Hvem sin feil....

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har vært sammen i over 10 år og har tre fine barn. Vi har slitt i forholdet i mange år, men da jeg har følt meg ganske avhengig av han (og vært det!) så har vi jobbet med saken leeeeenge. Men han er litt av en små-manipulerende og egoistisk mann og dette har vært hovedgrunnen til våre mange og triste krangler. Men nå går vi i terapi og han prøver å forbedre seg. Dessverre føler jeg meg helt utslitt og stoler egentlig ikke på han. Det kan gå bra i noen dager/uker men så skjer det et eller annet eller han sier noe som minner meg om fortiden vår, og dermed er jeg tilbake til "der vi startet". Jeg forklarer det til han, og han blir sint fordi han sier at jeg aldri stoler på han og mener at jeg bare er ute etter han. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger, for jeg vet at han er kjempegod til å manipulere, og lurer på om han gjør dette nesten uten å vite det selv. Dermed tror jeg heller ikke på det han sier, og så er vi igang.

 

Føler at dette er min feil, men vet jo at det hele kommer fra hans oppførsel gjennom mange år. Det er jo han som har utviklet denne situasjonen, men nå er det liksom jeg som er synderen fordi jeg ikke klarer å la være å si noe.

 

Vi går i terapi fordi det er jeg som ønsker å gi slipp på han, men pga vår spesielle situasjon, som jeg ikke går i detalj på her, så er det ikke bare bare for meg å dra. Derfor prøver vi så godt vi kan, men noen ganger føler jeg at jeg prøver for hans skyld, og ikke for vår. Innerst inne ønsker jeg meg tilbake til det vi hadde før, men vet ikke lenger om jeg virkelig har følelser for han.

 

I dag klarte han å si til meg at han ønsker at jeg flyttet hjem til byen der jeg kommer fra, fordi han tror jeg blir lykkeligere der. Så klarte han å si at han ikke ønsket at vi skulle bo sammen mer. Så gikk det fem minutter, og så sa han at han egentlig ville at vi skulle ha det fint sammen og bo sammen osv. Og at han sa det andre bare for å provosere meg!

 

Hver gang vi diskuterer så snakker han om alt jeg gjør feil, og kanskje det er jeg som er syk i hodet. Han innrømmer at han har gjort og sagt mye "dumt" men vil overbevise meg om at etter tre ganger i terapi så har han bestemt seg for å forandre seg. Problemet mitt er at han har sagt det så mange ganger før, selv i terapi tidligere. Denne gangen tror jeg ingenting lenger, jeg vil se. Dette skjønner han ikke, fordi han mener at jeg må stole på han NÅ, ellers vil det ikke funke. Og når jeg "kritiserer" et eller annet han har gjort, så er han fremme med klørne med en gang, i stedet for å høre på hva jeg har å si. Han sier han er lei av å bli "irettesatt" eller "kritisert"....selv om han faktisk ofte har hatt skyld i det selv.

 

Når jeg kom tilbake til han noen timer senere for å ta opp diskusjonen igjen, for å se om vi var kommet noe lengre, så var det eneste han klarte å si at "jeg aldri hører på han, at jeg aldri forstår han, at jeg bare kritiserer osv". Det kunne forsåvidt vært sant, men vi har gått i terapi så mange ganger og han har fått klar beskjed om at det stort sett er han som overkjører meg (og andre). Men fortsatt klarer han og anklage meg for våre problemer, tar liksom ikke et godt tak i seg selv.

 

Hvordan høres denne historien ut for dere....Er det jeg som må ta meg sammen, eller er jeg i ferd med å bli totalt overkjørt her??

 

 

 

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Dette er begge sin feil mener jeg. DERE må jobbe sammen om forholdet. Foreløpig ser det ut som dere jobber hver for dere, på hver sin kant!

 

For det første så må mannen din forstå at å stole på noen er en følelse, den kan ikke tvinges fram. For det andre må han tåle å høre kontruktiv kritikk så lenge det ikke blir for mye av det.

