Når og hvordan fortelle at man er gravid til besteforeldrene?

[Lille persille*]

Noen som har tenkt på en spesiell måte å si at man er gravid på til de som går å venter på å bli besteforeldre? Eller skal dere bare si det i forbifarten på telefonen...? Når velger dere å si det? Det er jo morro å kunne si det før man bli avslørt! Jeg vet at mamma fort kan gjennomskue meg nemlig

Det er jo ofte like stort for dem, så blir morro å høre hva dere tenker om dette

 

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Jeg fikk tidlig UL i uke 11++. Dette var dagen før min mors 71-årsdag. På 70-årsdagen sin fikk hun sjokkbeskjeden om at hun hadde akutt leukemi, og ble sendt i hui og hast til sykehus der hun ble et par måneder. Hun ble heldigvis helt frisk igjen, og jeg tenkte hun skulle få en litt hyggeligere beskjed denne bursdagen, så jeg laget et kort av UL-bildet til det nye barnebarnet. Gjett om hun ble glad! (Særlig siden hun visste at vi hadde prøvd så lenge). Nå gleder hun seg til å bli mormor for 7. gang om en måneds tid :-)

[EleResa]

Vi fortalte det samme dag som vi fikk positiv test.

For det første så hadde jeg ikke klart å holde meg så lenge, og for det andre så tenkte vi at det kunne være en god støtte dersom noe galt skulle skje, hvilket det heldigvis ikke gjorde. Men de syns jo 9 mnd var en laang ventetid da

[M@msen]

Med 1 mann ventet vi til etter 12 uker,

med nr 2 med en gang etter positiv test, og alt gikk bra!

Nr 3 med en gang etter positiv test, men mistet i uke 6, men er veldig glad for at vi hadde fortalt det siden det var odt med støtte:)

Så nåe vi blir gravide igjen så vil vi nok fortelle det med en gang igjen:)

[Bjølsen - gutt nov 10]

Vi bor et godt stykke fra våre foreldre, og når vi var hjemme i påskeferien ville vi fortelle det face to face, da var vi 8 uker på vei.

Vi pleier å vise bilder når vi er hjemme, så vi hadde satt sammen slideshow som vanlig og det siste bildet var den positive graviditetstesten. Søstra mi fløy jo i taket for hun visste jo hvordan en test så ut. Tok noen sekunder for mamma å skjønne det. Men pappa, hahahaha, han har vel aldri sett en sånn, så han skjønte ikke hva som skjedde og hvorfor de andre hujet og hojet.

Da vi skulle fortelle det til svigermor sporet vi samtalen inn på strikketøy og sying av tøy, for hun sydde og strikket masse til sine egne barn. Så spurte vi om hun kanskje hadde lyst å begynne å sy og strikke litt smått igjen. Det var kjempegøy å se hvordan det tok noen sekunder før hun skjønte det. Og ble veldig glad, hennes første barnebarn skulle det ha blitt.

Nå mistet vi da uken etterpå, men angrer ikke på at vi fortalte det. Og gleder meg til å gjøre det igjen en dag.