Jump to content
Sign in to follow this  
Anonym bruker

noen som vil dele erfaringer?

Recommended Posts

Anonym bruker

I januar i år mistet vi datteren vår i uke 39, hun ble forløst ved hastekeisersnitt fordi jordmor trodde kanskje hun hadde hørt fosterlyd, det var min puls hun hadde hørt..

 

Til tross for at verden raste sammen den dagen har vi det bra, vi har et sterkt forhold, gode venner og familie som har vært der hele veien..

 

Jeg er gravid igjen i uke 19 og det er vi veldig glade for, men magen vokser og i takt med den også min uro! Termin virker som en evighet unna og skjønner av og til ikke hvordan jeg skal komme meg til mars uten å bli tussete..

 

Noen som kan dele erfaringer fra graviditet etter dødfødsel?

 

Sender samtidig mange varme og gode tanker til alle som har opplevd tragedien å miste barnet sitt!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

jeg har ingen erfaringer å komme med, men vi mistet også datteren vår nå nylig i uke 38. jeg bare lurer- hadde du også skikkelig trang til å bare bli gravid igjen etterpå? er det normalt eller? regner jo med jeg kommer til å være vettskremt i et evt nytt sv skap men likevel klarer jeg ikke tenke på noe annet enn at jeg bare vil bli gravid. regner med du får masse ekstra oppfølging eller?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Fryktelig trist å høre, det er grusomt at sånne meningsløse ting skjer!!! Jeg hadde veldig behov for å bli gravid igjen, tekte masse på det, ikke som en erstatning, men følte meg så tom og følte at jeg trengte en ny baby for å hjelpe til å fylle det tomrommet.. Ble gravid igjen i 3.mens syklus, og var lykkelig for det, men det føltes samtidig altfor tidlig.. Gleden over nytt liv kolliderte på en måte litt med sorgen over Lotte som vi mistet, men det er blitt mye bedre, og nå gleder jeg meg selv om jeg er engstelig hele tiden.. Tror det vil føles tidlig uansett når man blir gravid igjen etter en sånn katastrofe, så vi nølte ikke med å prøve igjen..:)

 

Oppfølging både etter hun døde og med ny graviditet har vært helt fantastisk, så sånn sett har vi vært heldige! Det er åpne dører hvis vi trenger og komme inn for hva som helst, flere ultralyder, masse kontroller! Det er en liten trygghet oppi et veldig uforutsigbart svangerskap..:)

 

Du må bare spørre, eller prate med meg hvis det er noe! Kan ikke gjøre annet enn å dele mine erfaringer, men vil gjerne bidra hvis det er noe. Er ingenting som hjelper, men er av og til godt å høre at tankene og følelsene man har om ting ikke er unormale, at det er flere som tenker det samme!

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
2pluss1engel

ja det e noe med det å dele tanker og erfaringer i en sånn situsjon. var jeg som svarte deg først som anonym. er ikke gravid jeg da, det er så tidlig etter dødfødselen ennå og jeg føler meg redd. Tuva døde 10 sept så det er jo ikke lenge siden. godt at du føler du får god oppfølging og sånn, det er viktig. godt at du klarer glede deg også midt oppi sorgen. ønsker deg masse lykke til videre

klem

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!

Heisann.

Jeg har akkurat født en nydelig liten gutt etter at vår lille Balder døde i uke 28 i november i fjor. Jeg fødte han 30. nov, og ble gravid alerede i februar. Jeg også hadde et ekstremt stort ønske om å bli gravid igjen så fort som mulig. Vi hadde jo gledet oss så mye til å få en baby i huset igjen. Selv om vi visste at det kom til å bli et tungt svangerskap å starte på, så ville vi sette igang med en gang. Jeg tror at ventetiden bare hadde gjort sorgprosessen enda tyngre for meg.

