Hvordan løser jeg denne floken best mulig?

[Samsung123]

Vi har delt omsorg for jenta vår på 8år. Men i de siste årene har det vært en del diskusjoner om forskjellige ting, som jeg er sikker på at ikke har vært bra for jenta vår.

Jeg har tatt x-mannen min med på samtaler på familiekontoret for å prate med han siden vi ikke klarer det så greit uten hjelp fra utenforstående. Disse møtene har han vært veldig imot, men han har møtt opp, og vi har gått fra møtene som nokså bra venner og ganske enige. Problemene kommer når vi kommer til hverdagen og han har fått informert sin nye samboer om hva vi har blitt enige om. Virker som at hun bare MÅ komme med andre forslag og det ender opp med at tingene som vi ble enige om sklir ut og vi er tilbake til slik vi hadde det før møtene. (selvfølgelig har hun rett til å mene hva hun vil, men når vi som foreldre har blitt enige om hvordan ting skal fungere, så mener jeg at steforeldrene skal respektere våre avgjørelser)

Siste møte vi hadde så var vi alle 4 tilstede (meg, min mann, min X og hans samboer.) Dette gikk KJEMPEFINT!!!! Vi hadde en lang god samtale og alle ble enige om hvordan vi skulle gjøre ting. Problemene dukket igjen opp etter møtet når hverdagen kom......

 

Nå er vi igang med å få en skriftlig avtale på ting, men det ser ut til å ta litt tid det også. Vi blir ikke helt enige om hva som skal stå i avtalen og ang formuleringene. F.eks:

-Er det urimelig av meg å ville ha info om barnet mitt via min X og ikke hans samboer????? Slik at det er hovedsaklig jeg om min X som har kontakt, og ikke min mann og hans samboer?

Min mann har sine meninger om hele situasjonen. Han kommer til meg og sier hva han mener, men det er jeg som sitter med avgjørelsene. Hos min X er det omvendt. Der er det han som kommer med forslag og samboer som tar avgjørelsene.

-Er det urimelig av meg å ikke skrive under på at ved eventuelt brudd på avtaler skal saken gå direkte til advokat for så å gå videre til mekling og eventuelt rettsak?

Denne synes jeg er rimelig krass. Jeg er ikke interessert i å gå den lange veien for å bli enige. Vi har vært to om å lage denne jenta, så da mener jeg at vi to fint kan klare å bli enige om oppdragelse og slike ting også. Hadde jeg villet dette, så hadde jeg gjort det den dagen vi gikk fra hverandre.

 

Jeg ser på jenta mi at hun sliter med ting og tang. Hun er urolig på kveldene før hun skal til pappa igjen, hun tisser i senga rett som det er. Gråter til meg og sier at hun heller vil bo hos meg og min nye mann, sier at hun ikke blir hørt når hun er hos pappa. Og i tillegg når hun prater om uka som har vært, når hun har vært hos pappa, så nevner hun nesten ikke han med et ord. Det er kun "samboers navn" sa ditt, sa datt, gjorde ditt, gjorde datt. Pappa var ikke med, det var bare jeg og "stemors navn".

Virker som om hun ikke har så mye med pappa å gjøre i hans uker, og jeg ser at det sliter på henne.

 

Hva i alle dager kan jeg gjøre for å få en skikk på dette? Er den eneste muligheten å gå via det offentlige å få en avgjørelse på hvor jenta skal bo, eller er det mulig for oss to foreldre å bli enige? (føler jeg har gjort det jeg kan, gått til famvernkontoret, samtaler, prøve å sette avtaler....)

 

Hva ville du ha gjort????

 

 

[Gjest Bjørnen Collargol*ruger]

Vanskelig, men jeg kan jo komme med mine synspunkter...

 

Første er: BARNET er det som er viktig her. Da må du og pappan kanskje svelge noen kameler for at det skal bli best mulig for henne!

 

Det er tydelig at dere ikke klarer å få dette til å funke og dersom det er "ved eventuelt brudd på avtaler skal saken gå direkte til advokat for så å gå videre til mekling og eventuelt rettsak" som må til så signer på det!

 

Siden din datter ikke trives hos sin far regner jeg med at dere voksne har snakket om dette?

Enten må pappan ta seg sammen ellers så får du gjøre ditt beste for at han får minsket tid sammen med henne. Siden hun reagerer så kraftig som hun tydeligvis gjør burde det vel ikke være så vanskelig å det til eller?

