noen med angst her??

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er en student som sliter med angst, og vil gjerne bli kjent med andre i min situasjon, kanskje vi kan gi litt råd til hverandre osv? Føler jeg trenger noen som forstår meg og kanskje kan dele ting med. Det er ikke lett når familien/venner ikke forstår hvorfor jeg er som jeg er..

 

 

[Anonym bruker]

Hei Har angst...! Ble sykemeldt fra jobben i september i fjor, og sitter hjemme ennå desverre. Mye uflaks...huff. Men men! Venter fremdeles på hjelp/behandling så vil anbefale deg å komme deg til lege/psykolog hvis ikke du har komt så langt. Masse å lære ang mestringsteknikker o.s.v. (evt. hvis det trengs medisiner)

 

Har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 16, så har mye erfaring, 11 år senere. Har aldri fått hjelp, desverre.

 

Nr.1 Du bør virkelig fortelle og forklare familie og evt. nærmeste familie hva som foregår. Det er utroolig mye støtte å få fra menneskene rundt deg. De må bare vite om det og hva de skal gjøre. For ei stund tilbake skrev jeg brev til mine to beste venninner og forklarte hvorfor jeg ikke hadde hatt så mye kontakt siste tiden, hva jeg tenker på, er bekymra for o.s.v. og hva jeg håpa de kunne gjøre for meg. Hvis de ville. Har og gjort det med min mor. Krangla i årevis og slitt for å få hu til å forstå meg. Sendte mail til henne og forklarte, som med de over, og slengte med adressa til psykiskhelse.no eller hva det var. En plass med mye informasjon ihvertfall!

 

De som ikke har vist meg forståelse eller tålmodighet har jeg kutta ut. For mye krefter som kastes bort på mennesker som ikke fortjener det (i mine øyne).

 

Så det er mitt tips nr. 1! Har masse hjelp og støtte nå fra spesielt familien min. Min mor maser ikke lengre og lar meg snakke når jeg først begynner og åpne meg. Lar alt bare komme ut før hu i det hele tatt sier noe aent enn "mm" "jah" "skjønner det" o.s.v. Så hu har virkelig gjort en innsats for å hjelpe meg og være der for meg som mammaen min.

 

En får jo aldri noen til å forstå 100% når de ikke vet hva de snakker om. Men det jeg har oppdaget er at jeg har en to-tre stk i min omkrets som sliter sjøl. Det ante jeg jo ingenting om før jeg fortalte dem hva jeg slet med. Så for meg var det avgjørende at de rundt meg fikk vite om meg og min angst. Depresjonen klarer jeg og leve med. Kommer værst annenhver vinter, men er ikke værre enn at jeg fungerer i jobbsammenheng. Angsten derimot...fysj. Oppkast, diare, svettetokter, tårene spruter, ukontrollert skjelving, hyperventilering, søvnløse netter, isolasjon..ja...hele leksa. Men det blir bedre det og. Mange turer ut aleine og med andre gjør en litt mere hardfør litt etter litt.

 

Skal love deg at nære venner og nær familie vil sette pris på det om du åpner deg og forteller om hvordan du opplever hverdagen din.

 

*stooooor angstfyllt klem*