Har dere noen gang "angret" på at dere fikk barn?

[Anonym bruker]

Litt slemt spm kansje, men dere skjønner vel hva jeg mener?

 

Her er saken at, i dag har jeg lyst på barn, i morgen har jeg ikke lyst, og ihvertfall ikke til helga når jeg kan slappe av å gjøre akkurat som jeg selv vil....

 

Angrer dere noen gang på at dere ga opp friheten? Mot et så stort og SIKKERT fantastisk ansvar....?

 

Vi/Jeg holder til på bli gravid, sluttet med p- pillen på søndag, og vi er liksom igang....

 

Alt ligger til rette for barn, vi har fast jobb og stor enebolig på landet.... men allikevel så tviler jeg!

 

Hva tenkte dere da dere skulle begynne å prøve? overskygget tanken på baby alt det bærer med seg av forandring eller tenkte dere litt som meg selv:)?

[<3 Legoland <3]

Jeg har ALDRI angret !!

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært like " usikker " som du høres ut, ville jeg nok ventet litt til.....

[Gjest]

Jeg er gravid nå og noen ganger kjenner jeg at jeg får et snev av panikk av å tenke på dette vesenet som bor inni meg og som vil fullstendig være avhengig av meg. Vil jeg klare det? Hvordan vil det bli? Har jeg gjort det rette? Osv...

Men så kommer gleden over det som skal skje og jeg gleder meg masse! Jeg er spent, nervøs og alt på en gang. Masse følelser jeg ikke helt hvor jeg skal plassere, men innerst inne så vet jeg at det kommer til å bli det beste jeg noen gang har gjort:)!

[Anonym bruker]

Veldig mange har det som deg i denne fasen. Også etter at de har blitt gravid. Det er mye som skal skje og et stort ansvar. Jeg var også sånn, veldig lyst på men noen dager veldig skremt.

 

Det har gått over og nå bare gleder jeg meg. Men litt skummelt å skulle ta med dette lille knøttet hjem.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

 

Jeg vil si det er sunt å tenke og vurdere og lure på om man er klar for å få barn. Er vanskelig å bli helt klar, for uten barn aner man virkelig ikke hva det vil si å ha barn.

 

For meg så er det to tidsregninger; livet før datteren min og livet etter at hun kom til verden. Det går ikke an å sammenligne. Man får et annet prespektiv på ting enten man er klar eller ikke. Man blir en smule besatt av dette lille vesenet som har vært en del av deg, og det går ikke å tenke i veldig egoistiske baner lenger. Sånn er naturen veldig fin egentlig. Man vil aldri angre på barnet sitt, men man kan tenke at det er deilig med kvelder eller helger alene, så sant man snart får se det søte lille fjeset og kjenne de gode lubne armene rundt halsen igjen. Å være mamma er stoooort!

[Anonym bruker]

Nei, har aldri angret Tidligere gledet jeg meg til helga for da kunne jeg slappe av og gjøre hva jeg ville, nå gleder jeg meg til helga fordi jeg kan slappe av å gjøre hva jeg vil sammen med ungene. Å stå opp kl 0700 i helgene sammen med en strålende blid 3-åring for å krølle seg sammen på sofaen og se tegnefilm er faktisk veldig koselig

[Anonym bruker]

Har også dager da jeg tenker at hva har vi gjort, og panikken kommer. Vi er jo vant til gjøre som vi vil, når vi vil. Og planlegging er vi ikke vant til...

Men så er det dager som i dag, da jeg bare gleder meg masse til knøttet vårt kommer. Og jeg håper de siste 3,5 mnd går fort!!

 

Vi hadde ikke planlagt å få barn ennå, jeg skulle jo begynne på skolen igjen. Etter det hadde vi tenkt å få barn, å være 30 å få første barn var jo ikke så ille. Men ble ikke slik gitt, er 25 nå og venter førstemann )

Tror aldri jeg har hørt om noen som angrer på at de fikk barn. Har hørt at det er tøft innemellom, men aldri noen som har angret. Alle sier at det er jo det beste som har skjedd dem )

[second_time]

Nei, det å få barn var det som ga livet mitt mening. Ville ikke byttet ut morsrollen for alt i verden.

[Fire småtroll]

Da jeg gikk gravid første gangen fikk jeg litt panikk noen ganger, tenk om jeg ikke ble noen god mor, tenk om jeg angret, tenk om det ble helt anderledes enn jeg hadde trodd osv.

 

Da ungen kom angret jeg faktisk flere ganger de tre første månedene, ungen hadde kolikk og skrek nærmest døgnet rundt. Jeg fikk en brystbetennelse som ble kronisk, hadde over 40 i feber annenhver uke, tok antibiotikakur ette antibiotikakur, flere turer på sykehus osv. Jeg var seriøst nedbrutt og fullstendig utslitt.

 

Men da gutten var 4 mnd slapp kolikken taket og han begynte sove hele natta. På legens ordre gav jeg opp ammingen og begynte med flaske. Jeg begynte å komme til hektene og forelsket meg totalt i denne lille kroppen

 

Har aldri senere angret og hatt fått fire barn.

