hei dere, se denne. en sann beretning om en mann som døde...

[Anonym bruker]

dette er en sann historie fortalt av howard storm, bosatt i USA.

 

Kunstprofessoren.

 

"i juni 1985 dro jeg og min kone gjennom frankrike sammen med en gruppe studenter på en kunstreise. alt gikk bra, men da jeg den siste dagen på reisen holdt et foredrag, alt jeg sammen på gulvet med ubeskrivelige smerter i mageregionen. ambulanse ble tilkalt og jeg ble raskt kjørt til sykehuset. der fortalte legen meg at jeg hadde hull i tolvfinger tarmen, og måtte opereres. siden det var lørdag ble jeg først bare innskrevet og plassert i en seng.

ettersom smertene bare økte, kom en sykepleier og fortalte min kone og meg at de likevel ville operere meg med det samme. på dette tidspunktet var jeg klar for å dø. egentlig ville jeg leve, men nå klarte jg ikke mer.

mitt største problem var at jeg var ateist. som tenåring hadde jeg vokst opp i en liberal evangelisk menighet, men i studietiden mistet jeg siste rest av tro og ble ateist. . .

nå, ansikt til ansikt med døden, følte jeg derfor ikke annet enn håpløshet, depresjon og fortvilelse. jeg var klar til å dø og jeg visste dessuten svært godt at dette innebar at jeg ved å dø, ville slutte å eksistere. jeg sa dette til min kone som i motsetning til meg ikke var ateist, men fremdeles hadde en svak gudstro. da begynte hun å gråte.

jeg lukket øynene og mistet bevisstheten. jeg vet ikke hvor lang tid det gikk, men da jeg åpnet øynene mine igjen, sto jeg plutselig ved siden av kroppen min, som fremdeles befant seg i sengen. jeg skjønte ikke hvordan det kunne være mulig å befinne seg utenfor kroppen sin og betrakte seg selv. noe annet som skjedde, og som virket enda mer uforståelig, var at da jeg ropte for å få min kones oppmerksomhet, kunne hun åpenbart hverken se eller høre meg. deretter snudde jeg meg mot min romkamerat, men fikk heller ingen reaksjon fra ham. de la ganske enkelt ikke merke til at jeg var der, og det gjorde meg bare enda mer sintere. plutselig hørte jeg flere stemmer fra et sted utenfor rommet, og de ropte navnet mitt.

først ble jeg redd, men stemmene hørtes vennlige ut. da jeg så nærmet meg døren til rommet, så jeg at flere personer beveget seg som i en tåke foran den. jeg ba dem komme nærmere, men de kom ikke nær nok til at jeg kunne se dem bedre. jeg kunne bare skimte omrisset av dem. disse skikkelsene oppordret meg gang på gang til å følge dem. selv om jeg hele tiden stilte dem direkte spørsmål, unnvek de dem og ga meg bare vage svar, mens de insisterte på at jeg skulle følge dem.

mens jeg gikk med dem, stilte jeg flere spørsmål, for eksempel hvor vi skulle, og de svarte at det ville jeg få se så snart vi var framme. da jeg spurte hvem de egentlig var, sa de bare at de var kommet for å hente meg. så fulgte jeg dem, og vi la ut på en lang vandring, det virket som vi gikk flere kilometer. det fantes ikke noe landskap eller noen bygninger, bare en tett tåke som stadig ble mørkere. selv om de ikke sa hvor vi var på vei, fortalte de meg likevel at de skulle ta seg av meg, og at de hadde planlagt noe for meg.

kommentarene deres ble stadig mer hatefulle etter hvert som det stadig ble mørkere rundt oss.