 

Det har selvfølgelig vært mange opp- og nedturer, og det er vanskelig å sjonglere mellom sorgen over det døde barnet, og gleden over det som vokser inni magen. Men alt går, hvis man er innstilt på det, og man får god oppfølging av de rundt. Jeg har gått 50% sykemeldt hele svangerskapet for å ha overskudd til å takle berg og dalbanen med følelsene. I tillegg har jeg hatt god tilrettelegging på jobben.

 

For å slippe så mange bekymringer på slutten av svangerskapet ble jeg satt igang 1,5 uke før termin. Det var veldig deilig å endelig få treffe babyen. Men jeg må jo innrømme at jeg fremdeles sliter med engstelsen. Jeg er nok mer engstelig for krybbedød og sykdom nå enn med førstemann, men det er vel helt naturlig etter å ha opplevd å miste et barn.

 

Nå koser jeg meg masse med den lille gutten vår, og han betyr alt for oss. Men samtidig så tenker vi også masse på han som døde for snart et år siden.

 

Lykke til videre, og håper alt går bra denne gangen.

For meg så hjalp det veldig å få snakke om bekymringene mine i svangerskapet. Det å si det høyt gjorde det litt mindre skummelt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
gledebarnet2

Vi mistet vår baby i dag, og skal igangsettes i morgen og jeg er så redd for alt, kan ikke tenke meg dette marerittet...

Kan dere dele meninger om dødsfødsel?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

2pluss1engel

kjære kjære deg, fikk så vondt da jeg leste at du også må igjennom dette marerittet som jeg også måtte 10.september. du leser nok ikke dette nå for ser du har skrevet i natt. sender deg mange varme tanker og bare kontakt meg på pm hvis du vil og orker etterhvert.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Borris

Uff, det var vondt å høre, skjønner godt at du er redd for alt, ingen kan forberede seg på en sånn katastrofe.. Jeg kan ikke dele så mye om fødsel ettersom det ble hastekeisersnitt på meg og da var jeg i narkose, men kan si noe om hvordan jeg opplevde tiden etterpå..

 

Vi hadde mange på besøk på sykehuset som fikk se henne og det gjorde at vi fikk fortalt hva som hadde skjedd maaaaange ganger, det var viktig for oss, dele det med flere, det gjorde at det har vært lettere å snakke med andre om henne i ettertid.. Vi hadde henne hos oss masse, tok masse bilder.. Men dere må gjøre det som føles riktig for dere, det er det viktigste, det er ikke lett å tenke på noe, ikke minst fremover i tid når sorgen er så overveldende..

 

Jeg er ikke kristen, men jeg har snakket ganske mye med presten på sykehuset. Sykehusprester jobber med mennesker i sorg, og han har vært en stor hjelp for meg/oss, men det kan variere fra person til person, og selvfølgelig fra prest til prest..

 

Jeg sender deg alle de gode tankene jeg kan på denne dagen, vet ikke hva mer jeg kan si, men ta kontakt hvis du vil..

 

Jeg som skrev første og tredje innlegget som anonym her..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Deniha

Er så forferdelig grusomt å lese hvor ofte dette egentlig skjer.

Å spesiellt når vi har kommet så langt på vei.

 

27.Januar 2006, i en alder av 19, mistet jeg min førstefødte sønn 4 dager før termin, og ingenting kan måle seg med den hjelpeløse grusomme å ikke minst utenkelige følelsen man plutselig blir sittende med iløpe av små sekunder.

 

Jeg var i tillegg alene og som skrevet veldig ung, jeg bodde i Troms, hvor det ikke var noen i nærheten som jeg kunne prate med om det som hadde skjedd, så jeg gikk egentlig igjennom det helt alene, noe som endte i at jeg ga blaffen i alt og festet hver eneste helg og mange ganger i ukene helt fram til september-06 da jeg traff min samboer.

Han var nok absolutt den som reddet meg fra meg selv.

 

Er nå straks 4 år siden det skjedde med meg, men tenker på Mario hver dag, er ikke lenger sønderknust når jeg gjør det, men det stikker enda dypt, spesiellt hvert år når det nærmer seg hans 'bursdag'....

