Dere som er stemødre, og som klager over biomor

[Lilith]

Kan jeg spørre hvordan dere traff og ble sammen med mann/samboer? Jeg er nemlig en biomor som i løpet av 7 uker opplevde at det jeg trodde var et lykkelig ekteskap, ikke var det, oppdaget at min mann hadde en annen, at han ville skilles, han flyttet inn til henne og hennes to barn, jeg ble alenemor (tok tid før samvær kom igang pga. romsituasjonen i deres hjem), separasjonen gikk igjennom i rekordfart.

 

Her sitter jeg nå, 2 mnd etter at jeg oppdaget forholdet deres, og må sende min sønn til min fraseparerte mann og denne kvinnen som ikke holdt seg for god til å innlede et forhold til en gift mann, hvis kone ikke ante at noe var galt. Å, ikke misforstå meg, jeg klandrer "mannen min" mer enn henne.

 

Jeg fikk min trygge og lykkelige (trodde jeg) tilværelse revet vekk under bena på meg. Nå er det hun som får alle fordelene; en mann jeg trodde jeg skulle være med resten av livet, en ekstra god inntekt i hjemmet, min nydelige sønn på deltid. Jeg er blitt kastet til side som en gammel vaskefille, og forventes å bare akseptere alt som har skjedd. Og nei, vi hadde et helt fint ekteskap før han traff henne.

 

Jeg har virkelig forsøkt å takle dette på best mulig måte. Ikke snakket stygt om henne eller pappaen til sønnen vår, jeg har truffet henne, vi har snakket, jeg har vært på besøk der en gang (for å se hvordan det så ut der sønnen min skal bo deler av sitt liv), jeg har kjøpt bursdagsgave til henne.

 

Men jeg sliter med sjalusi, tanken på at de nå gjør alt det mannen og jeg gjorde sammen. Jeg får ikke lenger reise på ferie med min fraseparerte mann og vår sønn. Dette pleide vi å gjøre to ganger i året for å besøke svigers som bor i utlandet. Jeg får altså ikke være med mer.

 

Det er mulig at vi etter hvert kan feire ting sammen, men for øyeblikket ønsker jeg at stemor skal sitte i baksetet når det gjelder sønnen vår. Når han er der, skal pappaen oppdra ham, selv om gutten selvfølgelig skal følge husreglene der. Jeg vil ikke at hun skal involveres i vår sønns skoleting, eller hans fotballtrening. Det er pappaen og min sin jobb.

 

Dette vil forhåpentligvis endre seg med tiden. Jeg er ikke urimelig. Jeg har heller aldri lagt hindringer i veien for at pappaen skal få treffe gutten og ha samvær med ham.

 

Det jeg vil fram til, er at noen ganger har biomor kanskje veldig gode grunner til ikke å være så positiv innstilt til stemor, i hvert fall ikke med en gang. Jeg forsøker, men jeg har åpne sår, alt har skjedd for fort, jeg hadde ikke noe valg opp i alt dette. De sover sammen i VÅR ekteseng (mannen insisterte på å ta den med seg). Jeg gjør så godt jeg kan, men jeg må også få lov til å ha følelser, og de er ikke alltid gode følelser.

 

Jeg håper ting går bedre etter hvert

 

 

[Utrulig]

Jeg ble sammen med min mann etter at han hadde tatt ut seprasjon fra sin ex, dei budde ifra hverandre i 6 mnd før han tok ut seprasjon og før han flyttet hadde dei vore på Familievernkontoret på samtaler i et helt år. Hun brukte å kalle han tosk og idiot , furta når dem skulle reise på besøk til familie/venner og nektet å bli med når alle stod klar til å reise.Hold ut lenge pga barna.

 

Hun var sur i lengre tid etter at jeg og min mann ble sammen og snakket negativt om meg til barna. Men nå har det gått en stund og hun oppfører seg bedre mot min mann, men pga oppførselen hun hadde i starten av mitt og min manns forhold har jeg ingen respekt for henne.Fordi jeg alltid vil være usikker på hva hun kan finne på, og det er lite hyggelig.

 

Jeg unngår alt som har med henne å gjøre, min mann går på alle foreldresamtaler og foreldremøter og på BUP og PPT sammen med henne fordi han må ha all innformasjon under møtene når hun er der, for hun har en tendens til å strekke sannheten litt lang.( Slik at det blir løyn, men hun tror det er slik.)Å la henne gå på slike møter alene uten at han følger det opp, da har det en tendens til å gå utover barna og det er jo ikke det som er hensikten skulle jeg tro.

 

Jeg blir med min mann når det er avsluttninger til jul/sommer på skolen men da er det andre der så vi slipp å sitte i nærheten av henne, men er det noe som jeg må gjøre på desse dagene så har jeg ingenting i mot å slippe å gå for å ungå å møte henne.

