Er du trist? Et lite dikt...

[Anonym bruker]

"Fotsporene i sanden."

 

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par

fotspor.

 

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

 

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

 

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff...får litt sånn tårer i øyene jeg nå. Men det er bare fordi jeg er blitt seriøs sippeguri etter at jeg fikk barn.

 

Nydelig.

[Anonym bruker]

Dette er et vakkert dikt...og en fin påminnelse. Hver gang jeg leser eller hører det, får jeg blanke øyne.... snufs.

[Anonym bruker]

Jeg har et annet dikt som jeg alltid får litt blanke øyner i av:

 

Kjære mor og far (eller mor eller far)

 

Det hender du blir litt lei

fordi jeg er så liten.

Jeg setter merker alle steder,

og gjør deg ganske sliten.

 

Men hver dag blir jeg større,

ja en dag blir jeg stor.

Og alle mine avtrykk

blir bare svake spor.

 

Her er mitt lille avtrykk,

så du kan huske og forstår.

Hvor søte hender jeg hadde,

den gang da de var små.