Dere som har tatt planlagt keisersnitt!

[Anonym bruker]

Kan dere fortelle litt om hvordan det var?

 

Jeg er ikke gravid nå, men håper jo på en andremann etterhvert. Jeg tok akutt keisersnitt med førstemann, det var en traumatisk opplevelse. Vel å merke var det ikke et katastrofekeisersnitt. Jeg må av medisinske grunner ta keisersnitt ved alle (evt) fremtidige fødsler.

 

Jeg er livredd, om sannheten skal fram. Jeg vet det ikke er noen annen utvei, men jeg er så redd for at det skal bli slik som forrige gang. Jeg holdt på å besvime på operasjonsbordet, hadde store smerter i etterkant, trodde barnet mitt var dødt, og følte meg helt forlatt da jeg ble kjørt inn til operasjon - plutselig var det bare fremmede rundt meg. Ikke jordmor, ikke samboeren min, ingen.

 

Hva slags spesialavtaler er det mulig å gjøre når man har en dårlig opplevelse bak seg? Kan en kjent jordmor eller evt samboeren min være til stede under hele forløpet, inkludert når de setter bedøvelsen? Jeg er også livredd for at det skal gjøre vondt - forrige gang kjente jeg ikke noe som helst under operasjonen, men jeg har hørt om flere keisersnitt som ble tatt med mangelfull/dårlig bedøvelse. Hvordan kan jeg sikre meg mot at dette skal skje? Får man snakke med anestesilegen i forkant? Får man snakke med gynekologen før og etter keisersnittet?

[Fire småtroll]

Jeg hadde en mellomting..

Skulle ha planlagt snitt, men 5 dager før datoen gikk vannet så da måtte de fremskynde snittet litt. Jeg får heller ikke lov til å føde flere barn vaginalt så de måtte ta snittet før jeg gikk i fødsel.

 

Jeg hadde en veldig fin opplevelse, alle var superkoselige og gledet seg til å hjelpe barnet mitt ut.

 

Først var det jordmor som var sammen med meg, snakket om hva som skulle skje, hun skravlet, lo og pratet. Fikk til og med klem av henne

 

Så kom gynekologen og anestesilegen, begge forklarte hva som skulle skje og var blide, rolige og hyggelige. De gikk føre til oprasjonsstuen mens jordmor var igjen og gjorde meg klar. Ble barbert på magen og fikk kateter. Mannen min var der hele tiden.

 

Så trillet vi til oprasjonsstuen, jordmor og mannen min ble igjen utenfor for å få på frakk og hette, jeg ble trillet inn til anestesilegen. Samme legen som jeg hadde pratet med tidligere, han satt ved hodet mitt og var veldig rolig og hyggelig, forklarte hele tiden hva som skulle skje og hadde en veldig beroligende virkning på meg. Gynekologen og noen sykepleiere var også i rommet, alle veldig blide og rolige, de gledet seg til å hilse på babyen. Det var overhodet ingen dramatikk.

Jeg ble lagt på siden og fikk spinalbedøvelsen, det var bare et lite stikk, ikke vondt.

 

Gynekologen sjekket godt at bedøvelsen satt som den skulle, han dro en iskald vattdott med sprit over kroppen min, på armene, brystet og magen. Etterhvert kjente jeg ingenting når han dro den over magen.. Mannen min kom inn og satt ved hodet mitt. De sa ikke ifra at de begynte, så jeg trodde de bare drev å vasket meg på megen og rigget meg til da de plutselig løftet ungen ut

Jordmor tok imot og kom til meg med henne, fikk henne på tvers av brystet mitt så jeg kunne nusse, lukte, se og kjenne på henne. Det var hærlig!

 

Den kjempehyggelige og beroligende anestesilegen satt ved hodet mitt og småpratet med meg hele tiden, jeg var aldri redd. Mannen ble med for å stelle den lille mens de sydde meg igjen. Jeg fikk et lite blodtrykksfall og det var ubehagelig, men anestesilegen fanget det opp omtrent før jeg fikk åpnet munnen for å fortelle det og ga meg en sprøyte i veneflonen som fjernet ubehaget umiddelbart.

 

Tiden etterpå gidder jeg ikke beskrive for deg, du syntes det var pyton og det synes jeg også. Det var ikke smertene som var værst, men at man blir så hjelpesløs en stund. Ikke løfte, ikke trene, ikke gjøre husarbeid osv. Men ungen var trygt ute og det var jo det viktigste. Pratet med gynekologen flere ganger før jeg dro hjem fra sykehuset, han var utrolig koselig og oppmerksom. Jeg følte meg veldig godt ivaretatt og er kjempefornøyd med oppfølgingen hele veien.

 

Håper du får en fin opplevelse neste gang, vet ikke hvorfor mannen ikke får være på oprasjonsstuen når bedøvelsen settes, men det får du sikkert et fornuftig svar på. Kanskje får han lov å være tilstede. Etterpå forlater han deg jo for å følge babyen, men hvis du heller vil at jordmor skal ta babyen alene fordi du trenger mannen hos deg kan jeg aldri tro det er noe problem. Ikke vær redd for å fortelle om tankene og følelsene mine, jeg har bare positive erfaringer og opplevde både leger, sykepleiere og jordmødre som omsorgsfulle mennesker som bare ville mitt beste og gi meg en god opplevelse. Lykke til!

 

 

[LinnisR83]

Oisann. Du er skikkelig redd du.

 

Det trenger du ikke å være. Det er mye bedre å ta et planlagt ks, enn et haste ks. Først og fremst, skal du IKKE uroe deg om bedøvelsen. De setter epudiral (eller hvordan det skrives) og du blir lam fra magen og ned til beina. De sjekker at bedøvelsen virker, ved å klype deg hardt der de skal kutte, og da kjenner du fort om du kjenner noe eller ikke. Husk på at denne gangen har du gooood tid, og setter de epudiralen feil, kan de sette en ny en.

