hvordan bli akutt innlagt hvis man er psykisk syk?

[Anonym bruker]

Jeg har ei søster som er VELDIG syk, hun er manisk depressiv, selvmordstanker (ett forsøk) sosial angst, lystløgner osv.

Hun har prøvd å bli henvist av to fastleger til DPS (distrikts psykiatrisk sykehus) og blitt avvist av DPS begge gangene, da det ikke var prekært nok. Må visst stå med kniven i hånda for å få hjelp..

Er det lov å avvise når det er fare for liv???

 

Hun ser virkelig ikke hensikten med å leve lengre, og livet hennes er et salig kaos. Hun må få hjelp snarest, ellers mister jeg nok søstra mi.

Hva kan JEG gjøre? hvordan får hun hjelp?

 

Legen sier at alternativet er å søke psykolog selv. Men der koster det skjorta og egenandel på 7000,- før du får frikort, og det har hun absolutt ikke økonomi til.

Dessuten tror jeg hun må ha daglige samtaler og tett oppfølging.

En time, en gang i uka holder ikke...

 

 

 

Hva gjør vi/jeg??

[Anonym bruker]

legevakta skal ta seg sv slikt.Er det akutt så er det skutt.Reis med henne ditt og nekt å rikke dere før de setter igang samarbeid med akutt avd på sykehuset hennes.

[Anonym bruker]

Er det ingen akuttpsykiatriks klinikk eller lignende der du bor? Evnt ta henne med på legevakten og si at du ikke kan ta ansvar for henne lenger og at hun er suicidal. Fortell hva hun har gjort og hva hun tenker på å gjøre igjen.. desverre er det helt røva system når det gjelder akuttpsykiatri i dette landet. Men husk: 113 er ikke bare for beinbrudd og bilkræsj..

Ønsker deg og søsteren din lykke til

[Anonym bruker]

Ved fare for eget eller andres liv blir man akutt innlagt - gjerne tvangsinnlagt.

 

Ellers så må hun nok stå på ventelister som alle andre eller ta kontakt med det private. Hun kan også søke hjelp hos den kommunale psykiatrikske sykepleieren (de fleste kommuner har det) eller om hun mottar økonomisk støtte hos NAV be om at de hjelper henne opp på ventelistene (det har NAV mulighet til)

[Anonym bruker]

Hun kan da få en henvisning fra legen til psykolog, da er det ikke så dyrt. Synes det hørtes rart ut at hun ikke fikk bli lagt inn. Jeg sliter selv psykisk for tiden, har så mye angst at jeg nesten ikke fungerer i hverdagen, jeg har blitt spurt av legen min om jeg vil leggest inn en periode. Men gjorde det ikke da...vil prøve å takle det selv en stund til.

Og jeg vil ikke ta mitt eget liv engang, søstra di burde jo få legges inn.

[Anonym bruker]

Som flere her har svart, så kan legevakta akuttinnlegge pasienter på psykiatrisk avd. Dra på legevakta før det er for sent!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

 

Synes dette høres litt rart ut, når hun ble diagnosert med bipolar lidelse fikk hun da ikke henvisning og oppfølging eller er dette snakk om selvdiagnosering?

 

Uansett her skal du ta kontakt med legevakten eller psykolog-vakten (siden det er så ille som du beskriver nå) om dere har det der dere bor, og snakk med din søster om dette det er viktig at hun får hjelp og medisiner for å bli stabil om hun da har bipolar lidelsen og får sjansen til å bli avskjermet som kan være viktig i maniske eller depressive perioder.

 

Hvorfor ikke bare ta en telefon til mental helse norge også de kan gi deg masse råd hva du skal gjøre !

 

 

[Anonym bruker]

Ring akutten og prøv det du kan å få hjelp. Få ellers en akuttime hos fastlegen og bli gjerne med søsteren din dit.

 

Jeg prøvde alt med min bror for 2,5 år siden. Ringte fastlege, sosialkontor, politi og fylkesmann, samt skrev brev med kopi til alle instanser. Han var tidligere rusmisbruker med store psykiske problemer. Min begrunnelse for å kreve hjelp var at han var til fare for både seg selv og andre. (2 selvmordsforsøk)

Ingen hadde fullmakter til å legge han inn. Han var ikke syk nok, sa de. 6 uker senere var han død.

 

Jeg forteller egentlig dette for at du ikke må gi deg med et avslag. Hvis søsteren din i tillegg er villig til å legges inn, er det en fordel, så det håper jeg hun er. Fælt å si det, men hvis hun vil ha hjelp, må hun nesten bruke det at hun er suicidal for å få den hjelpen hun trenger... Hvis derer ikke kommer noen vei, be om å bli søkt inn til forskjellige rehabiliteringssenter rundt om i landet. Det kan ta litt tid å få plass, men for søsteren din kan det være et lyspunkt å se fram til oppholdet.