så begynte skikkelsene å gjøre narr av meg. de sa til hverandre "vær forsiktig, ikke skrem ham" eller "vent litt, det er for tidlig ennå". det som var enda verre, var deres uforskammede vitser på min bekostning. til å begynne med virket det som om det bare befant seg et ti talls slike skikkelser rundt meg, men etter en stund var det 40 eller 50. deretter ble det 100 eller flere. da sa jeg at jeg ikke ville følge dem et eneste skritt lenger. jeg prøvde naturligvis å lure dem, siden jeg hverken visste veien tilbake eller var klar over hvor jeg egentlig befant meg. for meg var det mystisk at jeg fremdeles kunne befinne meg på sykehuset, samtidig som jeg hadde gått så langt. skikkelsene svarte med å dytte meg. i begynnelsen kunne jeg forsvare meg med slag og spark. men jeg tenkte at de overhode ikke ble skadet. de nærmest lo av meg, og så begynte de å rive små biter av meg med neglene og tennene, og det skulle komme til å gi meg virkelige fysiske smerter i lang tid etterpå. jeg kjempet videre, og forsøkte å forsvare meg mot dem. problemet var at jeg var midtpunktet i en stor gruppe, og det virket som om jeg bare hadde hender og tenner rundt omkring meg. jo mer jeg skrek og kjempet, desto mer gledet de seg. levenet som oppsto var grusomt: skrekkelige lattersalver og stadige skrik. siden gikk de over til å sjikanere meg og utøve vold mot meg på en måte som jeg ikke kan beskrive med ord. til slutt orket jeg ikke å forsvare meg lenger, men falt sammen. merkelig nok virket det da som om vesenene mistet interessen for meg. de vendte tilbake og sparket meg noen ganger, men det virket som om det voldsomme sinnet deres var borte. mens jeg lå der, hadde jeg en merkelig opplevelse: det virket som om en stemme snakket til meg fra brystkassen min. det var en slags indre samtale, og stemmen sa: "Be til Gud!"

derfor bestemte jeg meg for at jeg i hvertfall ville prøve. jeg begynte altså å tenke setninger som: Herren er min hyrde. Gud velsigne Amerika... bare noen ord som hørtes hellige ut for meg. jeg begynte å mumle disse tankene. det fikk skikkelsene rundt meg til å rope at det ikke fantes noen Gud, og at jeg dessuten var den elendigste av de elendige. kunne disse skikkelsene høre hva jeg tenkte?

siden disse djevelske skikkelsene protesterte så iherdig, holdt jeg ikke opp, men begynte i stedet å rope mot dem: "Gud elsker meg. Kom dere vekk. I Guds navn, la meg være i fred!" de fortsatte å rope og skrike, men trakk seg unna, lenger inne i mørket. til slutt ropte jeg alt som jeg syntes hørtes religiøst ut, men det var ingen der lenger. nå var jeg helt alene i mørket. de hadde trukket seg tilbake, som om ordene mine hadde skåldet dem som kokende vann.