 

Jeg er heldigvis ikke i en slik situasjon og håper at jeg aldri kommer opp i det heller, men jeg tenker at dersom det skulle skje.... er det i det store og hele ungen som er viktig og da må man gjøre det som er best for den!

 

Håper dere får ordnet dette på best mulig måte!

[Samsung123]

Takk for svar. Jeg sitter her med klumpen i halsen og har det vondt på vegne av vår datter.....

 

Kameler har blitt svelgt i lange baner for min del. Trodde han også hadde den innstillingen, men det ser jeg jo etter møtene når hverdagen kommer igjen at han ikke ønsker å gjøre...

 

Har vurdert å bare skrive under på punktet om rettsak og slike ting, men det burde jo for pokker være mulig å bli enige???!!!???

 

Jeg har sagt til ham hvordan jenta har det når hun er hos meg, at hun gråter, hva hun sier og ang tissing. Dette føler jeg at han bagatelliserer og overser, for slik oppfatter ikke han henne hos seg. (Da tror jo jeg at hun tør vise mer føleser hos meg enn hos ham)

Jeg har sagt til henne at viss det er ting hun ikke tør/vil ta opp med pappa så må hun si det til meg, så skal jeg prate med pappa. En episode hvor jeg gjorde det: Det var om noe hun absolutt ikke hadde lysst til og jeg sa at det var opp til henne, det fortalte jeg til pappa, men han trosset både meg og jenta og hun ble dyyyypt skuffet. Jeg er redd for at hun snart ikke tør komme til meg/pappa om ting hun bekymrer seg for, siden hun kanskje ikke blir hørt allikevel.....

 

Jeg er ikke redd for å møte ham i eventuelt rettsak. Jeg føler at jeg står sterkt, og at jenta vår er såpass stor at de hører på hva hun har å si. Ikke at jeg tar som selvfølge at hun har det best hos meg/får hovedhjem hos meg, men jeg regner med at hun nesten uansett får det bedre av å bo fast hos en av oss og ikke fortsetter å være en kasteball mellom oss.

 

Jeg håper aldri noen av dere havner opp i et dilemma slik som dette. Jeg unner ikke min verste fiende det som vi er gjennom nå. Det sliter noe voldsomt på meg, og sikkert pappan, å se hvordan jenta vår sliter.

 

Går det ikke bare ann å bli enige????????

[Gjest]

Jeg er litt enig med Collargol; hvis å signere en kontrakt om brudd på avtalene med evt rettsak er det som skal til hadde jeg gjort det. Ut i fra det du skriver er det tydelig at to hjem ikke fungerer for dere. Personlig er jeg imot annen hver uke hos mor og far fordi mye tyder på at barnet føler seg rotløst. Jeg har til gode å høre voksne, som selv har vokst opp med annen hver uke, komme med positive erfaringer om det. Det synes å fungere best for foreldrene. Skjønner selvfølgelig godt at begge vil ha barnet/a mest mulig, men når bruddet er et faktum er min personlige mening at ett hjem og ett besøkshjem er det beste for barnet.

 

I deres tilfelle tyder det på at samarbeidet ikke lenger fungerer og at det nå er på tide å vudere nye løsninger. Hva med utvidet helg? Altså annen hver helg til den ene forelderen fra f.eks torsdag til søndag?

[Gjest Bjørnen Collargol*ruger]

Uff, ja det skulle jo være mulig å bli enige ville jeg tro, men dersom han ikke er mann nok til å IKKE bli tvinnet rundt lillefingeren av sin sambo (evt kan det være at han bruker henne som unnskyldning fordi han ikke tør å være ærlig mot det til å begynne med...) så er det jo faktisk ikke mulig å få det til å gå...

Virker jo på det du skriver at dere har virkelig prøvd maaange ganger.

 

Har du forresten snakket med, var det familievernkontoret???..., om disse problemene med jenta. I forhold til at hun ikke vil være til pappa og at hun tisser seg ut?

De bør jo i alle fall vite hvordan du kan gå frem for å prøve å få hovedansvaret for henne og begrense samværet med far.....

[Samsung123]

Nei, to hjem fungerer ikke her. Det fungerte kjempefint da hun var liten, men nå som hun blir større og får egne meninger, så går det ikke lenger så lenge vi, begge foreldre, ikke respekterer hennes følelser og meninger.

