Et råd til dere som allerede ikke, har kommet så langt...

[Anonym bruker]

Synes du det er et ork,med dine egne. Blir ikke saken noe bedre om du skaffer deg en,med flere barn og tro at saken blir bedre. Man bør da tenke nøye over hva man går til. Prøv litt frem og ikke hast. Det går alltid, til syvene og sist utover de uskyldige barna.

[tøysesara]

Kunne ikke sakt det bedre selv

[Anonym bruker]

Og vent med å få fellesbarn til dere ser at det funker mellom dere og særkullsbarna... Ikke klag over hvor jævlig hans unger er, for så å bli gravid etter kort tid...Da ender det bare med enda flere unger som må pendle mellom mor og far...

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Her fungerte det bra med særkulls inntil felles kom...

 

Jeg og særkulls (dengang 10 år) trivdes godt i hverandres selskap. Jeg tok henne med på kafe, ultrald, kino og gjorde mye samme med henne, og det endte med at det var hun som først luftet ideen om hun ikke kunne få et søsken..

 

Men etter felles endelig kom, ble alt helvette.. Moren hennes gjør hva hun kan for å belaste oss og skape ekstra konflikter. Forteller datter at vi prioriterer felles forran henne etc.. Moren går bevist inn for å skape splid i vår familie... Noe hun desverre langt på vei klarer..

 

Det har vært så mye styr at jeg blir matt.. Alle føelsene som det blir med mine/dine/våre barn er utrolig tappende.. Har vært nær utbrendte flere ganger..

 

Mitt beste råd om man enda ikke har felles er LØP!!!

 

Ville ALDRI noen sinne finne på å få barn med en som har barn fra før, om jeg hadde vist det var sånn det ville bli...

 

Tenker ofte om jeg burde flytte å bli alenemor, ettersom jeg takler denne rollen så dårlig, men det ville kun gå ut over vår felles og min mann ville nok bli veldig lei seg :-(

 

Men må inrømme at jeg veldig ofte har tenkt disse tankene! SKUMMELT!!

[Anonym bruker]

Hiver meg på anonym kl 2059.

Helt enig med deg, veldig mange her inne mener vi vet hva vi går til når møter en mann med barn fra før og ja vi vet det da og det funker også veldig bra, men det hjelper fint lite når ting går rett åt skogen nå vi får felles. Her er det til tider helt uutholdelig etter felles kom til verden. Da skulle han plutselig ha sine to litt eldre barn enda mer (fra ennenhver helg til nå 50/50) etter felles kom. Og han skal følge de opp i forhold til alt så annenhver uke er jeg alenemor, men i det siste så er det fryktelig mye ekstra også den uken vi tre kan være en familie sammen.

Sliter veldig med å forholde meg til de barna hans nå syns regelrett de er blitt en stor byrde, men dette er mest hans feil som løper hver gang ikke biomr kan stille opp.Glemmer meg og felles. Og jeg skal jo aldri noe jeg er jo alltid "barnavakt" for vårt felles. Tror jeg kan telle på en hånd de gangene han har vært alene med henne på snart to år. Det er bare uff og ork og jamen jeg skulle jo gjort dette og dette.. Jeg skal alltid sitte igjen med dårlig samvitthet fordi jeg mener han burde bruke mer tid på oss. Denne historien kunne vært milelang og vi har vært i fam.terapi, men 4 timer der holder ikke.

Hadde jeg visst hvordan det ville bli når vi fikk felles hadde jeg LØPT maraton bort fra dem før vi bestemte få felles for nå idag er hverdagen en mare og jeg isolerer meg mest når hans barn er her. Orker det ikke.Elsker mitt barn over hele verden og ønsker ikke at hun skal bli uten pappaen sin, men når jeg ikke har det bra og han ikke er villig til å høre bare klager på hvordan jeg er hva gjør man da? Han skal bare kose dulle med barna han har fra før og mener jeg er sjalu, hva med å bruke ordet skuffet over hvordan tingene ble. Som en annen dame skrev i et annet innlegg tror jeg, vi får være husmor og vaskehjelp ol og samtidig høre om disse stakkar skilsmisse barna pluss pluss pluss...

 

Bare et lite hjertesukk fra en som fikk hverdagen snudd på hodet da fellesbarnet vårt kom!