selv om jeg hadde ropt ut korte setninger fra Salme 23: "Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, så frykter jeg ikke for noe ondt", og hadde gjentatt Fader vår igjen og igjen, så trodde jeg ikke på det. jeg brukte bare ordene, siden jeg så at de drev skikkelsene tilbake. i mitt indre var jeg likevel ikke det minste overbevist om at ordenevar sanne. etter at skikkelsene hadde forsvunnet, var jeg altså helt alene. hvor lenge jeg var der vet jeg ikke, siden jeg hadde sunket ned i den ytterste håpløshet, dypere enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. her satt jeg i mørket, og et sted i det fjerne ventet de djevelske skikkelsene på meg. jeg kunne ikke røre meg, ikke en gang krype, jeg var alt for oppskaket, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. til slutt kom jeg virkelig til det punktet der jeg ikke ønsket å eksistere lenger. i denne tilstanden av dypeste fortvilelse husket jeg plutselig en sang fra min barndom. vi hadde sunget den på søndagsskolen: "Jesus elsker meg... Jesus elsker meg, det vet jeg for visst..." nå ønsket jeg mer enn noe annet at disse ordene hadde vært sanne. med hvert fiber i mitt indre, av alt som fantes i meg og av all min kraft, ropte jeg ut i mørket: "Jesus, vær så snill og hjelp meg!" da jeg ropte dette, mente jeg det virkelig alvorlig. jeg var ikke usikker, og tvilte ikke det minste. som svar på mitt rop kom en svak stjerne til syne i mørket. den ble raskt større, og skinte stadig sterkere. snart var den stor og ubeskrivelig skinnende. tilslutt oppslukte den meg, og jeg ble fullstendig omsluttet. da den løftet den meg, så jeg alle skrammene og sårene som skikkelsene hadde påført meg. de forsvant sakte. jo høyere jeg ble løftet opp, desto bedre følte jeg meg. jeg kan knapt beskrive hvilken tilstand jeg var i - det var så ubeskrivelig fantastisk. og jeg visste at alt var bra. i det ene øyeblikket var jeg fremdeles ateist, og i neste øyeblikk ønsket jeg med hver fiber i min kropp å tilhøre Jesus. min stolthet, min egoisme, min selvgodhet og min urokkelige tro på min fremragende intelligens var ikke lenger viktig. jeg ville ikke sette min lit til dette lenger, siden alt sammen hadde sviktet meg. alt dette som jeg hadde bygd mitt liv på, som hadde holdt meg oppe, hadde sviktet. det jeg nå ropte etter, var et håp som var blitt plantet i et barn for mange år siden.

jeg visste at lyset kjente meg bedre enn noen annen. de elsket meg med en kjærlighet jeg aldri hadde opplevd maken til, og jeg begynte å gråte. det renset meg fra alt jeg hadde vært med på i livet. fram til dette øyeblikket hadde jeg bare grått to eller tre ganger i mitt liv, for jeg hadde sett på det som et tegn på svakhet. dette var mine første, ekte tårer som voksen.

nå visste jeg at lyset som omsluttet meg, var lysets engel. han var omgitt av mange andre lys, av engler som kom og gikk. lysets engel holdt meg fremdeles fast, vi forlot det mørke stedet og for avsted gjennom luften. langt borte i det fjerne, så jeg noe som jeg syntes så ut som en himmel full av stjerner. men da vi beveget oss i retning av den, la jeg merke til at alle stjernene var i stadig bevegelse. det virket som om de hele tiden beveget seg mot et sentrum, som de igjen stadig beveget seg ut fra. disse englene var mine tålmodige og gode lærere. hos dem følte jeg meg elsket og akseptert, men de hadde også som oppgave å vise meg veldig ubehagelige ting om meg selv og mitt liv. jeg sa til dem at jeg ikke ville se alt dette, siden jeg skammet meg så veldig.

