Det ER vanskelig å være "bare samboeren til pappaen" - stemor.

[Jodla]

Jeg har bodd sammen med denne pappaen siden desember 2000. Han har 4 barn, 3 jenter og 1 gutt. Hun eldste jenta er 23 år. Det har vært mye problem og kaos i disse årene. Jeg sitter i dag på jobb og er lei meg. Vi har pr. i dag hans 16 år gamle, yngste jenta, boende hos. Vi har også en felles sønn, han er 5 år. Jeg hadde ikke klart dette livet hvis jeg ikke hadde fått et barn selv. Det hadde vært umulig.

 

Livet mitt sammen med hans barn har vært opp og ned. Mest nede. Ene øyeblikket er jeg god og ha, så plutselig snur det om og det virker som de skal motarbeide meg og later som jeg ikke er der. Plutselig har jeg ingenting å si i mitt eget hjem. Hun henvender seg til faren når det gjelder å ta noen med hjem osv. Det som irriterer meg er at hun ignorerer meg, men jeg må allikevel vaske skiten etter henne og kjøpe maten hun spiser.

 

Faren står jo på hennes og de andre "barnas" side stortsett. Konfliktene har jeg måttet taklet alene. Han trekker seg vekk og gir meg følelsen av at det er meg det stortsett feiler noe. De andre er jo uskyldige. liksom.

 

Jeg går og lurer på om jeg orker å kaste bort mer av livet mitt til disse folkene. Jeg føler ofte at faren utnytter meg - det er godt å ha noen som steller huset mitt. For det er hans hus, ikke mitt. Har ofte angret på at jeg flyttet i sammen med han. Men da var alt fryd og gammen. Ungene maste på meg at jeg måtte flytte sammen med dem osv.

 

Jeg synes bare det er vanskelig å bryte ut av dette. Det er jo et håp om at tingene skal bli bedre. Jeg har håpet enda. Tenker på når ungene hans kan ta seg av seg selv, kanskje vi kan få orden på vårt forhold da.

 

Jeg har lest at det er så mange som har god kontakt med sine "stebarn". Det er flott, men det varer ikke resten av livet. Bare som det er sagt, ungene forandrer seg når de blir 14, 15 og 16. Det kan bli en forandring der du ikke kjenner dem igjen. Jeg har nå opplevd dette 3 ganger. Fra kjekk og grei til utspekulert faenskap.

 

Det var godt å få buse ut litt i dag også. Lykke til der ute alle "stemødre". Vi hører til vi også!!!

 

[Gjest marie-s]

Det slår meg i det du skriver at det ikke er så mye barna det er noe galt med men faren sin måte å takle det hele på. Det at han ikke støtter deg synes jeg er helt utrolig, la rotet deres flyte noen dager, la alle begynne å få ta del i klesvask og annet husarbeid og vær nøye på å ikke gjør mer enn din del....joda skjønner det kan være tøft å leve i et rotehus, men på den positive siden er det ikke sikkert at det lenger kommer til å bli så mange de vil ha med hjem etterhvert siden det ser så rotete ut.

[stemor 2+1]

Hei!

Det er viktig å få "buse" ut inn i mellom!! Jeg forstår deg så inderlig godt. Er selv stemor for 3 barn og vi har ett felles. Det går virkelig opp og ned for oss også, og de er hos oss kun annen hver helg og en overnatting i uken.

Mitt råd til deg er at barna må ta del i husarbeid og matlaging. Dette både for å hjelpe, forstå og klare seg selv og ikke minst også for et godt fellesskap.

Mitt andre viktige råd til deg er: GI DEG SELV ROM! Gjør ting på egenhånd og la de være litt alene. Se at de både lager mat og rydder etter seg når du ikke alltid er der. Hold på deg selv!!

Jeg har også (dessverre) av og til tenkt om jeg orker dette, men alternativet er veldig trist synes jeg, slik at jeg prøver og prøver hele tiden med håp om at ting kan bli bedre og at vi ikke gjør det vanskelig for oss selv og de rundt oss men at alle skal føle at de kan si i fra, både du, far og barna! så må vi gjøre det beste ut av det.

Og ja, om ikke så lenge, er de der så og si ikke.

Lykke til!

[Utrulig]

Hei!

Det jeg har problemer med er at jeg hele tiden går og skal passe på at jeg ikke skal være urettfedig mot stebarna og jeg ser da at det kanskje tipper andre veien og at jeg blir litt urettferdig over for mine barn. Jobber hardt med saken for å få en god balanse. Det er mye lettere å be egne barn om å gjøre noe og om dem da protesterer kan jeg skjenne akkurat så mye jeg vil. Dette er ikke like lett med stebarn, men pappaen er flikt til å si at nå er det stebarnet som skal tømme oppvaskmaskinen. Andre ting som skal gjøres er lettere når du kan sende en av egne og et stebarn for å gjøre noe sammen. Enn så lenge går det bra her men det er ikke sikkert det blir like lett når stebarna blir ungdommer og hormonene eksploderer. Men det får vi ta når den tid kommer om 2-3 år.

