Ett lite dilemma ang svigerforeldre vs. foreldre.

[Anonym bruker]

Sitter her med ett lite dilemma. Saken er at jeg har en svigermor som gleder seg veldig til å bli bestemor for førstegang.

 

Hun strikker og kjøper inn tøy, finner sider på internett med tilbud, finner annonnser på finn med ting som skal selges, De har kjøpt dyre elektriske artikler til oss, hjelper oss med opppussing. De er kjempesupre rett og slett. Selv om jeg føler meg som en bortskjemt drittunge, fordi jeg heller vil ha en ny vogn enn en som er kjøpt på finn. Men hun sier det er helt greit. Setter stor pris på mine svigerforeldre, selv om jeg føler på at det blir litt mye da.

 

Dilemmaet er at jeg føler at mine foreldre ikke gjør så mye. De er verdens beste foreldre, men de vil ikke blande seg for mye inn. Dessuten så har de også ett barnebarn fra før. De gleder seg masse til å bli besteforeldre igjen, men jeg føler at de ikke stiller like mye opp. Det hadde vært helt greit, om ikke kontrastene hadde vært så store.

Føler på det at det bare er svigerforeldrene som gjør "alt".

 

Vet ikke helt om jeg skal si til mamma alt det svigerforeldrene mine har gjort, for vil ikke at det skal virke som om vi krever det samme av dem. Også vil jeg heller ikke at de skal finne det ut senere, for er redde de blir lei seg og får dårlig samvittighet. Syntes også at det virker utakknemlig å be mine svigerforeldre om å roe det ned litt, har sagt at det er alt for mye. Men svigermor koser seg med det og da føler jeg at jeg ikke kan si at hun må slutte.

 

Vet vi er utrolige heldige, men vil ikke at mine foreldre skal bli stilt i ett dårlig lys.Og vil ikke at de skal føle at de må gjøre det samme som mine svigerforeldre.

 

hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Vogn og bilsete og slike ting kjøper vi helt selv, så ikke det misforståes at hun hadde tenkt å kjøpe brukt vogn til oss og vi heller ville ha en ny vogn av henne. Slike ting har vi sagt at vi kan fint kjøpe selv

 

hilsen HI

[Anonym bruker]

hvorfor i alle dager skal du si noe til foreldrene dine?? De har INGEN plikt til å handle inn utstyr for dere, at dere har en svigermor som involverer seg så masse er bare en veldig stor bonus for dere! Ikke krev noe av foreldrene dine, vær så snill! Men forvent at de er der for barnet når det kommer. Det er det som betyr noe vet du....

[Anonym bruker]

Ville aldri krevd at mine foreldre skal kjøpe inn noe, men som jeg skrev så er jeg redd de får dårlig samvittighet hvis de finner ut av det senere.

 

Selvsagt betyr det mest at de stiller opp når barnet er født. Hvis du hadde lest hele innlegget godt så hadde du sett at jeg hadde skrevet det. Krever ikke noe av verken mine foreldre eller svigerforeldre.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ville bare prøvd å bestemme meg for at det ikke er noe problem jeg. Ikke gjort det hemmelig, men heller ikke sagt til foreldrene mine hver gang svigerforeldrene kjøper noe. Som du selv sier, så velger de begge hvordan de vil vente på dette barnet og jeg synes det blir feil å dempe svigerforeldrene bare fordi dine foreldre er tilbakelente. Jeg vil tro at så lenge du signaliserer at begge tilnærminger er helt greie, så blir ikke dette noe problem for noen.

[mer enn bare mor]

vi har også litt forskjellig på svigerforeldre og mine foreldre. Dette er første barnebarnet til svigers, mens mine foreldre allerede har 2 barnebarn.

 

Hvis mine foreldre skulle vist like mye interesse, kjøpt like mye osv, som svigerforeldrene så hadde det blitt litt feil overfor de 2 andre barnebarna de har fra før.

 

Hvem som kjøper hva er ikke det viktigste som anonym 13.59 sier: det viktigste er at de er der for barnet når det kommer

 

 

[mer enn bare mor]

overså visst det med dårlig samvittighet. Men jeg mener vel at det viktigste er at dine foreldre behandler sine barnebarn likt, ikke nødvendigvis at de må gjøre likt som dine svigerforeldre.