hele mitt liv hadde jeg fornektet sannheten, og nå ble jeg konfrontert med den. jeg følte tyngden av alle de mennesker jeg som foreleser hadde hånet og støtt bort fra Gud, hvile på meg. jeg hadde hele tiden fornektet sannheten. jeg holdt rett og slett ikke ut å tenke på de skadene jeg hadde påført andre gjennom min kynisme og selvopphøyelse. sammen så vi på livet mitt i kronologisk rekkefølge. flere deler av det gikk vi raskt igjennom, fordi andre deler var mer tidkrevende, og enkelte av dem så vi på flere ganger, ut fra ulike perspektiv. alle disse scenene fra livet mitt dreide seg ikke om noe spsielt tema, det var menneskene som var viktige. vi kunne bla fram og tilbake i det vi så på ulike steder, uten å være der i virkeligheten. da vi kom til ting som jeg hadde spesielt gått inn for, som for eksempel å bli rost av mennesker, hadde englene ingen interesse av det og gikk raskt videre. jeg ba dem likevel å se nøyere på ett tilfelle, siden jeg ville at de skulle oppdage hvor hardt jeg hadde arbeidet for å få en spsiell utmerkelse, eller for å få menneskers annerkjennelse. de sa bare: "Ja, men det er ikke så viktig". når de derimot støtte på noe som var dårlig - og det var mer som var dårlig enn bra - viste englene meg det i minste detalj. en va de tydligste feilene i mitt liv var hvordan jeg hadde oppført meg mot andre mennesker. jeg hadde sett på mennesker som noe man kan utnytte og manipulere for å oppnå visse mål. måten jeg hadde mobbet min far for måten han engasjerte seg i firmaet sitt på, passet inn i dette. jeg hadde ikke gjort det bevisst, men jeg var ganske enkelt misunnelig siden han hadde gitt arbeidet mer oppmerksomhet enn meg. måten jeg hadde behandlet en vakker, ung kvinne som var forelsket i meg på, var et annet eksempel. hun hadde stolt på meg og gitt meg sin kjærlighet, men jeg hadde bare såret henne, for jeg tok andre menneskers kjærlighet for gitt. en annen ting jeg så, var at Gud hadde gitt meg kone og barn i gave. i stedet for å se på dem som en gave, så jeg bare på dem som en forlengelse av meg selv. når de gjorde som jeg ville, når de var som meg, likte jeg dem. når de oppførte seg på en annen måte enn jeg ville ha gjort, hatet jeg dem og og viste dem tydelig min misnøye. dessutn ble det klart for meg at jeg etter hvert hadde trukket meg stadig mer tilbake fra andre mennesker, og nå levde i min egen selviske verden, og deror ble stadig mer ensom og ulykkelig. ytre sett var jeg likevel svært fremgangsrik, ble stadig forfremmet, tjente masse penger, og alle trodde jeg var en fantastisk person. mens livet mitt ble vist for meg på denne måten, måtte engelen stanse mange ganger underveis for å fortelle meg at han og de andre englene elsket meg. til tross for at jeg i løpet av livet mitt hadde såret dem. hvor ofte hadde ikke deres håp og forventninger blitt spolert. gjennom dette tilbakeblikket ble det klart for meg at jeg hadde hatt anlegg for å bli en kjærlig, sjenerøs, og pålitelig person, men at jeg hadde bestemt meg for det motsatte. det var ingen andres feil, bare min egen. så konfronterte de meg med at jeg stadig vekk hadde vendt meg bort fra Gud. jeg hadde vært ganske enkelt vært svært stolt. denne holdningen ble styrket da jeg som tenåring nesten ikke hadde vært i berøring med troen på Gud. de viktigste levereglene i min familie var humanismen og rasjonalismen. jeg så hvordan jeg selv spurte forskjellige mennesker om de trodde på Jesus eller ikke. de svarte: "egentlig ikke, ikke virkelig". det dreide seg om medlemmer i menigheten. likevel ga jeg ikke opp, og lette videre etter svar til jeg på college møtte mennesker som syntes å ha svar på alt: marxister og ateister.

