Har angst å gruer meg til barnehagen

[Anonym bruker]

I flere år var jeg helt isolert med min sykdom.jeg satt bare inne å hadde kontakt med familie.etter mobbing både på skole å arbeidsliv har jeg trukket meg tilbake.helt tilbake.så traff jeg en kar vi var sammen ett år å da ble det unge.å nå er jeg alenemor.ungen er snart ett år nå ,å jeg har ikke vært så mye der hvor det er andre barn å foreldre.har ikke lyst til å prate med de andre foreldrene.er livredd sosiale setinger.har gått i terapi i årvis men ikke blitt bedre.er ikke i noe behandling nå.hvordan er innkjøringsfasen i barnehagen?er så redd for samlinger å foreldre møter.føler meg bare som et lite barn.jeg er redd .redd for å være den voksne å sterke..

[Anonym bruker]

Du må bare fortelle deg selv at dette klarer du.

 

Jeg lider selv av sosial angst og er alenemor.

Men jeg har bestemt meg at dette skal ikke gå utover mitt barn.

Jeg gikk ikke på foreldremøte men er derimot alltid tilstede på foreldrekaffe og slik, for mitt barn skal alltid ha den gleden av at noen er der for henne.

Når jeg går på disse tingene konsentrerer jeg meg rett og slett helt om min datter. det er jo enne jeg er der for, ikke for å skulle prate med de andre foreldrene.

Jeg sier selvfølgelig hei når noen sier det til meg og svarer om noen spør om noe men stort sett så er de fleste opptatt med sine barn eller snakker med de som de kjenner fra før av.

 

Du må faktisk huske at du er en mor nå og du må sette barnet foran deg selv.

Konsentrer deg om barnet og konsentrer deg om det praktiske. Og tingene blir lettere etter som tiden går. det blir vane og mindre ubehaglig

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, for selv om jeg ikke har diagnose angst så er jeg engstelig for sosiale settinger og har veldig lett for å unngå dem. Jeg er ikke noe god på småprat og småvitser og sånn, så jeg gruer meg for å møte ukjente folk.

 

Men jeg tenker på sønnen min når jeg vurderer om jeg skal dra på et møte, eller en foreldrekaffe osv. Jeg vil ikke o verføre min tilstand til han, så da hiver jeg meg heller uti det for hans del.Det er som hun over sier, du bare konsentrerer deg om barnet ditt, så går det sååå fint.

 

Det jeg har oppdaget, er at jeg aldri angrer meg etterpå, og jeg går aldri i fra sånne møter med en dårlig følelse.Selv om jeg gruer meg som en hund på forhånd