Trenger gode råd..

[Anonym bruker]

Hei, jeg har et problem som jeg synes er veldig vanskelig. Håper noen reflekterte og fordomsfrie damer der ute kan gi meg noen gode råd.

 

Jeg har i mange år vært sammen med en mann som har en datter fra tidligere forhold. Sammen har vi også fått et barn(2år). Stedatter, mannen og jeg hadde det veldig bra sammen før vi fikk felles barn. Synes vi fungerte som en normal og sunn familie. Men etter at vi fikk fellesbarn ble stedatter så sjalu. Både på meg og baby, far og baby og meg og mannen. Hun er 10 år og plutselig klarer hun ikke å gjøre noe selv, vil ikke ha venner eller gjøre noe annet enn å sitte fysisk oppå meg eller mannen fra hun kommer til hun drar. Hun skal ha med pappaen på badet når hun dusjer, utenfor do døra når hun går på do. Sove så tett inntil pappaen som hun kan når hun sover.

 

Synes både jeg og mannen sliter med å takle dette. Mannen vil ikke avvise henne fordi han har dårlig samvittighet. Men han takler det ikke og blir veldig aggressiv spesielt mot meg.

 

Jeg lar henne kos så mye hun vil med meg. Men jeg føler veldig på hennes sjalusi og holder meg derfor fysisk langt unna mannen under samvær. Hvis mannen setter seg inntil meg, gir meg et kyss eller snakker med meg bryter hun inn og skal ha hjelp til noe eller på en annen måte få oss fra hverandre og setter seg oppå han igjen. Jeg ser at hun får ekstreme sjalusi smerter, noe som er vondt og vanskelig for meg å takle. Han lar henne bryte inn noe som jeg synes er sårende.Det samme med han og fellesen. Dette er også svært ødleggende for forholdet da det er veldig unaturlig for meg å ha så stor avstand til han for å så skulle være kjærester igjen når stedatter ikke er her. En annen ting er at selvom vi har samvær 2 dager i uka og annenhver helg(torsdag til søndag). Påvirker dette også den tiden vi ikke har stedatter, da alt som skal gjøres blir gjort da og mannen har også veldig behov for å dra på turer med kamerater og dyrke hobbyer de helgene vi ikke har datteren hans fordi de helgene vi har henne er så utrolig intense. Vi har henne også i alle ferier. Føler derfor at jeg og mannen ikke har noe kvalitetstid sammen verken som familie eller kjærester. Jeg er kjempe glad i han, men akkurat nå er det en stor avstand mellom oss og jeg føler at jeg ikke får mine behov dekket i dette forholdet.

 

Vi har prøvd at han gjør noe hver gang som bare er med henne, men det hjalp ikke. Hvis de foreksempel dro på kino en dag var hun fornøyd når de var på kinoen, men hun var fortsatt like på resten av dagen og veldig missfornøyd for at han ikke fant på mere. Det ble da også store forventninger til at slik skulle det være hver dag hun var hos oss, at faren kun var med henne og underholdt henne med dyre ting. Det var som å helle bensin på bålet føler jeg.

 

Uff vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette her. Har stor forståelse for at hun vil kose med pappaen sin. Men synes intensiteten på kosingen ikke er sunt for noen av oss. Har alltid jobbet hardt med å sette hennes behov foran mine, men dette føler jeg har så store negative ringvirkninger. Synes det ikke er sunt for henne heller når hun ikke har indre ro med mindre hun har fysisk kontakt. Hun klarer ikke se på tv en gang uten at hun sitter oppå meg eller mannen. Ikke er det lett å se hvor sjalu hun er hvis vi koser med minstemann heller og hvor hard hun står på for å forstyrre og stoppe det. Jeg slapper ikke av under samværet og gruer meg dessverre til neste gang (selvvom det føles fryktelig ut å si det..)

 

En annen ting er at dette er et velig sårt tema hos mannen ikke lett for meg å blande meg eller si noe om. Uten at han går i forsvar. Men et av hovedproblemene er jo at han blir veldig aggresiv pga klenginga og tar dette utover meg. Jeg krever ikke noe av han eller maser om noe når han har datteren fordi jeg ser at han har nok. Men dette blir jo veldig feil i lengden da han nesten ikke stiller opp for meg og felles hverken i helger uten datter eller med datter. Savner sånn den gode mannen min og han er jo der når han har fått tid for seg selv etter samværet. Søndagene vi ikke har datteren hans hvor han har fått gjort noe hobbyting på lørdagen er fantastisk gode dager da har jeg min kjære tilbake.

 

Dette blir langt. Det jeg håper noen kan gi meg råd, selv er jeg rådløs.

[Anonym bruker]

Hei.

 

For en vanskelig situasjon dere har kommet opp i. Jeg har ikke erfaring med dette da jeg ikke har født fellesbarnet ennå. Min stedatter er også 9 år og veldig opptatt av kos når hun er hos oss. Men vi har alikevel innført endel regler. Det ene er at hun skal sove i egen seng og ikke i vår seng når hun er hos oss. Hun prøvde seg til å begynne med, men skjønte fort at det ikke er sånn det skal være.

 

Hun er veldig opptatt av barne som skal komme, men jeg kan merke at det også ligger litt sjalusi der. Hun vil at ting ikke skal endres. Jeg har forsøkt å si i fra at ting vil bli anderledes og at hun ikke lenger er minst. Ikke alltid det faller i god jord, men det må jo tas opp. Bedre å forbedre barnet enn å late som ingen ting.

