Noen som har blitt behandlet for fødselsdepresjon ??

[Anonym bruker]

Skal til legen i morgen og sjekke om jeg lider av moderat (ikke psykotisk) fødselsdepresjon. Vet ikke om jeg bare er fyllt med tungsinn grunnet søvnmangel, eller om det er en liten depresjon på gang.

 

Hvis du eller noen du kjenner har hatt fødselsdepresjon, hvordan blir man best kvitt den da?? Det hører med til historien at jeg har ingen avlastning utover hva min mann kan klare, men han må jo gå på jobb.

[Anonym bruker]

hei,

 

Hadde en mild fødseldep med nr en, hadde ingen avlastning og gikk på en smell. Karet meg igjennom det på egenhånd og glemte hele greia, fikk nr to og ting gikk greit, men nå fem år etter har jeg gått på en ny smell grunnet omstendighetene i livet mitt og angrer veldig på at jeg ikke tok i mot tilbudet om hjelp dengangen.

For det første så er det vanskeligere å få dette til å passe inn i hverdagen, barna krever sitt uansett hva som skjer og jeg skulle ønske at jeg hadde lært meg hvordan jeg kunne ha taklet alt dette og da kunne ha brukt det nå.

Går nå til psykolog jevnlig for å takle depresjonen. Er heller ikke psykotisk, bare ekstremt sliten og viljeløs. Kom bare en dag da det sa fullstendig stop..

 

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg.

Jeg utviklet en moderat fødselsdepresjon da minten var rundt et halvt år. Min mann var mye borte og vi hadde i tillegg et barn til. Jeg hadde konstant mangel på søvn og dårlig matlyst, raste ned i vekt..så sa det bare pang. Og da ble det ille, fikk ikke i meg mat eller drikke, klarte så vidt å komme meg opp av sengen, hadde det fryktelig vondt.

Jeg pinte meg gjennom 8 mnd fordi jeg ikke ville ta tabletter, ville klare dette selv. Men etter det måtte jeg bare, for ungenes skyld og min egen del. Jeg ble gradvis bedre, men dette tar tid. Jeg brukte anti.dep i et halvt år så sluttet jeg, det gikk egentlig bra. Men nå er minsten 3 år og jeg sliter med noen tilbakefall enda, går fortsatt til behandling/samtale med psykolog og har kontakt med fastlegen min. Men har for det meste hatt det bra i 1,5 år nå.

 

Mitt råd er å ikke vente for lenge med å begynne på antidep.dersom det er slik du ikke fungerer normalt i hverdagen og har det veldig vondt? Ta imot den hjelpen du kan få og vær snill mot deg selv, du er ikke alene om å ha det sånn.

 

Hvordan er det du føler deg da? Dårlig matlyst, trist, angst, gråter, orker ikke være sosial, vanskelig å sove, tung i kroppen, føler deg syk osv?

Lykke til hos legen og husk at det blir bedre.

[Anonym bruker]

Hei igjen, HI her: både "godt og vondt" og se at det dessverre er flere i samme situasjon.

 

Vi har fire barn, minsten 4 mnd. Nest minste på to har spiseproblemer som vi aldri har fått nok hjelp til. Nå ser jeg tendenser til spiseproblemer (ammenekt, dårlig til å ta flaske) på minsten også, og orker ikke tanken på å ha en slik unge til som ikke legger på seg. Hele dagen dreier seg om å grue seg til minsten våkner, fordi jeg er så redd han ikke skal få i seg mat. Det blir å telle millilitre og kilocalorier hele dagen. Nederlagsfølelsen når han ikke vil die er enorm. Får ikke til å kose meg og glede meg med babyen.

 

Fant noen punkter på nettet som passet på slik jeg har det:

*Følelse av nedstemthet

*Minsket følelse av lyst eller interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede.

*Redusert tiltakslyst og økt trettbarhet.

*Selvbrbreidelse/sterk skyldfølelse

*Tanker om død (er redd for å skade barnet selv og jeg vet jeg ikke hadde gjort det)

*Søvnforstyrrelser

* Endring i apetitt (har ikke lyst på mat, kun lyst på sjokolade) Gikk ned 19 kilo på 2 mnd.

 

Jeg føler meg ikke fysisk syk, men veldig matt. Som om jeg aldri har komt meg etter fødselen i juni. jeg er absolutt oppegående og ved mine fulle fem, men altså meget nedtemt og føler at jeg ikke er så god mor som jeg budre være akkurat nå...

[Anonym bruker]

nedstemt...huff disse skrivefeila..

[Anonym bruker]

Jeg fikk ECT (elektrosjokk) og ble helt bra på 4 uker. Trengte ikke å ta medisiner for depresjonen og har aldri fått tilbakefall, heldigvis.

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Du verden elektrosjokk! Vet ikke om jeg hadde orket det, var det ikke smertefullt? Forsvant også tungsinnet ditt (om du hadde det)??

 

Jeg hadde håpet å klare meg uten drastiske bahandlinger, også uten medisinering. Innbiller meg at noe avlasting og søvn kan hjelpe mye, men det hjelper jo ikke til å få babyen til å spise normalt (hvilket hadde hjulpet - at babyen oppførte seg "normalt" i matesituasjoner). Lurer på om det er mins skyld at babyen ikke har glede over måltidene...?

[Anonym bruker]

Oi, fire barn ja. Ikke rart du er nedstemt, hehe, neida dårlig spøk.

