Jeg er så fortvilt over datra mi.

[MammaMia123]

Hun er 4 år, og vært i trassalderen i minst 2 år!

Hun er så sur om dagene, og ingenting nytter. Kan jo nevne noen eksempler;

Jeg kommer å henter henne i bhg. Da er hun så glad og kommer løpende i mot meg for å gi meg en klem. Men med engang vi omtrendt åpner bildøra blir hun sur. Hvis jeg spør hva hun har gjort i bhg i dag, får jeg bare til svar Ingenting i en sur tone. Eller så sier hun at hun ikke vil fortelle det.

 

Nesten det samme skjer hvis hun har vært på turningen. Hun er så glad og fornøyd med en gang det er ferdig og sier at det var gøy. Så når jeg spør om hva de gjorde, og hva som var ekstra gøy blir hu sur igjen, og sier at det ikke var noe morsomt.

 

Dette er jo kun to eksempler av mange. Hun er sur på oss alle her i huset. Ingenting er rett, ingenting skjer fort nok. Hun svarer surt hele tiden. Jeg har snakket med helsesøster ang dette, og har kjøpt ei bok som hun anbefalt; De utrolige årene. Den har jeg lest, og fulgt opp til ingen nytte. Prøver å ha alenetid med henne hver kveld, hvor vi finner på noe hun vil. Men så fort det er over er hu sur igjen.

Hu har ei bestevenninne som er naboen vår, men også henne er hun kjempe sur og kommanderende over.

 

Aner ikke hva vi skal gjøre, eller hva som er galt! Andre med barn i denne alderen som har opplevd det samme?

[Ranveig R]

JA!

 

Eldste (nettopp fylt 4) er slik... Uansett kva det gjelder så snakkar han i eit utruleg irriterande, sutrete tonefall. Vil ikke, skal ikke, kan ikke, må ikke.

 

Har ikkje tenkt over det med bhg før, men det høyrest ut AKKURAT som guten vår. Han blir kjempeglad når eg kjem inn, hoppar opp i armane på meg og gir meg ein kjempeklem. Men vi er ikkje komne lengre enn til garderoben før han begynner å sutre når vi skal ta på sko og jakke.

 

Eg kan skjøne at det lett kan bli ein vond sirkel der han er sur og dermed blir eg sur og så går det berre rundt og rundt og begge blir surare og eg kjefter osv. Men spesielt når eg hentar i bhg (han går berre to dagar i veka) er eg veldig bevisst på å vere positiv og prøve å holde meg på godsida av han. Det funkar berre ikkje.

 

Guten vil ingen ting. Ikkje leike på rommet sitt, ikkje leike i stova (for då må lillesøster få leike på same plass), han vil ikkje ete, han vil ikkje gå frå bordet, viss eg spør om han vil sjå film eller noko blir han først glad, men så begynner å KVINE om kva han ikkje vil sjå.

 

Har vore på ein temakveld om De utrolige årene, og har lest delar av boka. Har gjort nokre forsøk på belønningssystem (med små "premiar" omtrent umiddelbart etter ønska oppførsel) og det fungerte til ein viss grad, men det blir liksom aldri bra. Holdt på i eit par mnd her i vår, men med ikkje noko særleg resultat orka eg ikkje meir av det. Kanskje eg burde meldt meg på eit kurs, men det er visst veldig fullt og strengt på kven som har det "ille nok" til å få vere med.

 

Vi har og ein time aleinetid om kvelden etter lille er i seng, då får han velge kva vi skal gjere. Ofte velger han å sjå ein film eller spele småspel på pc'en min, spele ludo eller lese. Vi har det då som regel fint den timen, heilt til det er klart for kveldsstell. Då blir det igjen den evinnelege sutringa og klaginga fordi han "VILIKKE".

 

Samtidig er han jo verdas skjønnaste lille gut. SÅ flink og kunnskapsfull, han kan sjarmere alt og alle med sitt veslevoksne "Kom og sett deg her med meg litt, så skal eg forklare deg hvordan brannstasjonen min fungerar". Det er utruleg slitsomt at ikkje han kan vere den hyggelege guten meir enn max 10% av tida...

 

Håpar det er nokon med råd her inne. Spurte forresten om omtrent nøyaktig det same på BaM for ein månads tid sidan, skal finne linken og legge inn her.

[Ranveig R]

http://www.barnetmitt.com/forum/thread/140654905

 

Og sånn for ordens skyld - detter den lille oppsvingen i slutten av den tråden har det gått rakt nedåt igjen.

 

*frustrert*

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Har hatt tendensen til det her hjemme også. Sutring når man er sliten etter barnehagen er forståelig og greit men vi satt klare begrensninger på sutringen som kom utover det. Sutre uten grunn kunne hun gjøre på rommet sitt og det er ikke greit å svare oss eller prate til oss med en sutrete tone. Høres kanskje litt strengt ut men det hjalp.

I dag er hun 3,5 år og når hun sutrer spøker vi med at det er ho sutreguri som har kommet og "hennes navnet" er ikke lenger her. Da smiler hun som regel og sutringen opphører.

Hvis vi skal noen plass og vi ser at hun kanskje er i sutrehumør gjør vi en avtale om at vi IKKE tar sutreguri med oss, bare "hennes navnet".

[cecilies mamma]

kjenner meg SÅ igjen!!

 

føler jeg har prøvd ALT og snakket med ALLE for å få hjelp. er onsekvent, vi har mye tid sammen, finner på kjekke ting med henne osv. alt er greit i det de er gøy i samme øyeblikk vi må gå eller er ferdig så er hun pottesur!