 

Men i din situasjon skjønner godt at det er vanskelig, tror nok det må en ekstremt stor personlighet til for at det skal gå mestmulig smertefritt for barna. Når det gjelder å gå på foreldresamtaler på skolen om barnet er så stort, kan du desverre ikke nekte far å ta med stemor men du kan ha samtale alene med lærer . Så får far ta med stemor på samtaler for seg selv.

 

Den tingen de fleste stemødre sliter mest med er nok dette med å føle at dei ikke er inkluderte når det kommer til møter og slikt. For du fungerer som en forelder i det daglige når barnet er hos far, men din mening betyr ingenting. Kanskje far synest du bare er masette om du seie noe.

 

 

 

 

 

[Lilith]

Sønnen vår er 6 år og har nettopp begynt på skolen. Jeg mener denne kvinnen, som knapt har kjent min sønn mer enn 4 uker, ikke har noe å gjøre på foreldresamtaler på en god stund. Hun er ikke hans forelder, detver det pappaen og jeg som er. Må også legge til at pappaen er enig med meg i dette. Hvis det viser seg at forholdet mellom dem holder, blir det en annen sak. Men dette er fremdeles så nytt, ingen vet ennå hvordan dette går.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Hei Lilith

 

Først vil jeg si at det er en utrolig trist situasjon du har havnet i og at du til tross for sinne, skuffelse og kjærlighetssorg virker til å ta dette veldig voksent og ryddig. Det skal mye til å ikke være hevnelysten når sånt skjer.

 

Jeg er stemor og traff (heldigvis) mannen min 5 år etter at de gikk fra hverandre, og biomor var allerede gift med ny mann.

 

Jeg synes det er helt urimelig av stemor å skulle være med på foreldremøter, avslutninger, konferansetimer osv i en så tidlig fase. Jeg ble invitert av biomor til avslutningen på barneskolen, noe jeg takket ja til og synes var kjempekoselig, men jeg hadde aldri i verden presset meg med (Da hadde jeg og samboeren vært sammen i 3 år).

Det jeg derimot har gjort er å innvolvere meg etter et slik møte for å følge med på hva vi skal jobbe med når det gjelder hans barn: hva skal vi følge opp i forhold til skole, lekser osv.

 

Til tross for at din verden akkurat har rast sammen (om jeg får bruke et slikt uttrykk) synes jeg du tenker veldig rikitg. Fortsett å ikke snakk stygt om pappa/ny kjæreste til barna. Prøv å samarbeid med far så godt det går. Dette tjener du på i det lange løp.

 

Det er nemlig slik at (uansett hvor sykt det enn høres ut) at dårlige voksenrelasjoner lett kan gå ut over barn. Og når alt dette har roet seg vil du huske at du har gjort ditt for at barna har det godt hos far og stemor.

 

Er det noe vett i den nye dama - holder hun en ekstrem lav profil i lang tid fremover. Sånt som dette tar tid å venne seg til for alle parter -spesielt den som blir forlatt.

 

Håper alt ordner seg for deg:)

[:-))***~~´´^``~~***((-:]

ojsan... tror selv jeg hadde hatt problemer med å takle dette...

Må si at du virker som om du har et stort hjerte som ikke lar alle dine følelser gå utover stemor - og ikke minst går utover ditt barn. Det er nemlig ganske lett at det gjør det.

Jeg klager ikke så mye på mor, jeg da. Jeg kan nok bli sinna på henne, men det tar jeg ut på min mann, så er vi ferdige med det. Til vanlig har vi et godt forhold må jeg si.

Men hadde jeg blitt sveket som deg - så hadde jeg nok ikke akkurat lagt godviljen til. det må nok også nevnes.

 

Heldigvis traff jeg mannen min etter at det ble slutt og de raste litt på hver sin kant.

 

Når det er sagt, så er det gjerne mange grunner til at man oppfører seg som man gjør. Men ren ondskapsfullhet er for meg merkelig... og det har jeg sett en del tilfeller av:(

 

[MyskeMor]

Hei,

 

fint innlegg fra deg Belyser nok mange av de problemene biomødre og stemødre sliter med til hverdags, hvordan forholde seg til alle parter og samtidig ha rom for sine egne følelser, forbudte eller ei.

 

Er selv stemor og har holdt en lav profil siden jeg ble kjent med ungene for 2 år siden. Har vært med på arrangementer, men ikke tatt en aktiv del i strategiske valg, oppdragelse osv. Etter jeg selv har blitt mor er jeg ennå mer bevisst på den rollen jeg har som stemor, og på hvor vanskelig det må være for biomor å overlate ansvaret til meg (og far) når ungene hennes er hos oss. Jeg er nå villig til å gå veldig langt for å unngå å havne i samme situasjon.

 

Uansett, jeg håper du ser at ditt barns forhold til stemor er kjempeviktig, og hvis hun velger å engasjere seg i ham er du heldig! Tenk på det som en ekstra ressursperson i din sønns liv. Det er fremdeles lov å være sjalu, og du har jo veldig god grunn til det da. Håper ting blir lettere for deg