DER tenker jeg du kan bremse ned litt. Han kan miste motivasjonen til å bedre seg om du bare maser på alt han gjør gale. Han FØLER at at han blir irettesatt eller kritisert hele tiden, så da må du finne en annen måte å si tingene på. Evt ikke bry deg om noen av tingene..

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

HI HER:

 

ønsker bare å presisere at det jeg “kritiserte“ var følgende: da vi snakket om jobben hans og noe han måtte gjøre mot en annen part som han omtalte som drittkjerring, gjorde jeg han oppmerksom på at hun sannsynligvis bare forsvarte sin posisjon og sannsynligvis ikke var en drittkjerring, men han forsvarte det hele med at "DET VAR IKKE HAN SOM BESTEMTE, HAN FIKK ORDRE FRA SIN SJEF OG MÅTTE GJØRE SLIK OG SLIK".

Noen minutter senere overhørte jeg en samtale med "drittkjerringa" hvor han hadde gjort om på det han skulle si til henne. Da jeg spurte han hvordan han kunne gjøre om på dette, sa han at det var vel opp til han å bestemme. Så gjorde han det om til at han hadde foreslått noe annet for henne, og skulle ta det opp med sjefen sin etterpå. Så gjorde han det om til at han ikke trengte å ta det opp, men at han kunne bestemme det selv

 

Her var det jeg "kritiserte“ han litt, og sa at jeg skulle ønske han turde fortelle sannheten til meg, og ikke fortelle sånne halvsannheter som til slutt gjør at jeg ikke tror på noe av det han sier. Da han har manipulert mye før, føler jeg at han gjør dette ennå. Denne gangen "tok jeg han i det", men hva med de gangene jeg ikke gjør det.

 

Han påstår at det ikke er noen andre ganger, og det er her jeg ikke lenger klarer og stole på han. Og så er visst det hele min egen feil.....

[Anonym bruker]

dytt...trenger sårt noen andres mening

[Anonym bruker]

Akkurat her skjønner jeg han litt at han reagerte, for sånn gjør jeg også mot min mann - istedetfor å høre hva han sier, og være på hans side, så forsvarer jeg de "drittkjerringene" han snakker om. Han er frustrert og vil fortelle meg noe, men istedetfor å lytte begynner jeg å snakke mot han og gjør han selvfølgelig ennå mer irritert og frustrert! Dette vet jeg veldig godt om at jeg gjør, og prøver å skjerpe meg, fordi jeg vet veldig godt hvor dumt det er når noen gjør sånt.

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

Ville bare skrive noen ord til deg. Det høres ikke ut som om du har det godt i forholdet ditt ut fra det du beskriver. Flott at dere går i terapi, men samtidig høres det ikke for meg ut som om du egentlig ønsker å gå videre alene.

 

Jeg kjenner meg igjen i å være i et forhold med en manipulerende mann, jeg har nettopp kommet ut av et slikt forhold der jeg følte at jeg måtte bli pga ulike grunner, men etter at vi av praktiske årsaker måtte bo fra hverandre en stund, greide jeg å finne tilbake til meg selv og løsrive meg fra ham. Nå er det slutt, og jeg kjenner at det er helt fantastisk å være alene - ikke måtte tenke på hvordan jeg ordlegger meg hele tiden, eller stadig være sint fordi jeg føler meg tråkket på. Vet ikke om det er sånn du har det, men sånn var mitt liv, og selv om vi også prøvde å jobbe med forholdet var det skjedd for mye vonde ting til at jeg kunne komme videre sammen med ham.

 

Nå sier du ikke hvorfor det er vanskelig for deg å gå, men generelt sett synes jeg det skal en svært god grunn til for å bli i et dårlig forhold der du føler deg manipulert. Et dårlig forhold går ut over hele livskvaliteten og selvtilliten, noen ganger også jobben, og det synes jeg ikke det er verdt.

[Anonym bruker]

Anonym 21:44 igjen her: ble en feil i første avsnitt, mente at det høres ut som om du egentlig vil bryte ut av forholdet.