skikkelige samboere;D Så tok i grunn ett og ett halvt år da (eller ett år hvis vi tar bort "pausen") og mostille seg.. Min samboer er nå i mine øyne verdens flinkeste pappa.. til begge barna. ;D
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #9 Skrevet 27. oktober 2009 Tror egentlig du vet svaret selv? Hele innlegget ditt lyser av røde varsellamper! Som mor er du nødt til å sette barna først, og da utsetter du dem ikke for en mann som ikke behandler sine egne barn pent. Dette er jo spesielt viktig for datteren din som sliter psykisk! Dårlig magefølelse etter bare to ukers samboerskap bør få deg til å skygge banen rimelig kjapt. Men dette tror jeg du vet selv innerst inne!
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #10 Skrevet 27. oktober 2009 Jeg hadde aldri i verden flyttet sammen med han, DU er sliten og oppgitt etter 2 uker hvordan tror du det er etter 2 mnd eller 2 år.......... Vær glad du oppdaget det før du tok steget. Om hverdagen skal være slik så har du det faktisk bedre alene. Men det finnes menn der ute som vil gi mer posetivt en negativt i livet ditt så ikke gi opp håpet helt.
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #11 Skrevet 27. oktober 2009 Jeg har vel egentlig ikke sett de veldig negative sidene før nå... har stort sett bare vært der i helgene frem til nå...og i helgene så koser man seg jo... Det var først da "hverdagen" kom at jeg så alt.... Men det ender vel opp med at jeg blir her alene med mine to skjønne engler å prøve å skape et godt og bra liv alene tenker jeg HI Tusen takk for innspill
Anonym bruker Skrevet 27. oktober 2009 #12 Skrevet 27. oktober 2009 Aldri i verden om jeg ville utsatt meg selv eller barn for en slik fyr! Det synes jeg ikke du skal gjøre heller.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå