Er jeg ufølsom eller? (langt)

[Anonym bruker]

Lurer litt på om jeg er veldig ufølsom eller om det er min kjære samboer og "svigermor"som kanskje er litt rar i denne situasjonen?

 

I går kveld ble det sorgens stund i huset vårt da min "svigermor" begynte å sende sms( var på svangerskapkurs til og med) til min samboer om at katten hennes trolig var påkjørt. Samboern måtte til og med gå ut fra kurset for å ringe mora om saken. Ble litt irritert på det:S Han begynte å gråte når vi kjørte hjem og de var på tlf til hverandre x antall ganger i går kveld, ble faktisk flere timer til sammen. Ikke fikk han sove i natt, satt oppe og i tlf med mora som har brutt helt sammen pga av katten. I dag fikk jeg beskjed om at han skal reise til henne, en reise som ibefatter bil, fly og tog, for å være en støtte for sin mor i denne forferdelige stunden. Jeg må jo si at hun har hatt, i mine øyne i alle fall, et litt vel nært forhold til katten. Hele livet hennes har liksom handlet om den.

Jeg synes jo at alt er tatt helt ut av proposjoner. Skjønner at det er sårt å miste katten sin, har gjort det selv, men herregud dette må nå være litt sykt. Har foreløpig ikke sagt hvordan jeg ser på saken til min samboer. Vet han kommer til å bli sur, men vet ikke om jeg klarer å holde meg heller.

Hva syns dere?

[Anonym bruker]

Jeg syns du er ufølsom... Tydeligvis har denne katten betydd ganske mye for din svigermor, og jeg syns mannen din virker som en snill og god fyr som drar til sin mor for å være med henne i denne stunden sm er vanskelkig for henne!

 

For mange så betyr husdyr ganske mye! Mamman min er alene, og har kun katten sin, hadde han død, så tror jeg mamma hadde blitt knust!

 

Noen elsker dyrene sine, og man må og tenke på at dyret er der hele tiden, uansett hva som skjer, så det er vanskelig når dyr død.

[Anonym bruker]

dette er så "far out" at jeg har problemer med å ta det alvorlig. Men i tilfelle det er en virkelig situasjon: nei du er ikke ufølsom og samboern din sin reaksjon høres veldig merkelig ut..... Greit nok med svigermora di, gamle damer blir jo ofte veldig glade i kattene sine, men din samboers respons på galskapen synes jeg faktisk er det mest vanvittige jeg har hørt på lenge. Historien hører hjemme i et eller annet stand-up show o.l.

[Anonym bruker]

Jeg får en følelse av at det er noe med denne svigermoren din du ikke vet om.

 

At hun kanskje er veldig ensom, kanskje sliter litt psykisk og er veldig knyttet til katten sin. Hennes sønn bor jo også langt vekk, kanskje hun ikkke har noen familie som bor i nærheten.

 

Når mannen din reiser på en laang reise bare pga en katt tyder dette på at det ligger mer bak!! I et vanlig tilfelle hadde dette vært helt merkelig det skal jeg være enig i.

 

Jeg tror du skal forsøke å roe deg ned, og ta en samtale med mannen din når han kommer hjem igjen. Jeg er nesten sikker på at det da kommer frem en historie du ikke har vist om!

[Anonym bruker]

HI her

Jeg kan love at situasjonen er helt ekte.

Ser at det er delte meninger om dette. Og som sagt, jeg har selv mistet katten min som jeg hadde i 12 år og var trist over det, så jeg vet hvordan det føles. Livet er vel slik at dyr dør og blir borte, men man kan vel ikke bare flate ut av den grunn?

 

Jeg får vel bare prøve og ti stille, så jeg slipper en krangel. Men jeg syns fortsatt at de oppfører seg latterlig.

[Anonym bruker]

Svigermoren din er tydeligvis ikke helt frisk og samboeren din er en stoooor mammadalt!

 

Du er ikke ufølsom HI. Jeg hadde klikket hadde samboeren min oppført seg som din. Hadde trodd han ikke hadde kuttet navlestrengen enda. Det er selvførgelig trist når dyr dør men det får være måte på. Er klar over at noen er litt spesielle når det kommer til dyrene sine og særlig om de er alene. Men da er de ofte psykisk syke også.

[Anonym bruker]

Du kan synes det, men la dem få lov til å sørge over katten. Universet dreier seg tross alt ikke om deg og klumpen i magen din, selv om du tror det :-)

[Anonym bruker]

Til anonym 16.22

 

Jeg vet at hun har litt problemer med angst og var veldig knyttet til katten sin. Jeg syns bare at det blir litt for mye når man lar husdyra styre livet sitt. Hun hadde nok aldri kommet på besøk hit for å treffe sitt kommende barnebarn feks dersom den katta hadde levd videre. Nå kan jeg jo alltids håpe.

Men jeg er vel bare en helt annerledes person. Mer realistisk kanskje. Har aldri hatt trua på å flippe ut for sånne ting. Det hjelper jo ganske lite syns nå jeg.

 

HI

[Anonym bruker]

At samboern din er på telefon med mora si for å støtte henne i hennes reaksjon er jo én ting, og i og for seg greit nok. Men at han, en voksen mann, begynner å grine i bilen og ikke får sove om natta fordi katta til mora er død, nei det er bare helt drøyt, tror jeg hadde sett etter skjult kamera eller noe sånt hadde det vært meg......

 

At han tar bil, fly og tog for å trøste henne høres helt hinsides ut, høres ut som det ligger mer bak her, sliter svigermoren din psykisk?

[Anonym bruker]

Synes jeg hører dere om 20 år når dere akker dere over at sønnen ikke kan komme hjem når katten dør eller noe annet skjer fordi den fæle svigerdatteren ikke lar ham få lov

[Anonym bruker]

Hehe, desverre ikke skjult kamera nei.

 

Ja hun sliter litt med angst vet jeg. Må jo også si at de har et veldig nært forhold, min samboer og svigermor. Til tider litt for nært ette min smak. Liker ikke at han deler absolutt alt vi snakker om og gjør med henne. Føler at ingenting er vårt private liksom. De ringes stortsett hver dag og sender sms. Så han er nok det flere har påpekt en stor mamma-dalt.

Håper ingen tror at jeg misliker at han er følsom og det at han vil støtte mora si. Det jeg mener er at i denne situasjonen blir det litt overdrevet alt sammen.

 

HI

[Anonym bruker]

Hehehe. Det har jeg ikke tenkt på.

Mulig du har rett, men guttene mine ligger ikke ann til å bli særlig mammadalter ennå i alle fall. Tiden får vise...

 

HI

[Anonym bruker]

Haha.. Jeg begynte å le når jeg leste dette, synes det var komisk rett og slett.. Skjønner det er litt trist altså, men snakk om å blåse det opp Jeg synes IKKE du er ufølsom, og dette er ikke "normalt"!!

[Anonym bruker]

Man trenger ikke være mammadalt for å ville være der for sin mor når hun har det litt trist og leit. Det kalles medmenneskelighet og selv om man kanskje synes det er tullete av henne å bli så lei seg når katten dør så blir hun likefullt lei seg og da synes jeg det er flott at familien rundt stiller litt opp.