da jeg så tilbake på livet mitt, oppdaget jeg at Gud ved mange anledninger og på mange måter hadde forsøkt å nå meg. han hadde brukt sanger på radio, romaner og biografier som jeg leste. dessuten hadde Han prøvd å komme meg i møte gjennom den kjærligheten som mange mennesker viste meg. nå så jeg det klart: Gud hadde rakt ut sin hånd mot meg hver eneste dag i mitt liv. helt frem til nå, hvis mennesker hadde spurt meg om Gud var en god Gud, så ville jeg ledd av dem. nå var det tydelig at Gud var langt bedre enn vi mennesker kan forestille oss. etter at jeg hadde sett hele livet mitt, spurte engelen meg om jeg hadde flere spørsmål. jeg hadde millioner av dem! jeg stilte dem spørsmål, absurde, intellektuelle, filosofiske spørsmål. uansett hva jeg spurte om, var svarene deres klare og enkle. i dag får jeg ote spørsmål om hvor lenge jeg var hos englene. da svarer jeg alltid: "lenger enn jeg studerte ved universitetet". jeg vet at det høres merkelig ut, men det virket slik ut for meg. da jeg hadde fått klarhet i alt, sa jeg til dem at jeg gjerne ville dra til himmelen nå, men de mente at jeg ikke var klar for det. jeg måtte vende tilbake til jorden og forandre livet mitt så mye at det stemte overens med Guds bud. jeg prøvde med alle mulige argumenter for å overbvise dem det motsatte, og da svarte de vennlig men bestemt. på dette tidspunktet var ikke himmelen noe alternativ for meg. før jeg visste ordet av det befant jeg meg igjen på sykehuset, i min gamle kropp. helst ville jeg fortelle alt som hadde skjedd til min kone med en eneste gang, men jeg hadde så sterke fysiske smerter at jeg ikke klarte å snakke. i samme øyeblikk kom også sykepleieren inn på rommet mitt igjen, og fortalte at legen ville operere meg med det samme. så sendte de min kone ut på gangen, og trillet meg inn på operasjonsstuen. side jeg hadde vært bevisstløs i nesten 35 minutter, var min kone fullstendig overbevist om at jeg snart skulle dø. derfor skjønte hun ikke hva som foregikk. da min kone besøkte meg neste dag, kune hun knapt få øye på meg på grunn av alle slangene som var festet til kroppen min. til tross for alle apparatene prøvde jeg å fortelle henne om Guds kjærlighet, og forklare henne hvordan hun skulle gi sitt liv til Jesus. jeg ba henne ta imot Jesus i sitt liv. hun trodde naturligvis at jeg hadde blitt fullstendig gal. da hun kom på besøk dagen etter prøvde jeg å snakke med henne igjen, på en roligere måte. jeg sa til sykepleierene som kom inn på rommet mitt, at Gud gledet seg over jobben de gjorde. naturligvis trodde de også at jeg var helt sprø. så fant jeg en bibel i nattbordet mitt og jeg begynte å lese i den. siden jeg tenkte at ordene mine sikkert ikke var bra nok, leste jeg nå bibelvers for dem som besøkte meg. heller ikke dette fikk dem til å våkne. etter en tid sa Gud til meg at jeg skulle forlate sykehuset og vende tilbake til USA. da jeg ba legene om å få bli utskrevet, sa de at at det var et under at jeg fremdeles var i live. siden de hadde brukt ordet "under", benyttet jeg anledningen til å fortelle dem om Gud, men de nærmest rømte ut av rommet! det tok flere måneder før jeg skjønte at uansett hvor ivrig jeg var etter å få hele verden til å omvende seg til Gud, så kom jeg ikke til å klare det. til tross for mine overdrivelser og min uforskammethet, tok det ikke lang tid før min kone tok imot Jesus som sin Frelser. i dag er det mange som spør meg om jeg ikke bare har dømt alt sammen. men likevel vet jeg helt sikkert at denne både grusomme og samtidig fantastiske opplevelsen ble gitt meg for at jeg skal kunne tro på Guds kjærlighet og stole på Ham. opplevelsen forandret hele resten av mitt liv. spesielt følelsene mine ble forandret. tidligere var det melankoli og kynisme som rådet i hjertet mitt, nå er det fylt av ekte glede. det betyr ikke at jeg ikke opplever både høyder og daler, men gleden forblir den sterkeste følelsen. derfor prøver jeg, så langt jeg kan, å formidle denne gleden og freden videre."

 

 

[Anonym bruker]

Har ikke lest hele denne historien, men ut fra overskriften trenger jeg heller ikke det, for som bibelen forteller er en død person uten bevisshet.Han kan ikke føle eller oppleve noe.Gud sa ti Adam :"....med svette i ditt ansikt skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt.-Av jord er du, og til jord skal du bli"

Adam kom verken til en himmel eller til et helvete.Han ble til jord igjen. Forkynneren 9:5 sier:"De levende vet de skal dø , men de døde vet slett ingen ting."

Sal.146:4 Sier.:"Når de utånder blir de til jord igjen , da er det forbi med deres tanker."