Forstår veldig godt at du må være sliten. Småbarnstiden er en svært sårbar tid og ganske mange får en depresjon. Kroppen er sliten fysisk og psykisk, dagene går i hus og stell og overskuddet en har går til barna.

 

Hvor lenge har du hatt det sånn da? Jeg gikk i flere mnd å kjente på at jeg ikke var som jeg pleide, jeg hadde så dårlig matlyst ( gikk ned like mye som deg), ble redd det var noe alvorlig som feilet meg, klarte ikke kose meg med det jeg gjorde, gruet meg til barseltreff osv. Jeg ble veldig dårlig til slutt. Det var nære på jeg måtte innleggest for å få mat i sonde, brekte meg om jeg prøvde å spise selv om jeg gjerne ville, forferdelig. Eneste grunnen til at jeg ikke ble innlagt var vel fordi jeg aldri ønskte å ta mitt eget liv, ville bare få det godt igjen. For jeg er så glad i livet når det er godt. Denne verste perioden var eldste barnet med sin mormor i en mnd og svigermor var hjemme hos oss og hjelpte meg med minsten.

Ikke for å skremme deg, men ikke gå å bit tennene sammen for lenge. Sørg for å få nok søvn og litt avlastning. Om du ikke får i deg mat kjøp næringsdrikker på apotek eller helsekost, jeg levde på disse et halvt år hehe. Blir det for gale, så må din mann ta over. Ungene er hans ansvar også, det er viktig å ha far på banen i en slik situasjon.

[Anonym bruker]

Skal svare deg snart, må bare prøve å få i barnet melkeflaska først - dagens største utfordring!

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, det var ikke vondt. Du ligger i narkose i de 20 minuttene det tar. Litt lett hodepine i de neste timene, men det kom nok av at jeg var litt dehydrert etter fasting og det forsvant med 1 paracet.

 

Alle symptomene ble bedre allerede etter første behandling (jeg fikk 8), og var helt borte etter 4 uker. Jeg valgte selv ECT fordi det er det beste og raskeste behandlingsalternativet.Ungene mine trengte meg frisk så raskt som mulig, og da var det bedre å bli bra på 4 uker i stedet for å hangle og gå for halv maskin i ett år, med tilbakefall når man trapper ned på medisinene.

 

 

[Anonym bruker]

Det kan jo være babyen din legger merke til at er stresset eller utilpass, at dere er i en litt ond sirkel. Men det kan jo være helt andre ting også, har du tatt det opp med helsesøster? Ta en tlf og snakk med henne om det.

 

Om du føler du fungerer greit i hverdagen, klarer å spise mat, lage mat, hente/levere i barnehagen osv. så tror jeg du kan klare deg uten medisiner. Men du skulle hatt noen å snakke med, så det ikke utvikler seg til å bli verre. Jeg begynte med medisiner fordi jeg ikke holdt ut mer, klarte ikke gå i butikken, hente barn på skole/bgh osv. muret meg inne, fikk ikke i meg mat og hadde det bare forferdelig vondt.

 

Jøss, elektrosjokk! Det tror jeg ikke en får sånn uten videre. Jeg har aldri fått tilbud om det selv om jeg sikkert kunne trengt et i ny og ne;)

[Anonym bruker]

Det er ikke vanskelig å få ECT, men folk flest tror at dette er noe som man tvangsbehandles med og er veldig skeptiske til. Se bare på deres reaksjoner. Fagfolk flest vil nok velge denne løsningen, fordi man vet at det har bedre effekt enn de fleste antidepressiva.

 

Fastlegen eller psykologen kan fint sende henvisning til ECT, så blir man vurdert av ECT-teamet og enten godkjent eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg gjør 90% med babyen og husarbeidet (utenom hovedrengjøring), og lekseoppfølging. Mannen gjør mesteparten av det andre. Jeg handler hver fredag, men murer meg inne resten av uka. Møter på foreldremøter. Går korte turer ut med babyen. Jeg får i meg nok mat, men sliter med matingen av babyen. Pumper og sliter for å få ut mm, og så "gidder han ikke" drikke det etterpå liksom. Da blir jeg frustrert og deprimert og så er den onde sirkelen i gang..

[Anonym bruker]

Takk for omtanken;)

 

Jeg får i meg nok mat nå. Får ikke trent slik jeg liker for kneet er blitt vondt, og da har vektnedgangen stoppa opp.

 

Jeg er også glad i livet og ungene, derfor søker jeg hjelp. Kanskje jeg bare trenger trøst, oppmuntring og avlastning? Noen som forstår?

 

Lite hjelp å få i familien, med svigermor som er død, svigerfar med hjerteinfarkt, og mine egne foreldre godt over 70 år og konstant "sykelige". Søskna våre har enten nok med sitt eller bor for langt unna.

 

Jeg har vel slitt helt siden fødselen hvor jeg holdt på å stryke med av blodtapet og mistet livmora. Stor operasjon, ti dager på intensiven og 9 dager på barsel. Orket ikke ta i ungen på en uke.

 

I sommer når mannen var mye hjemme og babyen spiste normalt trodde jeg dette skulle gå veldig fint mot normale tilstander, men etter skolestart føler jeg det er blitt mye verre igjen med lange dager alene.

 

Men nå må jeg ta meg av den lille som nok en gang ikke ville ha mer enn halve melka si (som jeg har slitt og pumpet ut), selv om magen hans brumlet. Får gå ut en tur i sola med den lille i babybjørnen. Det hjelper nok på humøret skal du se;)

[Anonym bruker]

beklager TO dager på intensiven, ni på barsel

 

HI