 

Det er forferdelig at det skal være så vanskelig å få den hjelpen man trenger, men min erfaring er at man må kjempe for å klare å komme gjennom veggen for å få hjelp.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg jobber på psykiatrisk akuttmottak, og pasientene som kommer inn hos oss har enten en henvisning for innleggelse fra sin fastlege eller legevakt. Fastlege og legevakt kan også sette din søster opp til vurderingssamtale. Da får hun komme inn på mottaket snakke med en lege der som vurderer situasjonen og sammen tar en avgjørelse på om innleggelse er det riktige.

 

Det går også an å ringe DPSene og spør etter ambulant team, disse har psykiatriske sykepleiere som kommer hjem og gjør vurderinger. I den byen jeg jobber så er det ikke vanlig å bli lagt direkte inn på et DPS. Alt går via akuttmottaket.

 

[Anonym bruker]

 

Hun har vært å hentet ut en del anti-depressive medisiner i går.

Hun er nå bare som en robot, helt tom uten livslyst, eller vilje til noe. Bare helt tom.

Det er helt tragisk å se på og ikke vite hva man skal gjøre..

Hun bor ikke her hvor jeg bor, men har vært her noen dager og reiste hjem i dag. Kommer forhåpentligvis tilbake neste uke.

 

Jeg skal uansett til min lege neste uke, og tenkte å høre med henne om vi kunne få komme på time der selv om hun ikke er pasienten hennes, for råd, hjelp og veiledning.

For jeg kan ikke skjønne at det er lov å avvise folk med så store problemer som hun har..

 

Utrolig tøft å stå på sidelinjen å se på

 

 

Tusen takk for alle svar dere.

HI

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan går man fram og hvor holder slike akutt mottak til?

Må man dra ned på legevakta da eller?

 

Skal prøve å få ordnet slik at hun får en vurderingssamtale!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, trist å høre om søsteren din.

 

Det er beintøft å være norsk psykiatri, er du 17 år får du hverken plass på ungdomspsyk eller voksenpsyk fordi du er i feil alder, (dette er langtidsplass) er du frisk nok til å be om hjelp selv er du ikke syk nok, er du så syk at du leker med livet og likevel ber om hjelp er du FREMDELES for frisk fordi du faktisk skjønner at du trenger hjelp. Prøver andre å legge deg inn får de avslag fordi at de ikke er omsorgsperson for den syke (dersom den syke er over 18 år)

 

Norsk psykiatri er HÅPLØST!!!

 

Jeg har selv vært inne i systemet og jeg måtte ta en "overdose" medikamenter for å komme igjennom barrieren. Det var ikke nok til å dø, men det var nok til å bli hørt.. Den kvelden hadde jeg ringt 1-1-3 2 ganger og fått avslag begge gangene fordi det ikke var fare for liv, de ville ikke gjøre noe!! Jeg ringte Kirkens hjelpetelefon eller hva det heter, de snakket jeg lenge med... Da jeg fikk avslag av 1-1-3 tredje gangen begynte jeg å ta pillene, en etter en.. tok 10 tilsammen, forskjllige typer antidepressiva (som jeg hadde liggende)

 

Ble plutselig kjemperedd og ringte mamma, hun kom med en gang og hadde 1-1-3 på tråden. Jeg fikk kulltabletter hjemme og vi tok taxi til sykehuset. det drakk jeg flytende kull for å slippe pumping siden jeg ikke hadde tatt nok.. Etter et døgn på sykehuset skulle jeg få snakke med psyriatisk sykepleier, men fikk beskjed om at hun ikek hadde tid så jeg skulle skrives ut og avtale time med psyk uka etter... !!!!!!!

 

Jeg ble FORBANNA og fikk tilslutt snakke med psyk, men ble likevel skrevet ut til hjemmet...

 

Etter dette fikk jeg min psykolog til å sende søknad til ungdomspsyk akutt avd. (jeg var 17) de tok meg inn til samtale, jeg hadde med meg ferdig pakket bag og alt. Under samtalen kom det frem at dette var en vurdering om jeg skulle få plass (noe jeg og min mor var sikker på at jeg hadde fått) jeg begynte å gråte under samtalen og var så sint og lei meg at hun dama HELDIGVIS forstod. Hun snakket også alene med mamma siden jeg var under 18... Jeg var der i 5,5 uker da var jeg ferdig vurdert og skulle ut... Jeg gråt og gråt og var IKKE klar.. Men det hjalp ikke, jeg var 2 mnd fra å fylle 18, ungdomspsyk ville ikke ha meg og jeg var for ung for voksenpsyk.. Jeg kuttet meg selv drastisk noen dager etter jeg kom hjem og ble lagt inn på isolatet på ungdomspsyk i 3 døgn... Der fikk jeg kontaktet barnevernstjenesten som kunne ta meg imot på et lenger opphold på et slags ungdomshjem (IKKE barnehjem), dette var også et akuttmottak, men ikke psykriatisk.