[anso]

Enig med marie-s. La det flyte litt ekstra i en periode. Bruk så den tiden du vanligvis ville brukt på å handle, lage mat og vaske klær, på deg selv. Se på film, sitt foran pc-en, snakk mer i telefonen eller vær med venninner og les ukeblad/bøker eller hva det er du liker å gjøre på fritida. Det er utrolig viktig at du har det bra for slik å kunne være en god mor for sønnen din og en trivelig person å være rundt for samboeren din. Det er nok ikke alltid lett å være særkullsbarn (selv har jeg tre å forholde meg til, og har vokst opp med skilte foreldre), men man må kunne kreve av de som av alle mennesker at de oppfører seg nogenlunde og ikke ignorerer familiemedlemmer. Du sier at det er hans hus. Det er da ditt også. Kanskje du skal tørre å være litt mer "drittsekk" hvis du skjønner hva jeg mener? Ikke lett det, men du bestemmer også hvordan dere skal ha det.

 

Hvis kjærligheten fortsatt er der mellom deg og samboer, synes jeg ikke du skal flytte fra han pga ungene. Snart er 16 åring også ute av redet, og når de blir eldre vil de nok antageligvis være litt mer greie å ha med å gjøre. Men du må nok stålsette deg i de kommende årene, da slutten av tenårene kan være tøffe.

Lykke til og takk for tips om forandringer (da mine bonusunger ikke er kommet i tenårene enda)!

 

[Gjest]

Hei

 

Jeg har lyst til å gi deg en stor klem! For jeg vet også selv, at det å være "stemor" er en j... utakknemlig jobb. Kan overhodet ikke sammenliknes med det å være mamma. Men det vet du jo nå..

 

Jeg synes også, som det blir nevnt her, at mannen din ikke er flink nok til å sette seg inn i hvordan DU har det, og hvordan det føles å være deg i denne settingen! Og det er kanskje her du må ta grep, for at du skal overleve i denne familien.

 

Jeg slet med det samme. Følte at jeg måtte svelge mange kameler og fikk mye ansvar, uten å få "noe" tilbake i form av anerkjennelse og respekt for at dette ikke er en selvfølge. Man gjør mye for sine egne barn, men om man ikke får "betalt" for det, så er det begrenset hvor mye man får igjen av å gi og gi til andres barn. Det er ikke få ganger jeg har fått slent i trynet mitt, når jeg har kommentert forbedringer hos hans datter, "hun kan liksom aldri gjøre noen ting bra nok i dine øyne hun..." Det er fryktelig urettferdig når du egentlig har som intensjon å få familien til å fungere, og prøver å si at alle må bidra, også hans barn...

 

Jeg måtte faktisk en gang gå så langt som å si til min egen mann, at om han ikke i det minste prøvde å sette seg inn i mine sko, så hadde vi ikke noe å gjøre sammen. HAN måtte faktisk være den som gav meg anerkjennelse for den jobben jeg gjorde ovenfor hans barn. Jeg forventer det ikke fra barna, men fra HAM. HANS jobb er å se at jeg svelger kameler og tilpasser meg hans barn, eks og ønsker. - HANS jobb er å se MEG i det store og hele... og det har han gjort. Og det har lettet på mange av de tunge stundene. Og når han ikke ser det, har jeg funnet en måte å FÅ ham til å se det, ved å påpeke det og ved å fortelle ham hvordan dette påvirker meg. Helst i en setting der all krangel og bitre følelser er lagt til side.

 

Vi får det til på et vis. Han respekterer meg, og har endelig skjønt å sette pris på at jeg faktisk ofrer mye for å være sammen med ham. Han tar det som et tegn på min kjærlighet til ham og datteren. Og når det butter i mot, så tar han også den med sin egen datter. Sier klart i fra at NÅ må vi holde sammen som familie, og da bidrar alle, og vi gjør det fordi vi er glade i hverandre. Og jeg får også muligheten til å ta noen "fighter" selv, der han støtter meg i den. Og jeg kan ta gråten etterpå, og bli-venner-igjen-samtalen med datteren. Jeg kan til og med felle en tåre med henne og fortelle henne hvorfor jeg synes det er vanskelig av og til. - Og det rører henne... for jeg forventer ikke at hun skal forstå, men forteller henne ærlig og oppriktig hva det gjør med meg når hun oppfører seg som hun gjør. - Også blir vi enige om hvordan vi kan gjøre ting sammen, UTEN at noen skal føle nederlag.

 

Det jeg prøver å si er: du må først og fremst ta dette med mannen din. Sørge for at dere to er på bølgelengde og at han forstår hvilken oppofrelse dette kan være for deg. Også kan du takle barna med helt grunnleggende og vanlig konflikthåndtering.. Du kommer langt med det!