 

har bedt om råd på tre forskjellige helsestasjoner, ingen hjelp, har snakket med rådgiver el noe sånt på ene helsestasj, ingen hjelp. snakket med min mor, ja nå for du se hvor jævlig det var å oppdra deg! snakket med andre venner med barn, jeg hadde aldri tillat mitt barn å svare meg på den måten...

 

ja miziz har prøvd din teknik og, ved flere annledninger, nei det funker ikke, hun ser kjempe stygt på meg og fortsetter på samme måte.

 

noe har da blitt litt bedre, hun hører litt mer etter i enkelte situasjoner og begynner forstå hun og må rydde opp etter seg!

 

jeg sliter da og med at hun er utagerende, måten har forandret seg med alderen, nå er det hendene som det gjenstår å få en slut på. har så langt klart luket vekk biting og sparking.

en ting jeg har lagt merke til er at mye skjer etter hun har vert hos sin far. eks nå i sommer, første uken jeg hadde henne tilbake etter to uker sammen med sin far og fam på den siden (aldri vert så mye med dem før) hadde henne med meg ut, vi var på butikken og kjøpte søt jus, kjeks, is.... mye godt med andre ord. satte oss så på en skolegård der vi vekslet på å kose oss og løpe rundt. jeg var med innimellom men ikke hele tiden. noe som var helt greit for henne. vi var ute i timesvis. tilsist måtte vi hjem siden jeg hadde lovet hjelpe til med midagen. ble et spetakkel uten like, hun var syk, foten var knekt, sinnataggen delux, satte seg ned i grøften og stor gråt/ hylte. jeg bestemte meg for å prøbve beholde roen og være den voksne. satte med ned til henne og snakket rolig men med hard stemme at vi måtte gå nå, forklarte på hennes nivå. hun reiste seg opp tok av seg skoen og prøvde smelle den opp i ansiktet mitt....

 

jeg fikk gjennom mitt etter en lang stund og har aldri verken før eller senere hatt en så ille episode. kan og legge til at det kun er meg dette sinne går utover. sammen med andre er hun en engel.

blir lei meg, er rådløs og nei synest ikke det er greit hun er et troll her hjemme og engel på bortebane. greit at hun oppfører seg litt bedre borte enn hjemme men ikke til disse grader :-(

[Pirkeanonym]

Jeg kjenner meg helt igjen i dette, men min datter er bare 2,5 år. Når jeg henter henne så kommer hun springende mot meg, men så snur hun seg bare å leker videre, hvis jeg prøver å snakke rolig og "pedagogisk" med henne hører hun ikke etter, hvis jeg snakker i vanlig tonefall sier hun NEI, hvis jeg tar den strenge tonen sier hun NEI. Hvis jeg sier at vi MÅ gå nå, så legger hun seg ned og sutrer. Dette foran alle andre foreldre, barnehagepersonal og unger. Dette har ført til at jeg har brukt opptil en time i bhg, for å få henne med meg.Jeg orker rett og slett ikke kampen hver bidige dag.

 

Hvis noen andre voksne, foreldre el personal "griper inn" så hører hun på dem med en gang, og jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor som har mislyktes totalt:-(

 

Hun er en engel i barnehagen helt til hun skal hjem. Vi har prøvd det meste, men det ser ikke ut til å fungere helt, nå må jeg lokke henne med meg ut av bhg ved å si at vi skal ditten og datten:-s

 

 

[Blåmandag¤]

Haha, huff. Unnskyld at jeg ler litt, men jeg kjenner meg igjen her.

Min 8-åring var sånn en periode da hun var rundt 4 år.

Det er så mye som skjer da!

Språket er i en rivende utvikling, de begynner å kalre å tenke abtrakt, samtidig som de fortsatt er ganske små.

Søtingene.

 

Det går over, altså..

 

En annen ting er at barn med sterk vilje klarer seg veldig bra.

Det er jo en trøst oppi alt kaoset.

[Mille**]

Har en rimelig sur og trassig 4 åring i huset vi også, så det er nok ikke unormalt i den alderen. Hun som er i puberteten er hakket værre, og nå når jeg har PMS så er jeg ikke så sprudlende jeg heller. Koselig å være mann her i huset om dagen, haha....

[Blåmandag¤]

Sina:

Haha. Her har vi 3 døtre i forskjellige aldre + meg som er rimelig sur noen dager i måneden.

Jeg har irritert meg litt over de som sier stakkars mann til samboeren min, men det kan kanskje være noe i det.

 

Særlig når eldste når puberteten om få år, samtidig som de andre to er ganske små.

[Mille**]

Hehe....det er nok litt synd i dem av og til ja. ;o)

[Sjefsmegga]

Er nok en fase noen unger er i, enkelte mer enn andre tror jeg også. Slutt i dille og dalle, had en periode med vår 4åring hun fikk ikke være med i butikken, ikke på besøk eller noe da hun oppførte seg slik mot oss.Vi har kun vært milde og bestemte. Gitt mye kjærlighet, ros og kos når hun har vært blid og grei. Vi har oversett surskap og sinne, men vi har ikke belønnet oppførselen på noen måte med ekstraservice.

 

[alvis]

Jeg har en gutt som blev 4 år i sommer. Han har alltid vært glad og blid gutt men de siste 4-5 mnd har han vært sur stort sett hele tiden. Jeg kjenner meg igjen i hvordan dere andre beskriver litt av hverdagen...så absolutt.

Jeg syns det har blitt litt bedre den siste mnd men ikke mye. Jeg håper dette bare er en fase og at han snart blir glad og fornøyd igjen. Jeg prøver å svare positivt og påvirke ham postivt alle dager og er veldig forsiktig med å kritisere hans dårlige humør.

 

Jeg er utrolig glad at andre har det sånn også

 

Lykke til alle sammen