 

signerer anonym 14.10

 

 

[Anonym bruker]

Også enig med anonym 14.10 og jeg og gullet.

 

 

[Anonym bruker]

Slik jeg har tenkt selv også, men vil ikke at noen skal bli lei seg for noe...det er vel det som er dilemmaet...Så det dere mener er at jeg ikke skal si noe og håpe på at det ikke kommer frem? Slik at ingen føler på det. Foreldrene mine er ganske rettferdige, så vet at de ikke kommer til å forskjellsbehandle noen når babyen kommer.

 

Da får jeg bare håpe på at de ikke finner det ut da...for jeg kjenner mine foreldre og vet at uansett hva jeg sier etterpå, så kommer de fortsatt til å føle på det og ha dårlig samvittighet,hvis de finner det ut uten at jeg har sagt noe...

 

HI

[Anonym bruker]

Da jeg ventet førstemann var ikke mamma helt i hundre. Jeg var alene fra 3 mnd i svangerskapet og et aldri så lite rotehue.. Men jeg forandret meg MASSE under svangerskapet, jeg gledet meg hele tiden til å få en baby. Flere ganger spurte jeg moren min om hvorfor hun ikke gledet seg med meg, hun svarte at hun syntes det var litt vankselig siden det er mye som kan skje under et svangerskap...

 

Da jeg var i uke 35 var hun med meg på ultralyd fordi jordmora mi trodde barnet var veldig lite. Hun tok feil og jeg fikk beskjed om at han lå så langt nede i bekkenet nå at han kunne komme når som helst, og at jeg antagelig aldri gikk over uke 37. Mamma gledet seg plutselig masse, hun så den lille inni magen min, hennes aller første barnebarn. Vi dro på litt shopping etter ultralyden og snakket masse.

 

Det var fantastisk, da sønnen min endelig kom (vel og merke dagen etter termin, uke 40+3) var hun overlykkelig og stolt. Hun var med meg på fødselen også. Etter noen uker fortalte hun meg at hennes venninne en gang i tiden hadde mistet sitt barn i uke 38, derfor turte hun egentlig ikke glede seg, hun hadde vært borti flere som mistet i svangerskap.. Men da hun hadde sett han var det umulig å ikke glede seg

Jeg råder deg til å snakke med mammaen din, det kan jo hende hun er redd ?

[Anonym bruker]

Vel - om dine foreldre får dårlig samvittighet senere, er det uansett ikke ditt problem. De er voksne, og må selv stå ansvarlige for sine egne valg!

 

Det er ikke meningen at du skal bære all verdens bekymringer på dine skuldre, ei heller for moren og faren din :-)

 

 

[Anonym bruker]

Du beskriver akkurat som vi hadde det før første barnet var født.

mine svigerforeldre begynte slik. og nå når "poden" er 10 år og nr 2 er kommet er det et sant hellvette. De blander seg i alt, og skryter vilt og uhemmet til andre hvor flinke de er og hvor mye de har gjort. Ennå det faktisk ikke er mye de HAR gjort, bortsett fra strikkinga er det mest pjatt. Tror de liker å fremstå som bedre enn andre, ihvertfalld et inntrykket har jeg etter mange år. De var veldig greie inntil barna faktisk var født. Og etter det så er det deres "besteforeldrerett" å stride mot alle våre regler og rutiner. De snakker også til oss om hvor flink de har vært ovenfor andre i familien. Jeg blir helt svett jeg. Det de faktisk har kjøpt(barnesenga), eller strikket blir tatt opp om og om igjen. Akkurat som de forventer at jeg skal lovprise verden for at de har ordnet det til oss. Ikke misforstå meg, er takknemlig jeg (ihvertfall i begynnelsen) men er det meninga jeg skal takke og lovprise samme tingen hver gang jeg ser dem resten av mitt liv. For ikke å glemme at jeg må lovprise dem ovenfor alle andre. De har faktisk kommentert hvor lite mine foreldre er inne i bildet. Hmmmm........kansje vi føler mine foreldre er "passe inne i bildet" siden de faktisk klarer å være avslappet.