 

Jeg fikk å en panikk for å bli gravid igjen de første ukene, men det var mest fordi jeg så hvor tungt mine foreldre tok det som skjedde, jeg var enebarn å de hadde gledet seg utrolig mye til å få en liten en inn i familien igjen, spesiellt min mor, så jeg følte at jeg 'skylte dem ett barnebarn', helt sykt å tenke på det nå, men d var en skikkelig angst følelse der og da... Noen uker etter Mario døde fant min mor på 42 år ut at hun var gravid, plutselig, etter 15 år uten prevansjon... Skjebnen? Så i September-06 var jeg ikke enebarn mer, jeg fikk en liten bror som 'fylte tomrommet' for Mario. Utrolig deilig for meg.

 

Nå er jeg så heldig at jeg har fått en sønn, Romy, som ble født 30.April 2008 som fyller dagene våre med liv å røre. Svangerskapet med han gikk mye bedre en forventet. Men jeg fikk fin oppfølging med mange ultralyder, og fikk ultralyd hver 14 dag mot slutten der de sjekket absolutt alt som kunne sjekkes av blodgjennomstrømning og vekst og så ble jeg satt igang to uker før termin. Men de første mnd var tunge, veldig tunge, jeg måtte sjekke veldig ofte om han pustet da han sov, (han er nå 1år å 7mnd, men jeg tar fortsatt meg selv i å sjekke om han er kald eller varm i huden om han puster lydløst når jeg legger meg) og alt som man normalt ikke tenker på av potensielle farer blir veldig markert etter en slik situasjon... jeg ser ikke for meg å slippe han alene ut i skogen f.eks lamme venner for å leke når han er 5-6 år, som jeg selv gjor da jeg var så gammel, enn om noe skjer når de er uobservert? Men det var en ting jeg ikke tenkte noe på før... Men såklart må jeg jobbe med disse tingene, han kan jo ikke vokse opp å ikke få lov til noe uten meg!:)

 

Nå er jeg også gravid med nr.3 som har terminn 11.feb 2010. Det som er litt 'dumt' med det er at jeg skal settes igang to uker før termin denne gangen også pga det som skjedde med Mario, å to uker før 11.feb er 28.jan...dagen etter Mario sin 4 årsdag..så for min del må jeg utsett igangsettelsen til 1.feb (siden termin til Mario var 31.jan), men det er en veldig tung avgjørelse å ta, for enn om d skulle skje noe mellom 28.jan å 1.feb? Når man har opplevd det vi har kan man ikke unngå å tenke det... Men jeg tror ikke jeg klarer barnebursdag hvert år i det som alltid kommer til å være min værste uke i året.... Men er jo flere alternativer, jeg kan jo f.eks bli lakt inn på sykhuset fra 28.jan o.l

Dagssjekker i på fredrikstad sykehus funker vel heller dårlig da vi bor i Våler i Østfold, men kan jo sikkert få dagssjekker nedi Moss... Men det er også en ting som på en måte ikke hjelper meg såå mye, disse sjekkene altså, for jeg var på jordmorkontroll med Mario 26.januar i 2-3tiden på dagen å da var alt helt fint, hjertelyden og alt, åsså dør han bare timer etterpå....

 

Fant de ut hva som skjedde siden barnet døde hos deg/dere?

Hos meg løsnet morkaken på midten, så jeg fikk ingen blødninger overhodet, bare en forferdelig smerte, vi trodde først at det var fødsel som var på gang, men da jeg kom til sykhuset fant de ut at det var veldig alvorlig.