 

Samboer får være med inn. Min samboer fikk være med og ta bilder og å holde meg i hånda hele veien Det var han som fikk være med sønnen min når han kom ut, for å vaske han og stelle han. Så kom de inn til meg der jeg lå, en time eller to senere. Det var helt iorden

 

Man kan legge opp sitt "eget løp" så langt det går. Jeg fikk det slik jeg ville når jeg pratet med en lege. Det er klart, ikke alt blir som man planlegger, men jeg fikk en flott opplevelse ut av dette, og kommer lett til å velge dette nestegang også.

 

 

Håper du fikk litt svar, og håper du ikke gruer deg så mye, for det er faktisk ikke noe å grue seg til

 

Ønsker deg lykke til )

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere begge! Er det noen flere som vil svare?

 

For min del handler det nok mye om trygghet, og at jeg har noen kjente hos meg hele tiden. Det kan like gjerne være en jordmor jeg kjenner godt og stoler på, som mannen min. At jeg føler jeg blir tatt på alvor, og at ingen overkjører meg. Jeg har endel traumer fra forrige fødsel som jeg trenger hjelp til å komme over. Jeg er redd for at jeg kommer til å bli fullstendig hysterisk neste gang, og at alt vil bli bare kaos. Jeg er også redd for at fødselen skal starte før ks-datoen - forrige gang fødte jeg to uker før termin, og selve fødselen gikk fort. Det vil jo sannsynligvis gå enda fortere en evt neste gang. Ender det i en styrtfødsel blir det krise, for barnet kan sette seg fullstendig fast i bekkenet mitt, der er det rett og slett ikke plass.

 

HI

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Alle de jeg har snakket med, og som har hatt planlagte snitt, hadde en totalt annen opplevelse enn hva jeg hadde med mitt hastesnitt. Jeg hadde i tillegg narkose, for epiduralen virket ikke slik den skulle.

 

De har alle hatt rolige opplevelser, med lite plager i etterkant. Og de har hatt far med, og vært våkne selv. Ikke slik jeg var; dopet ned to dager etterpå, og kun mulig å bevege seg i prekestol.... Kom meg jo ikke ut av sengen alene de første dagene, og hadde mye luftsmerter fra narkosen i tillegg.

 

Du kan diskutere neste fødsel med jordmor, skrive ønskebrev og sånt. Det blir faktisk tatt hensyn til at du har bak deg den opplevelsen du har. Hvertfall ble jeg tatt hensyn til:) Jeg fikk det som jeg ville; prøve på vaginal fødsel, med tidlig og skikkelig epidural. og at om de så at det kom til å ende i KS, så ble dette tidligere i forløpet og da uten narkose. Dette gikk helt fint, og jeg fødte faktisk vaginalt:)

 

Ja, en får snakke med anestesi og gynekolog.

 

Planlagt KS skjer normalt ved lokalbedøvelse, og da kan du hyle ut, vet du;)

[Anonym bruker]

Planlagt keisersnitt er noe helt annet enn hastesnitt - du må ikke sammenligne og ikke forbinde de to med hverandre.

 

Under et planlagt keisersnitt har alle tid til det de skal gjøre, de tar vare på deg og forteller deg hva som skjer. Du får helt sikkert ha med deg jordmora som har tatt i mot deg på fødeavdelinga, og selvfølgelig mannen din.

 

Smerter må du ikke være redd for , verken under eller etter snittet. De tar alle forholdsregler slik at operasjonen skal være mest mulig behagelig for mora. Og i dagene etter så får man så mye smertestillende man trenger. Av og til må man spørre om mer, fordi de prøver så smått å begrense det, men man får alltids mer når man trenger.

 

Og selvfølgelig kan du gå til samtale før, for å fortelle om den dårlige opplevelsen din. Og skriv et ønskebrev, eller sett opp ett på samtalen.

 

Lykke til, planlagt ks er en fantastisk måte å føde på!

[Gjest]

Jeg hadde også hastesnitt første gangen og planlagt snitt for 2,5 mnd siden. Jeg var også veldig redd, men det var noe HELT annet denne gangen. Fra jeg kom inn på oprasjonsstua var det en kjempegod stemning, De pratet og lo, spurte om storebror og var utrolig koselig. Fikk spinalen og merket ikke at han stakk. Anestesilegen var super flink og hyggelig. Gutten skrek før han var helt ute av magen og jeg fikk han opp til meg med en gang. Når de skulle sy sammen så fikk jeg endel ubehag med kvalme og litt smerter øverst i magen(ikke der de opererte altså) Men fikk fort noe dop i veneflonen og det var over. De tok ut gutten med pappaen og veide og målte, han fikk 10 på apgar score:-) De kom opp til meg på oppvåkningen etter ca 30 min og jeg fikk kose meg masse meg lille gullet. Jeg var i super form, var oppe samme dag, kunne gå rundt selv, og et døgn etter var jeg i dusjen helt på egenhånd, kunne fint reise meg opp i senga, løfte på lillemann og hente maten min selv:-) 2 dager etter reiste vi hjem. Hadde svært lite smerter og etter 2 uker følte jeg meg helt som meg selv og begynte å ta meg av storebror også.

 

Første gangen var jeg mye mer hjelpesløs, var på sykehuset i 5 døgn, trengte hjelp til så godt som alt på sykehuset. Selv om jeg kom meg fort etter hjemkomst så var jeg myyyye bedre etter det planlagte snittet. (mitt første var heller ikke katastrofesnitt).

 

Det er lett å si, men du trenger ikke grue deg. Du får nok en kjempefin opplevelse:-) Lykke til!