 

 

[second_time]

Nei, det å få barn var det som ga livet mitt mening. Ville ikke byttet ut morsrollen for alt i verden.

[Anonym bruker]

"Nei, det å få barn var det som ga livet mitt mening" ÅHHH, så klisje!!

[Underveis -->]

Det høres kanskje rart ut for de som ikke har hund, men jeg er altså vant til å ikke kunne være hjemmefra i timesvis, eller plutselig bare reise avgårde, så den "friheten" ga jeg opp for mange år siden. Jeg synes ærlig talt det ikke har vært en overgang overhode. Mulig fordi jeg begynner å bli gammal ;-)

 

Eneste jeg tenker en del på, er at jeg antakelig burde fått meg fast jobb før jeg ble gravid. Nå har jeg ikke jobb å gå tilbake til, og det sliter en del på psyken. Jobbmarkedet for meg er noe skralt, for å si det mildt, så for å få meg jobb kan det hende jeg er nødt til å bli ukependler. Det sliter jeg litt med å akseptere.

 

Ellers tror jeg det er helt naturlig å tenke og tvile litt på dette, både før, under og etter et svangerskap. Man vet jo aldri hvordan det blir. Hopp i det, sier nå jeg. Det er så supert å ha barn at alle "om og men" tross alt blir skjøvet til side :-)

[Anonym bruker]

Jeg er 5 mnd på vei med førstemann.

 

Jeg har aldri direkte angret, men som flere andre her sier, det er enkelte ganger jeg blir grepet av panikk og tenker hva i all verden er det jeg har gjort!! Det å få et barn er et stoort ansvar, klarer jeg virkelig dette!?!

 

Panikken sitter som oftest ikke i mer enn en halv time før jeg kommer til fornuft igjen og gleder meg!!

 

Det å få barn er et kjempestort og skremmende ansvar, og derfor tror jeg det er vanlig å "angre" litt av og til. Men angre skikkelig det tror jeg ikke det er mange som gjør :-)

[Anonym bruker]

Nei, men jeg skulle ønske at det ikke var så slitsomt og at vi hadde barnevakt litt oftere enn en eller to ganger i året.

Besteforeldrene skal være barnevakt nå til lørdag og jeg gleder med til å gå ut å spise og gå på kino med mannen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte og seriøse svar dere!

 

Skjønner jo nå at jeg er helt normal som gleder meg her og gruer meg der;)

[Anonym bruker]

En angrer vel meget sjelden på den måten du kanskje tenker;)

 

Men at en kan få en sånn angrereaksjon den dagen første graviditet er et faktum, kan nok skje for mange;) Da er det liksom ikke noe en kan lure på lenger.

 

Og før en får barn, så vet en jo ikke hva en går til. Dette kan jo i seg selv føre til at en blir usikker.

 

Men når det lille nurket ligger i dine armer, så tenker du ikke at du angrer. Tror de færreste da tenker på hva de skulle ha gått glipp av;)

 

 

Å skaffe seg en hund, med alt ansvar det innebærer, er vel noe en kan angre på. Men ikke barn. Ikke slik.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke angret et sekund!!! Har en på åtte og en på fire. Jeg har vært supersliten mange ganger, men gleden over disse nydelige vesene overskygger alt annet, en million ganger, det går ikke ann å beskrive:)

[Anonym bruker]

Aldri barna, men første faren kunne jeg vært foruten!!!!!

[Anonym bruker]

Slik var det med den første bestemte ombestemte meg annen hver dag i prøveperioden. Aldri angret på å få at jeg fikk barn. Alt fikk liksom en annen mening:o)

[Anonym bruker]

Jeg angrer.. big time!

 

Hadde jeg ikke fått unger kunne jeg gjort hva enn jeg ville og kun hatt meg selv å tenke på!!

 

Nå sitter jeg låst alene med to skrikerunger...

 

 

Virkelig ikke det jeg hadde sett for meg som "mitt liv"

[Anonym bruker]

Når man for ørtne gang er oppe om natta og er stuptrøtt kan det nok være at man tenker på den tiden man fikk sove en hel natt igjenom uten å bli vekt. Men i det stor og hele er dset utrolig deilig og morsomt og ha barn.

[Anonym bruker]

Nei, har aldri angret.

 

Sliter litt med samme problematikken som din i dag med ny kjæreste. En dag vil jeg, en dag vil jeg ikke. Men man har så mye igjen for det!!

[Anonym bruker]

Ja og nei....

Skulle egentlig ikke fått minsten...har vært et .."helvete" med han og nå er mannen min flyttet fra meg...innrømmet at han faktisk ikke har brydd seg om minsten også, fy fan...tenker også ofte at "er dette livet mitt?" alene nå med to små...er bare så drittlei livet. Så egentlig tenker jeg at det å starte familie, at vi har to barn nå ...har ødelagt alt mellom meg og mannen på en måte..MEN JEG ELSKER BARNA MINE!

[Anonym bruker]

Angret valget av barnefar. Ikke barna mine.