 

Grunnen til at jeg da var under barnevrets hånd i 4 mnd var ikek fordi moren min ikek kunne ta vare på meg, men fordi jeg ikke kunne det og som 17 åring er ikke foreldrene de man ønsker å dele alt med.. Moren min har alltid vært en fantastisk mor, bare så det kommer frem, hun har aldri vært grunnen til min sykdom..

 

Jeg jobbet hardt og lenge for å komme meg igjennom dagene som gikk.. Jeg flyttet for meg selv fra ungdomshuset.. Var lagt inn på akuttmottak for voksne og lavterskeltilbud 4/5 ganger etter jeg flyttet for meg selv før jeg til slutt klarte å komme meg på beina..

 

Da jeg var 19 ble jeg friskmeldt. Psykologene mine og legen min sier at JEG har æren for det, jeg har jobbet HARDT hele tiden og jeg klarte det!!

 

Det å jobbe mot et system som man føler at svikter en hele veien er beintøft, man kan nesten ikke være syk for å klare det, man må ha en sterk sjel i ryggen, jeg hadde mammaen min, din søster har deg.

Sammen klarer dere dette!!! Jobb mot systemet..

 

Jeg sa til noen på akuttmottaket i vårt fylke: Jeg føler meg som en giftering i et JÆVLIG dårlig ekteskap, bli kasta frem og tilbake og betyr ikke en dritt..

 

Dette satte spor den dagen fikk jeg plass og vedkommende kjørte meg dit, via hjemmet mitt slik at jeg fikk med meg det jeg trengte..

 

Ønsker dere masse lykke til og husk å fortelle søsteren din at du har troen på henne!!

 

Jeg er nå 23 år, har to barn, jobber og skal gifte meg til våren. Det hadde INGEN trodd for 5 år siden...

 

Cilla.

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for at du delte historien din med meg Cilla

 

Jeg aner virkelig ikke hvordan hun skal få "en fot innenfor".

De dagene hun var her var kjempetøft å se på, og enda verre å høre på.

 

Det som er da, er at hun har sosiopatiske/psykopatiske tendenser.

Hun spiller veldig på følelser, og at hun vet hun kan spille på andres følelser, lyver stort sett om det meste, man klarer ikke skille hva som er sant og hva som er løgn lengre.Hun er veldig smart (boksmart) men eier ikke sosiale antenner. Svært anti-sosial og isolerer seg. Hun er veldig flink til å snakke for seg, så når hun forteller hvor vanskelig hun har det, blir man oppriktig redd og trist.

 

Derfor JEG ønsker å bli med til legen, slik at evt. løgn blir avslørt.

Men det er sykt vanskelig... huff, vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Vil at hun skal bli innlagt, og i hvertfall få en vurdering.

(det jeg er redd for med evt vurdering er at hun sitter å lyver så det renner, og det vet jo ikke helsepersonellet, og "friskmelder" henne..?)

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, det er derfor du er den viktige brikken i livet hennes. Du må stå på sammen med søsteren din. Det å være flink til å snakke for seg kan slå begge veien, A: man er så flink til å snakke for seg at de man snakker med ikke tror vedkommende er så syk. Eller B: De forstår situasjonen.

 

Det å være lystløgner er også en stor del av det å være psykisk syk for mange, man lyver til seg både følelser og tanker utifra hvem man ønsker å være ovenfor de man snakker med. Til slutt blir det så mange løgner at man går i surr selv og mister kontrollen.

 

Det å spille på andres følelser også vanlig, man velger seg på en måte ut noen eller mange som man ønsker skal kjenne den smerten man kjenner selv og brer ut til dem om alt og ingenting.. Det er veldig vondt når man blir friskmeldt å se tilbake på alle de menneskene man brukte og nesten slukte med hud og hår.

Det er iallefall for meg noe av det vondeste meg hele sykdommen jeg hadde. det er å se tilbake og all skammen og angeren. Alle arrene jeg har på armene som tydelig sier noe om hvem jeg var. Jeg er så flau at jeg aldri går i t-skjorte offentlig. Jeg vil gråte hver gang det er sommervarmt og alle skal på stranden og jeg bare gruer meg. Sitter i langermet på stranden med ungene mine, bader med dem og de koser seg, men jeg er så flau. Jeg vil gå i bikini/badedrakt, bade med ungene, leke og kose meg.