 

Etter at en person slutter å puste og hjerteslagene stanser tar det vanligvis flere minutter før livskraften i kroppens celler begynner å ebbe ut.Hvis kroppen blir sterkt avkjølt kan prosessen forsinkes med flere timer.Det har derfor vært mulig å gjenopprette slike personers liv.De har vært klinisk døde ,men det har fortsatt vært liv i kroppens celler.

 

Det erol litt interessant det som stod i en artikkel en gang :"når kroppens fungsjoner er svært nedsatt,f.eks pga narkose eller skade eller sykdom blir den automatiske kontroll av kroppsfungsjonene tilsvarende svekket. Det fører til at nervesystemets nevrohormoner og katekolaminer blir frigjort i ukontrlerte mengder.Resultatet blir bla. hallusinasjoner,som en etter å ha kommet til bevisshet tolker som om en har vært død og har vendt tilbake til livet....."

 

Men Gud har gitt oss et håp om å få livet tilbake. Gud lover å gjenskape oss en gang i fremtiden.

Jesus sa engang til en kvinne som het Martha, at hennes avdøde bror skulle stå opp igjen. Martha visste dette, og sa:"Jeg vet han skal stå opp igjen på DEN SISTE DAG. Det er først da han vil reise opp døde mennesker fra gravene. Jesus reiste imidlertidig opp Marthas bror med det samme, for å vise fremtidige generasjoner at han har makt til å gjøre det i mye større målstokk på den siste dag -i oppstandelsen.

[Anonym bruker]

for at man skal oppfatte alvor i dette, MÅ man lese HELE historien..! dette er viktig, å og dette er alvor!!! valget man tar i dette livet er helt avgjørende for stedet man ønsker/vil ende opp i det neste liv, for all evighet!!!!! at adam ble til jord igjen er bare et bilde på at selve kroppen dør/visner og dermed blir til jord. står ingenting om hvor eller hva som hendte med sjelen hans, om ikke jeg har oversett noe da!? det er det bare Gud som vet, vet du. han vet allt! Men det er IKKE dette Jesus vil at vi skal henge oss opp i, han kom for å befri oss fra helvete og satan slik at vi skal slippe å havne dit... han hadde et oppdrag da Gud sendte ham til jorden: å frelse oss fra syndene, og det HAR han gjort! dermed seiret Jesus seiret på korset, halleluja Jesus!! og enhver som TROR på HAN skal IKKE gå FORTAPT, men ha Evig Liv! det er hans LØFTE til menneskene:)

[mini1987]

Det er sant det du sier ang.det valg vi tar i livet. Det kan være avgjørende om vi oppnår evig liv eller ikke.Dog er det Gud som til slutt avgjør dette. Gud vil at vi skal vite hva som skjer med de døde.Mangen lurer på dette når de har mistet en de er glad i.1.Tess 4:13 sier derfor"Vi vil ikke dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden,.

Jesus sammenlignet døden med en søvn det er mulig å bli vekket opp fra. De som er død blir som du sa til jord igjen .Det finnes ingen del av oss som står opp til liv eller evig død.Som jeg siterte om de dødes tilstand er de uten bevisshet.De har ingen tanker eller følelser de blir til jord igjen. Oppstandelsen skjer ikke før på den siste dag sier bibelen.

 

Hvor var alle de millioner av mennesker som døde før kristus?... De var og er i graven,-uten bevisshet

Joh.3:13 sier:"Ingen annen er steget opp til himmelen enn ham som er steget ned fra himmelen -menneskesønnen"

Apg.26:23 sier at messiasskulle lide og var den første som stod opp fra de døde " ...så tilogmed slike personer som kong david kom ikke til noen himmel,-han "sover" i graven den dag i dag. Han vil komme til å få en oppstandelse på den siste dag.

 

Hva var straffen for Adams synd? Gud sa at den dag han syndet skulle han dø....-ikke bli pint i all evighet..Rom. 6:23 sier "Syndens lønn er døden.-ikke evig pine..