 

De var flink å ikke si til meg hvor ille det egentlig var, så jeg ble sjokkert da jeg dagene etter fikk vite at jeg var minutter fra å dø selv, jeg mistet 1.5 liter blod, jeg var den første i Tromsø som fikk blodoverføring mens jeg fødte, blodplatene mine forsvant, så blod pipplet ut av alle hull de hadde tatt blodprøve fra o.s.v og jeg mistet tidlig på natten synet mitt, eller jeg så, men alt var i tåke for kroppen min tok blod fra alle 'mindre viktige plasser' i kroppen for å gi det til livmoren min. Og etter fødselen ble jeg i all hast kjørt opp på overvåkning, der jeg plutselig var helt alene i verden. Jeg kan bare tenke meg hvordan mine foreldre (som var blitt informert om min tillstand) hadde det der de satt med sitt døde barnebarn på fødeavdelingen å bare ventet på beskjed om de fikk beholde sitt eneste barn i tillegg... Så jeg er takknemmelig for at jeg ikke fikk med meg hvor ille hele senarioet var.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Borris

Ord blir fattige, men er jo tross alt glad for at alt til slutt gikk bra med deg da! Men at du gikk igjennom alt dette mer, eller mindre alene synes jeg er trist å høre, men samtidig imponerende. Det er en enorm påkjenning, og noe av det som hjalp meg veldig var å fortelle historien igjen og igjen til alle som kom på besøk, venner og familie.. Snakket også mye med presten på sykehuset til tross for at jeg ikke tror på Gud, men han hadde jeg mye nytte av!

 

Obduksjon viste av vår lille tulle døde av en blodpropp i navlestrengen som stoppet blod-og oksygentilførsel. De mente hun hadde vært død i min mage i minst 4 dager, men jeg mente jeg fortsatt kjente bevegelser, bare at de var annerledes, men alle sa at det var vanlig fordi hun hadde det trangt.. Skulle ønske jeg nå husket hvordan det kjentes, for det har nok kroppen min gjemt unna..

 

Skjønner godt at du ikke finner roen til tross for hyppige kontroller, det gjør ikke jeg helt heller,, Var på helsestasjonen dagen hun ble født der jordmor omsider mente hun fant fosterlyd, men jeg ble sent til kontroll på sykehuset senere på dagen fordi blodtrykket var høyt og det var proteiner i urinen.. Jordmor på sykehuset mente og hun fant en veldig lav fosterlyd, men på ul så de at hjertet ikke slo, derfor kjørte de meg direkte til hastekeisersnitt.. Jeg får blodfortynnende nå, så blodpropp skal ikke kunne gjenta seg, men en kontroll er ikke lenger samme trygghet..

 

Er glad på dine vegne at du har en velskapt liten en, og jeg ønsker deg lykke til, er ikke så lenge igjen nå..:)

Jeg har termin 22.mars og det virker som en evighet dit, men blir og satt igang, eller ks 2-3 uker før, så håper det går fort!!!

 

God jul..:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cmoi

Får så vondt av å lese om alle som må gjennom det værste som noen kan oppleve. Vi skal ikke miste våre barn!

Vi mistet vår lille gutt i uke 30, den 3 april 2009.

Det er 11 mnd i går, tenne lys hver kveld ved siden av bildene av han på peishylla.

Han var så vakker og perfekt.

Vannet gikk i uke 29, pga blærekatarr, 6 dager senere måtte han forløses v keisersnitt pga høy hjertelyd

Han hadde fått infeksjon pga min blærekatarr og døde etter bare 4 timer.

Verden falt i grus.

Jeg ønsket meg fortsatt barn etter dette, men hadde ingen planer om å skynde meg å bli gravid.

Etter 8 mnd testet jeg positivt og er i dag 12+2.

Får kjempegod oppfølging, men er likevel livredd.

Godt å lese om dere som får barn etter slike tragedier, og håper bare vi alle kan få beholde våre spirer.

Ønsker alle lykke til, og krysser fingrene for dere.

 

 

Varme tanker fra

Share this post


Link to post
Share on other sites
mammamummi

Så trist å lese innleggene her...vi mistet vår lille jente i uke sv sk uke 37, i fjor høst...har begynt å prøve nå, men det er med blandede følelser...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...