 

Jeg er veldig redd for at det skal bli sånn som dere har det, men håper vi skal kunne unngå det. Tiden vil vise. Men ved å innføre gode rutiner før babyen kommer håper jeg det skal bli lettere å si nei når han først er her.

 

Men kan du ikke prate med stedatteren din. Jeg har mange lange og fortrolige samtaler med min stedatter som har løst mange floker. Hun er jo 10 år og da forstår man mye. Kanskje dere kan avtale at du skal bli liggende når far står opp på lørdag og kose med stedatteren din. Du kan spørre henne om masse ting og komme inn på området om hva hun tenker.

 

Jeg kan fortelle at når vi snakket om å få barn første gangen var det stor stas. Plutselig endret det seg og hun ville være enebarn hos pappa. Jeg kunne ikke godta det og ville høre hvorfor. I en samtale fikk jeg da frem at hun var redd for at pappa skulle bli mer glad i babyen enn henne siden babyen bodde hjemme hos oss. I tillegg var hun redd for at jeg skulle slutte å være glad i henne når jeg fikk mitt eget barn. Vi snakket lenge sammen og hun ba meg fortelle dette til pappan siden hun ikke klarte det selv. Det endte med at de også hadde en fin samtale om emnet. Hun ga seg ikke med det og da bestemte vi oss for å snakke med henne alle tre. Fikk forklart på en fin måte at ingen kan erstatte den kjærligheten som vi har for henne. Men at hun også oppførte seg litt egoistisk som ikke ville at jeg skulle få oppleve å bli mor. Når hun så fikk vite at vi ventet barn hoppet hun rundt og var super glad. Når jeg spurte om hun hadde de følelsene om at pappa ikke ville være glad i henne lenger så sa hun at det var hun ikke redd for lenger. For det hadde både jeg og pappa sagt.

 

Det er viktig for barn hvor foreldrene ikke bor sammen og føle seg elsket. Kanskje viktigere enn for oss som hadde både mor og far tilstede. Men de må også lære at kjærlighet er noe man kan ha til flere personer på engang.

 

Lykke til videre og håper dere klarer å finne en løsning. For ellers går dere en fortsatt slitsom periode i møte.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du beskriver. For å ta det med forholdet først. Her må du fortelle han hva du ønsker. Du må kreve halvparten av frihelgene til deg og dere. Fortelle han at siden dere har barn, så kan en ikke gjøre som før, familien kommer først, og at det er natrulig å bruke samværshelgene som familiehelg, da dere da alle er samlet.

Fortelle han at det er greit han har behov for kompiser og hobbyer, men at det ikke kun er han i forholdet, at du faktisk har behov for å være kjærester, og spørre han om han ikke har behov for det samme? For dere er to i forholdet, og begge dere sine ønsker må likestilles. Dette må bli tattt opp uten å bringe inn dattera hans. Det må kun gå på dine ønsker og behov.

 

Når det gjelder stebarn og sjalusi. Jeg tror at stebarn ofte kan kjenne på sjalusi når det kommer nytt barn, slik som alle andre unger. Men jeg tror også at den responsen de får er mye større, og de skjønner raskt at her er det noe å hente. De får ofte styre 100%, fordi far og alle andre er full av dårlig samvittighet, eller frykt for at barnet skal føle seg mindre elsket. Det er egentlig helt uholdbart at unger skal få lov til å styre på slik. Men slik er det ofte.

 

Min stesønn kan komme å avbryte oss når vi snakker sammen, får ebskjed om å vente, 20 sekunder etterpå når vi har snakket ferdig setningen, spør faren hva han ville, og da var det ingenting, han kommer ikke på det, eller han spør om helt utrolige ting. Eneste formål er at vi ikke skal snakke sammen. Ved å gi etter for slik oppførsel, sier en faktisk ikke til barna at en er glad i dem. En sier at en er redd for at de skal merke at de er litt utenfor familien, noe som igjen forsterker denne følelsen. Det er en ond sirkel, og en må bare gå inn å banke igjennom normalitet. Det er ikke lett, særlig ikke uten farens støtte.

 

Hos oss ble det til slutt så ekstremt at far innså hva som holdt på å skje. Samtidig var vi i terapi oss to som par, og faren innså at det faktisk ikke var et sunt familieliiv når en holdt på sånn. Nå går ting bedre.

[Anonym bruker]

Hei du.

Jeg vil bare minne om at problemet kunne like godt skjedd om stebarnet ikke var noe stebarn, men et fellesbarn.

Det blir nok mye mer touchy for far (med sin dårlige samvittighet) og stemor å ta tak i problemet når man har å gjøre med en "blandingsfamilie", men problemet i seg selv er intet nytt under solen. Han/dere har nok gjort jenta en bjørnetjeneste ved å ikke sette grenser, men jeg ser jo at alt er gjort i beste mening.

Hva om dere søker litt hjelp? Dere må finne en måte å sette grenser på som ikke gir rom for at hun føler seg tilsidesatt, og der har jeg få eller ingen gode råd å komme med, dessverre.

Jeg synes du virker veldig reflektert og snill oppi det hele, men skjønner også at det røyner på.

Lykke til.