ettåringen min så meg gråte i kveld

[Anonym bruker]

...og han reagerte sånn! Jeg bar ham i et sjal mens jeg dessverre hulket i vei, og han ble så trist selv, store krokodilletårer og "stille-gråt", mens han holdt rundt meg Han var veldig trøtt også, og sovnet til slutt i sjalet (og sover enda).

 

Nå sitter jeg med en vond følelse! Ville jo ikke at han skulle bli så lei seg selv stakkars. Kan han virkelig ha skjønt så mye? Flere som har måttet blotte følelser for de helt små? Hvordan har de reagert?

[Anonym bruker]

Du kan ta det helt med ro, det er helt naturlig at de minste gjør akkurat

det samme dersom mamma (eller pappa) begynner å gråte.

Det samme skjer også i barnehagen, dersom et barn begynner å gråte

blir det som en domino-effekt og vips så har man en gjeng med småttiser

som gråter i kor.

 

Han har nok ikke tatt skade av det i det hele tatt, noen ganger blir bare

reaksjonene slik som det og det er jo ikke noe som skjer daglig heller.

Vi er bare mennesker alle sammen, og selv om vi prøver å holde disse

sidene for oss selv, er det ikke alltid det går an.

 

Opp med humøret :-)

[Anonym bruker]

hm, ble usikker på det rake motsatte jeg nå. Datteren min på ett begynte å glise da jeg gråt her en dag.. Vet ikke om det var et usikkert glis hvor hun prøvde å se om jeg smilte tilbake ( jeg gjorde og ble i bedre humør med en gang ), eller om hun bare mangler fullstendig evne til empati? Hun gliser også som oftest når hun har klypt eller bitt noen og de reagerer på smerten også.

Liten minipsykopat :s

[Gjest]

Eg trur det berre er sunt at vi mammaer viser at vi også er mennesker med kjensler og at vi også kan bli lei oss av ymse grunner:)

[Anonym bruker]

Det går nok helt fint. 3 åringen min har sett meg også gråte noen ganger i det siste, da spør han trist : hva er det mamma? Ntåå, søte...jeg har sagt at mamma er bare litt sliten, så går det helt fint

[Anonym bruker]

Det kan hende hun syns det er morsomt - at mamma ser litt "rar" ut når

hun gråter, for det gjør vi jo. Dette er ikke en dagligdags reaksjon liksom.

 

I forhold til dette med klypingen, eller bitt noen, kan det jo være at det er

selve reaksjonen hun liker. At det skjer noe, som hun har klart å utløse.

Dersom hun virker helt normal ellers, tror jeg ikke dette er noe å bekymre

seg så veldig mye for.

 

Du kan evt. nevne dette for helsesøster når du har time, bare for å få

et annet syn på saken. Men jeg regner med du vil få samme svar.

Husk på at hun er bare ett år gammel, hadde hun vært 5-6 år ville det

vært noe annet :-)

[Anonym bruker]

Som pedagog mener jeg at det er farligere å aldri blotte følelsene sine, selv for små barn. Gråt og sorg er en helt naturlig del av livet. Tenk på barn som vokser opp med foreldre som skjuler følelsene sine, tenk deg hvordan de selv reflekterer over egne følelser og kanskje tenker at det er galt å reagere med for eksempel gråt. Babyer sympatigråter med andre babyer. Vi er så livredde i vesten for å bruke hele følelsesregisteret. ( Bare tenk på hvor mange som doper seg ned i begravelser for ikke å knekke sammen) Ikke ha dårlig samvittighet. Selvsagt skal ikke små barn høre alvorlig syke foreldre som gråter kveld etter kveld pga feks depressjon, men vanlig veksling mellom latter og gråt tror jeg bare er sunt!!