 

*Blowing steam* he he

[Anonym bruker]

Fin historie, men jeg tror ikke det bunner i at de ikke gleder seg. De gleder seg vell like mye som svigerforeldrene selv om de ikke kjøper all verden. Jeg tror ikke du mener det vondt på noen måte HI, men jeg fikk bare en fornemmelse over bortskjemthet. Synes ikke på noen måte du skal si noe til foreldrene dine. Skulle de få dårlig samvittighet senere så er det alltid noe dere trenger når barnet også kommer (hvis de skulle få lyst å kjøpe noe) Men jeg kan ikke tro det er vanlig at foreldre handler utstyr til barnebarn. Jeg kjenner iallefall ingen. Her tar vi imot strikketøy med jubel, smågaver til den lille når vi møtes, og er så rause de bare kan med kjærlighet og interesse.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du tenker at dine foreldre er gode foreldre og at de kommer til å være gode besteforeldre og at de derfor ikke "fortjener" å ha dårlig samvittighet. Verden er dessverre sånn at gode mennesker prioriterer forskjellig og at de valgene man tar på et gitt tidspunkt og som er helt rimelige og "gode" i ettertid kan vise seg å være "feil" sammenlignet med de valgene andre tar. Du kan ikke fjerne denne risikoen og du kan ikke forhindre at dine foreldre kan komme til å føle dårlig samvittighet. Jeg oppfordrer deg altså til å nevne svigerforeldrenes strategi sånn innimellom når det er naturlig, da får foreldrene dine sjansen til å gjøre det annerledes hvis de ønsker det.

 

Samme hva du gjør, så synes jeg ikke du skal be svigerforeldrene dempe seg for å beskytte dine foreldre mot minderverdighetsfølelse eller dårlig samvittighet. Du kan ta ansvar for dine følelser og kjenne etter om dette er vanskelig for deg fordi du innerst inne er skuffet over dine foreldre. De andre må ta ansvar for sine handlinger og sine følelser.

 

Hilsen anonym 12.10

[Anonym bruker]

Her er det mine foreldre som gjør "alt". Jeg tenker ikke over det. Det er bare slik det er. Farfar regner jeg ikke med i hele tatt, og farmor er jo som hun er;)

 

De er ulike som mennesker, og slik er det bare:)

 

Nå skal det sies at jeg ikke er sammen med barnefar, men har likevel god kontakt med farmor til barna:) Liker henne, uten at hun "gjør" så mye for oss:) Det gjør barna også.

[Anonym bruker]

Tror du kanskje er en av de som forstår meg mest ) Skrev ikke noe om det i innlegget, men mine svigerforeldre er også truende til det ja. Jeg er veldig glad i dem, men de bare er sånn. Kan bruke det mot oss senere...gjort det før ihvertfall...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bortskjemt, så der tar du feil ) Aller helst ville jeg kjøpt alt selv og ordnet alt selv, så er ikke der det ligger. Det som plager meg er at jeg er redd mine foreldre skal føle på det senere, så det beste hadde vært om mine svigerforeldre roet seg ned litt.

Men sier jeg det, så føler jeg meg bare utakknemlig. Også er de truende til å bruke det mot oss senere, men ville ikke skrive noe om det i innlegget, for det var ikke det som er problemet. Derfor vet jeg at mine foreldre mest sannsylig kommer til å få vite det...

 

HI

[Anonym bruker]

Her er det omvendt. Mine foreldre som stiller opp både med hjelp til diverse og som handler inn. Noen gang føler jeg det nesten blir for mye av det gode... Jeg er selvfølgelig glad for at de handler klær osv. Men når mamma handler inn vintertøy for flere tusen ( vi har 2 unger og de er deres eneste barnebarn) får jeg nesten dårlig samvittighet...

Svigerforeldrene mine bidrar ikke med så mye annet enn til bursdager og jul. Og jeg forventer det heller ikke. Det er bare sånn det er.

Men jeg forteller heller ikke svigermor om alt vi har fått fra mine foreldre... Føler nesten at om jeg forteller at mamma f.eks har kjøpt vinterdresser til begge ungene så sier jeg det fordi svigermor ikke har gjort det. Om du skjønner....

Men jeg tror det er litt sårt for mannen min at det er sånn veldig forskjell på foreldrene våre...