I tillegg har det kommet inn steforeldre her som har egne meninger om ting og tang, som gjør det virkelig vanskelig for oss bioforeldre å samarbeide.

 

Så kanskje beste mulig løsning for jenta vår er å la andre bestemme hvor hun har det best, og la det gå den veien. Jeg er villig til å "gi slipp" på henne og la henne bo hos far viss det er det fagfolk mener er best for henne. Ikke hva jeg ønsker, men jeg setter henne langt foran mine og fars følelser. er jo tross alt hennes liv og framtid det er snakk om.

 

Torsdag til søndag høres helt flott ut. I tillegg til at hun må få lov til å besøke den andre forelderen så mye hun vil og ringe så mye hun vil. Ting skal være på hennes primisser, og ikke på våre voksnes.

 

Men tror det er viktig at hun får en fast base i livet sitt, og ett sett med regler som hun må rette seg etter. Akkurat nå føler jeg at vi har to døtre i en kropp. Jeg kjenner ikke igjen den jenta han beskriver for meg. Og det virker ikke som han kjenner henne igjen i det jeg forteller om henne når hun er hos meg.

 

Når folk som går fra hverandre kommer til meg og spør om de burde ha 50/50, så sier jeg det som det er; For noen så fungerer dette kjempefint, ære være dem!!!! Men for andre så går det ikke bra i det heletatt. Det krever 110% samarbeid for å få det til. Og det er absolutt ikke så lett når en har gått fra hverandre alltid.........

 

 

[Samsung123]

Det kan virke på meg som at han er villig til å få ting til å fungere når vi to sitter ned og prater, men når han kommer hjem og får pratet med sambo, så endrer han plutselig mening.....

Hun har nok et godt tak på ham ja!! Irriterer meg, for det eneste jeg ønsker er at alle kan samarbeide her!!! Tror hun er fryktelig sjalu av seg også, men det burde hun jo ikke være siden det er jeg som gikk fra ham...

 

Jeg synes snart at vi har prøvd mange nok ganger. Ja, det er familievernkontoret vi har vært til samtaler hos. Har vært der 3-4 ganger, men ting løsner ikke.

Jeg har hatt kontakt med helsesøster for at hun skulle ta noen samtaler med jenta for å høre om det er ting hun sliter med, men da fikk jeg kjeft av pappan!!! Helsesøster hadde ingenting med dette å gjøre!

Jeg vil bare at noen utenforstående, som hun stoler på, skal ta en prat med henne og høre om det er ting hun ikke tør ta opp med oss foreldre. I tilllegg var det ikke far som tok kontakt med helsesøster for å få en slutt med samtalene, men det var samboeren hans.......hva sier det om han og hans meninger???????

 

Hvorfor skulle ikke jenta få noen hun stoler på til å prate med, er det noe de er redde for at skal komme ut av samtalene....`??

 

Familievernkontoret vil ikke uttale seg om noe som helst. De tar ikke parti for noen av oss, de hjelper oss kun til å ha et ryddig og greit møte

Så egentlig var ikke famvernkontoret noe hjelp for meg/oss......

 

[Gjest Bjørnen Collargol*ruger]

ja utvidet helg høres veldig bra ut synes jeg også!

 

Jeg tenker at som oftest (ikke alltid) så går mor og far fra hverandre pga de ikke er helt venner og enige. Tror derfor det kan være vanskelig å bli 100% enige, men det er DA det er megaviktig å legge sine egne følelser til side og fokusere på barnet(a).

 

Det virker jo som om du ikke har noe problem med det i allefall og det er flott. Nei dere må nok få til en annen løsning ja, for slik kan det ikke være i lengden.

[Samsung123]

Tusen, tusen takk for alle svarene/rådene dere har gitt meg!!!!!!

 

Synes det er en fryktelig situasjon dette her. Jeg er absolutt ikke typen til å krangle/diskutere med folk jeg er glad i eller om personer jeg er glad i....... Skulle så gjerne ønske at jeg og pappan kunne bli enige, så slipper vi denne floka her......og jeg er bombesikker på at vi hadde klart oss så lenge samboeren hans hadde latt ham få ha sine meninger og respektert ham...... Er rett og slett slik at jeg synes synd på ham....hun kan faktisk risikere å være årsaken til at han kanskje mister delt omsorg for jenta si.....

 

Viss dere har flere råd/synspunkter på hva jeg kan gjøre framover, så vil jeg gjerne høre dem!

 

Tusen takk!