Alle mennesker synder ,derfor må alle dø, men heldigvis har Jesus gjenkjøpt det adam tapte-muligheten til evig liv...men som du sa :Vi må velge livet

 

Hvis et menneske skulle kunne pines i all evighet i ild og svovel og det som verre er , måtte vi ha en udødelig sjel, ??

I følge Jak. 5:20 sies det Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, redder en sjel fra døden "Sjelen kan altså dø.

Hvem skal i såfall brenne og pine mennskene i all evighet ?

[RS2]

http://spiritlessons.com/Documents/a_divine_revelation_of_hell/A_Divine_Revelation_Of_Hell_Norwegian.htm

 

http://www.youtube.com/watch?v=87qkY1XZtIs

 

Hvis ikke menneskene tror på de mennesker som vitner om Jesus her på jorden, vil de aldri komme til tro.

 

25 Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

26 Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.

27 Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus –

28 for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

30 Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

Luk 16:25-31

 

Vend om idag, du vet ikke om dette er din siste sjangs...

[Anonym bruker]

det står i en beretning at en kvinne som hadde vært med Jesus gjennom helvete, at de menneskene som havnet der var fordi de valgte å ikke leve i troen på Han. de forkastet sine sjanser og da de døde var det for seint. Jesus vet også at de valgene de tok fikk forferdelig konsekvenser, men han kan ikke tvinge noen til å tro, men han vil så gjerne likevel, men til syvende og sist er det uansett opp til oss selv. Gud elsker menneskene men hater synden. Dette er litt vanskelig å forklare, men vit at Jesus alltid er nær deg og vil ta imot deg med åpne armer på sekundet du slipper ham inn i ditt hjerte. Når du er trist, har det vondt og vanskelig vil Jesus alltid være der og høre våre klage og bønn, han svikter ikke.Hos ham er det alltid trøst å få. Og best av alt når vi en dag dør, får vi komme hjem til ham. Hvor fantastisk er ikke det, midt opp i all vår nød, sorg og trengsel her på jorden...! Godt at der finnes en god Gud, ellers hadde jo hele verden gått fortapt.

Det finnes mye vondt i helvete ja, sorg, pine, smerte og det er disse tingene Jesus så inderlig vil frelse oss fra. Men vi må ta valgene selv....

Det er helt riktig i det du skriver, sjelen er udødelig og vi kan ikke dø noensinne, enten man kommer til himmelen eller helvete. Det er nettopp dette som er sååå alvorlig, vi fornekter sannheten og dermed danner vi våre egne oppfatninger og konklusjoner, som kan få fatale konsekvenser.....

Kroppen dør, råtner, blir til jord.... Tror ikke det er noen tvil om det, har levd nok av folk på denne kloden før oss.... Sjelen er noe som man ikke kan dø fra.... den ligger i oss, så den er udødelig.... Det er bare et under med denne mannen at han slapp ut derfra, for egentlig fortjente jo han å være der.....! Satan forfører oss så sykt mye, at vår hjerne sløves ned så mye at veldig mange har store problemer med å skille rett fra galt.... F.eks homofili....... Står tydelig i Bibelen at dette er noen av de verste syndene.... Gud avskyr dette, fordi det ikke er hans verk. Dette og mange andre ting...... Djevelen er lur men Gud er den sterkeste...... Gud vil så gjerne at vi skal vite sannheten, og derfor, ved å sende sine utvalgte, kan verden bli frelst fra dette stedet..... Når man dør, vil alle sansene våre bli dobbelt så sterke.... Man kan føle, smake, lukte, se, huske........ akuratt som nå... men bare enda sterkere....... og de som befinner seg i helvete angrer så veldig inni seg på at de ikke tok imot Jesus mens de hadde sjangs til det..... men mange også forbanner Gud.... de er forbannet....... og kan ikke komme ut der ifra.... natt og dag må de være der, i en grusom smerte........ der er ingen lyspunkt der.......... man er fortapt, i en svart tykk røyk..... det skyldes nok ild og svovelen.............. huff ikke kom dit........