 

Derfor må du og huske at når søsteren din blir friskmeldt en gang i fremtiden så ikke glem henne. Da kommer angeren og skyldsfølelsen..

 

Tropp med søsteren din på nærmeste akuttmottak, enten psykriatisk eller legevakt, Nekt å gå før et seriøst og overkommelig tilbud blir satt svart på hvitt!

 

Og dersom søsteren din bruker offentlig psykologtjeneste går det på egenandel likt som ved fastlege, dvs hun må ut med maks 1600 i året...

 

Lykke til igjen.

 

Cilla.

[Anonym bruker]

Anbefaler deg å ta henne med deg til nærmeste legevakt så fort som mulig. Derfra kan hun bli innlagt hvis det er nødvendig.

I tillegg har det psykiatriske ambulerende akutteamet noen senger tilgjengelig når det er krise. Ring sentralbordet ved sykehuset og be om å bli satt over til det ambulerende teamet og forklar dem situasjonen. De kan komme hjem til henne på kort varsel og sørge for at hun får den hjelpen hun trenger.

 

Jeg skjønner at jeg har vært heldig. Jeg hadde en moderat depresjon og ble henvist til distrikts psykiatrisk poliklinikk og fikk en psykolog innen en uke. Der har jeg gått en til to dager i uka. I tillegg har det akkutte teamet vært tilgjengelig for meg hvis jeg hadde trengt hjelp f.eks i helger o.l. I tillegg har jeg selv kunne bestemme om jeg ville legges inn for en kortere periode. Noe jeg ikke har hatt behov for. Så det er godt å se at psykiatrien fungerer noen steder.

Ingen skulle behøve å slite for å få hjelp i en akutt psykiatrisk situasjon.

Ønsker dere lykke til!

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått.

 

Hvis du ser situasjonen an og vurderer at det kan være fare for liv og helse, ring 113. (Eks: hun sier at hun skal skade seg, henter store mengder tabl, er ikke kontaktbar ol.)

 

Du kan også ringe inn bekymringsmelding til fastlegen hennes, håper at det er en lege som tar henne seriøst og hjelper henne. Hvis ikke er det lett å bytte fastlege på nettet.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å stå på sidelinjen her. Men det er slik at hun er voksen (?) og da har ikke pårørende rett på informasjon om helsetilstanden hennes heller. Hvis jeg var deg ville jeg hatt lav terskel for å ringe 113, fastlegen og evt legevakt.

[Anonym bruker]

Velkommen til psykiatriens verden, DESVERRE!!!!!!!!!

 

Min lege sa at enten så kunne jeg prøve å få personen innlagt via legevakta, men der må personen selv si at det ønsker å ta livet sitt nå og ha en plan på hvordan.

Eller man kan ringe politiet og be de komme og hente personen. Forklare at du ikke tør å ha henne i hus lenger. Da blir personen tvangsinnlagt. Da kommer det opp i ens papirer i ettertid, så det kan være vanskelig å få jobb om man trenger politiattest eller noe slikt. Husker ikke helt hva det dukker opp i eller ei, men ikke alle jobber man kan få.

 

Som utenforstående er det ikke så mye man kan gjøre desverre. Jeg var veldig glad i hadde en lege som forsto alvoret når jeg hadde en person i nær familie som planla selvmor og slet psykisk. Men legevakt man måtte krangle seg til, og det hjalp ikke at man hadde to små barn på armen. Man skulle da klare å passe på en mann som snakket om å ta livet sitt, og løp ut døra så fort jeg snudde meg. For å si det mildt så glødet det av hodet mitt da.

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Det er jeg som jobber på psykiatrisk akuttmottak.

 

Jeg jobber i en av landets 5 største byer, og kan egentlig bare snakke for hvordan det er her. Ta kontakt med legevakten eller fastlegen. Selv om det finnes et akuttmottak i nærheten der du bor, så fungerer det ikke slik at man bare kan komme på døra. Man MÅ ha en henvisning.

 

Skjønner at du er skeptisk til å la din søster gå alene til en vurderingssamtale. Det er fult mulig at hun kan lure legen der trill rundt. Men om du får lov å være med så er det ingenting i veien for at du også kan snakke med legen. Så sant din søster gir samtykke.

 

Du kan også ringe legevakten og snakke med legen der. Hør med denne hva du kan/bør gjøre.

 

Det er dessverre ikke alltid så lett å få i gang behandling i psykiatrien, men ikke gi deg.