Skal jeg ha dårlig samvittighet da?

[Anonym bruker]

Blir så frustrert over sambo. Tror ikke det går en dag uten at han forteller meg at han hadde det bedre før han hadde samboer og barn. Han var så fri da. Han ville ha barn, men av en eller annen grunn har han innbilt seg at livet skulle bli det samme etter at han fikk barn. Derfor har jeg stått for 90% av barn- og husrelaterte oppgaver de siste fire årene.

 

Og så er han begynt å snakke om at han kanskje vil be meg om å flytte ut, så han kan leve som før igjen. :/

 

Det går jo ikke. Kameratene hans er også begynt å få barn, de drikker heller ikke hver helg lenger. Men han skylder på meg... Det er min skyld at livet hans er kjedelig og trist. Jeg er sikker på at om at han hadde begynt å engasjere seg i ungene, og sett utviklingen, så ville han fått det bedre. Men alt han ser er begrensninger.

 

Leker med tanken på å flytte ut i håp om at han lærer at livet ikke kan bli som før. Han er tross alt bikket 30 år nå, han har to barn, kanskje på tide å vokse opp. Men om jeg skal flytte, vil jeg dra til hjemstedet mitt, to timer unna. Jeg gidder ikke lenger å ha dårlig samvittighet for at jeg ødelegger livet hans, når det er han som bare ser bakover.

 

Ville dere flyttet? Forholdet står på 0, vi snakker omtrent ikke sammen, med unntak av samtalene der han beskylder meg for å ødelegge livet hans. Og det er ikke min skyld at han er blitt eldre, han kunne bedt meg flytte før vi fikk barn og han hadde ikke trengt å planlegge barn heller. Håper jo at han innser sine feil og vil ha meg tilbake etterhvert, men hvis ikke, synes jeg ikke at dette forholdet er verdt noenting slik det er nå. Ville dere tatt den sjansen? Leker til og med med tanken på å la barna være igjen hos ham for at han skal skjønne at jeg er ikke akkurat fri når jeg jobber fulltid og leverer/henter barn i barnehagen hver dag, i tillegg til handling og husarbeid. Av en eller annen grunn tror han at jeg er mye friere enn ham... Bare fordi jeg liker å leve som dette, med unntak av ham, for i praksis er jeg jo alenemor... Hva ville dere gjort?

[Anne-B.]

Flytt.

[Anonym bruker]

"Og så er han begynt å snakke om at han kanskje vil be meg om å flytte ut..."

 

Jeg hadde flyttet. Det er ikke slik at en skal bestemme i forholdet og når den ene er så ustabil (og utidig) så hadde jeg fått nok og dratt.

[Anonym bruker]

Jeg ville både ha flyttet ut og flyttet bort.

[Anonym bruker]

Syns du skal flytte ja, hva skal du med en mann som ikke engang er interessert i å ta seg av sine egne barn, som ikke kommuniserer med deg og som anklager deg for å ødelegge livet hans? Merkelig at en voksen mann kan finne på noe sånt, han bør vel sjøl kunne ta ansvar for sitt eget liv og la være å anklage andre hvis ting ikke ble som forventet. Du skal IKKE ha dårlig samvittighet.

 

Fins forresten mange menn der ute som er både oppmerksomme og hensynsfulle, og som ser verdien i familieliv attpåtil. Det kommer du til å merke hvis du tar skrittet og blir singel;-)

Hva har du å tape? Du ier jo at du allerede i praksis er alenemor, og som singel slipper du å irritere deg over anklagene hans, den manglende kommunikasjonen og truslene om at du må flytte.

[FruSkurk&BandittBarna]

Høres ut som denne mannen din absolutt trenger en vekker. Forholdet har veldig lite å gi deg slik dere står i dag.

 

Kanskje det å flytte og la ham ha ansvaret for barna vil gi ham muligheten til å "oppdage" sine egne barn? Ingen grunn til å fortsette som før ihvertfall.

 

Lykke til med valget og fremtiden.

[Blåmandag¤]

Hva har du å tape, nemlig.

Dra, du får det bedre uten ham.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig hadde jeg flyttet!

 

Hva slags rollemodell tror du at du er for barna deres dersom du blir?

 

Og hvorfor finner du deg i å bli trakassert på denne måten?

 

Kom deg vekk - før både du og barna blir helt ødelagte...