 

 

 

[mini1987]

Mange mennesker skriver historier som de rett og slett finner på.Hør ikke på alle slike historier, og tro ikke på alt som blir skrevet,selv om noen hevder det er helt sant. (Ord.22:3) de troskyldige tror alt og må bøte") Tro heller på bibelen .

Jeg vet ikke om du fikk med deg Jak.5:20 "Den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, redder en sjel fra døden." Dette viser tydelig at sjelen kan dø Da Adam ble skapt ,-sier bibelen at Adam -ble- en levende sjel...han fikk ikke en sjel. Da Adam døde ble han en død sjel.Bibelen sier at alle mennesker er sjeler-også dyrene er sjeler I nyere oversettelser er ordet sjel oversatt med skapning. Når menneskene dør,er vi altså en død sjel/skapning , som "Sover" i graven i påvente av en fremtidig oppstandelse.

[mini1987]

Det er fint at du siterer fra bibelen,Denne fortellingen er ikke en virkelig fortellig, men en lignelse jesus fortalte for å illustrere noe,Her ser det ut til at de døde i himmelen og de i "helvete" er så nær hverandre at de kan se og snakke sammen.Hadde det vært slik ville det ha vært forferdelig for de som var i himmelen å se kanskje sine barn eller slektninger bli pint i all evighet med ild som aldri slokner Den rike mannen i lignelsen representerte de selvbevisste religiøse lederne (som han nå snakket til)-som forkastet Jesus og senere fikk han drept. Lasarus var et bilde på de alminnelige mennesker som tok imot guds sønn.Det at den rike manen døde,symboliserte at deres stilling ble forandret. Denne forandringen fant sted da Jesus sørget for at de forsømte, Lasarus-lignende menneskene fikk åndelig føde,slik at de kunne oppnå den større Abrahams.Guds- gunst Samtidig "døde" de falske religiøse lederne i den forstand at de mistet Guds gunst.De ble forkastet.De ble derfor pint da Kristi etterfølgere avslørte deres onde gjerninger.Da f.eks. disippelen stefanus viste hvordan de alltid stod den Hellige ånd imot "stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham" (apg.7:51-57) Dene lignelsen viser derfor ikke at noen døde blir pint i ild på et bokstavlig pinested.

[RS2]

Før Jesus døde var det en plass i dødsriket som het Abrahams skjød. Luk 16.22

Når Jesus døde, ble de som var Abrahams skjød tatt med til himmelen. Åp 1.18

 

Det nærmeste en som ikke er frelst kommer himmelen er her på jorden. Her beskrives helvetet som en pine i all evighet. Når en ser på hva som er i helvetet er det en ildsjø. Hvis du ikke tror på helvetet og nekter for dette er du bedratt.

 

10 Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.

Åp 20:10

 

15 Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.

Åp 20:15

 

 

28 Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!

Matt 10:28

 

42 Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner.

Matt 13:42

 

33 Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete?

Matt 23:33

 

46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.

Matt 25:46

 

 

[Anonym bruker]

Det var nok ingen sted som i dødsriket som het Abraham skjød.

Nyere oversettelse sier forresten : Abrahams fang..men de mest nøyaktige oversettelsene sier ved Abrahams bryst.

Dette var et symbol på at han hadde Guds gunst

 

Som det er skrevet tidligere er dette ikke noen virkelig historie, men en lignelse som ble brukt for å illustrere noe.

 

Dødsriket er hele menneskehetens felles grav. Både de onde og de gode som dør havner der. De døde er som bibelen vise , uten bevisshet , Jesus sammenlignet den med en dyp søvn.

Tilogmed Jesus var i dødsriket.Han var uten bevisshet, og var helt avhengig av at hans far oppreiste ham fra dødens "søvn"

 

Som Martha sa til Jesus da Lasarus var død;"Jeg vet at han skal stå opp på den siste dag... Mennesken må "Sove i graven til oppstandelsen skjer på den siste dag.