Jeg takler bare ikke flyttingen

[Anonym bruker]

Eldste barnet er 5,5 år og skal derfor snart begynne på skole. Det vil si at før høsten må vi flytte til mannens hjemland Sverige. Jeg har hatt det hengende over meg siden hun ble født, men har hele tiden trodd at han ville endre seg, og kanskje ønske å bosette seg i Norge for godt. Men hjemlengselen hans har bare blitt større og større, og nå har jeg kniven på strupen. Jeg gråter meg i seng hver kveld, sitter i en døs på jobb mens jeg gruer meg for alt som venter. Det blir så langt vekk fra min familie og venner. Planen er at jeg skal være hjemmeværende siden det er så godt som ingen jobber å få der. Det resulterer i veldig dårlig råd, men mannen min mener ikke ungene trenger det beste innen utstyr osv. Unger kan arve eller kjøpe brukt mener han. Sikkert sant det, men noe koster jo billig-klær også. Uff, hvor skal jeg søke råd liksom? Jeg skal til legen i morgen igjen - går på angstdempende og antideprissiva pga alle problemene mine. Jeg er en dårlig mamma midt oppe i dette. Ungene lider. Ped leder sa datteren min virker rar for tiden, hun skyr unna andre unger og vil ikke væe med på leken slik hun pleier. Jeg måtte jo forklare, og hun sa hun skulle prøve å snakke med datteren min om det.

 

Noen som faktisk har fått til en vellykket flytting, selv om det på forhånd virker helt håpløst? Hvor langt måtte dere flytte? Her er det snakk om over 40 mil.

[Anonym bruker]

Hvorfor iallverden skal dere flytte?

 

Mannen din har hjemlengsel, javel, men det kommer du til å få og. Hvorfor hans lykke fremfor din og evnt barnas.

 

barnet vil jo ha det bedre med en lykkelig mor, en skole der de snakker norsk, vennene fra barnehagen.

 

Og skal flytte så lang å være hjemmeværende uten en eneste venn kan da umulig være lett.

 

Nei jaggu om jeg hadde flytta. Da hadde mannen heller mått velge.

Blir med meg eller flytte uten!

[Anonym bruker]

Har du problemer med det allerede bør du ikke flytte....

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Vi har hatt gjentagende runder på dette temaet. og kommet frem til at vi pga plassmangel uansett må flytte fra den leiligheten vi bor i nå. Uff, jeg blir dårlig bare jeg tenker på flytting til Sverie. Jeg har vært grei og blitt med på jule-påske, sommerferie og langhelger hvert år, men det er ikke nok for han. Han blir også deprimert av situasjonen, og gidder ikke være med på noe her, hverken med barn, aktiviteter eller noe. Sier alt blir mye bedre hvis han får på i Sverige. Lover å kjøre ungene og følge opp osv. Her blir jeg ved absolutt alt. Jeg har sagt han kan flytte alene, men han sier han ikke vil det. Da får han heller råtne i Norge som han sier...Tror moren hans blir skikkelig skuffet hvis vi skiller oss nå.

 

Takk for svar igjen

HI

[Anonym bruker]

Kan du ikke en inngå en prøvetid ordning med mannen din da?

Du prøver Sverige i et år hvis det ikke funker så flytter dere tilbake..

 

En annen ting er at man alltid er redd for det ukjente, men det går som regel bra..

Sverige er ikke så langt unna, du kan allerede språket, kanskje du kan bruke tiden til å lære noe nytt, ta mer utdannelse, trene, skrive en bok you name it!

 

Har selv flyttet til det store utland og det verste er faktisk å hoppe id et, jeg måtte lære meg språket og kulturen, men det har du jo allerede..

 

[Anonym bruker]

Han snakker også om en prøveordning. Men siden datteren vår begynner på skolen til høsten, mener jeg det ikke blir så lett å evnt flytte tilbake. det er liksom nå eller aldri. Og flytter vi ikke, vil uansett forholdet vårt havarere, så lat og lite delaktig som han blir av å bo her. Han vil f.eks ikke være hjemme med syke barn, fordi han mener det er min jobb siden vi bor her. Hadde vi bodd i Sverige, kunne hans pensjonerte mor tatt seg av ungene.

 

Uff, så dum jeg var som fikk barn med en utlending. Slår meg i hodet, og forstår ikke at jeg kunne være så dum. Hater nesten ungene innimellom også. Hadde det ikke vært for de, hadde jeg sluppet hele flyttingen. Skal til legen i morgen og håper hun gir meg noen dunder- lykkepiller så jeg glemmer hele elendigheten og slipper å tenke.

[Gjest]

Hva med en mellomløsning? alså midt i mellom?

Jeg skjønner mannen din veldig godt siden jeg selv bor 70 mil unna mine venner og famile, men samtidig er det absolutt ikke vansklig å forstå deg heller.

Vi valgte å flytte unna begge parter, i forbindelse med at jeg skulle gå skole. Og det gjorde situasjonen mellom oss helt annerledes. Vårt største problem trur jeg var å få han til å forstå hvor fremmed jeg følte meg, men han var alltid så "hjemme". Når vi begge var på et helt nytt sted måtte vi stå mere sammen om å skape nye bekjentskap. Noe vi fikk også Før var det alltid oss han, vennene hans og meg, mens nå er det mere varriasjon og jeg slipper å "adoptere" hans venner^^

selvfølgelig vil det kanskje bli noe mindre barnepass fra besteforelde da, siden begge parter er langt borte.

 

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til. Skjønner godt at du ikke syns dette er noe lett.

[Anonym bruker]

Takk for råd:-)

 

Men vi bor i grunnen allerede midt mellom. Det er to timer til mine foreldre, og tre til hans. En flytting fører meg fem timer vekk fra mine. Det synes jeg er i meste laget. I tillegg vet jeg det er venner på hans hjemsted som jeg av ulike grunner dessverre takler ganske dårlig. Det går greit å være sammen med de f.eks en juleferie, men i det lange løp... I tillegg er det også så begrensede jobbmuligheter. Jeg har en sikker og trygg jobb her, og er dessverre ikke motivert for å omskolere meg. Jeg blir vettskremt av tanken på å sitte isolert i et stort hus uten jobb og inntekt med barn som er grodd fast på skolen der. Jeg blir kanskje ekstra pessimistisk fordi jeg har en vennenne som bor ti-talls mil borte, gift med tre barn i et vanskelig ekteskap. Tror hun angrer som en hund på at hun giftet seg med mannen sin.

[Gjest]

uff, nei hørtes ikke lett ut.

Det værste er at jeg faktisk kjenner meg litt igjen i tankegangen som du nevnte tidligere :hvorfor dro jeg opp hit og fant meg kar?!?

 

Og jeg har hatt noen samtaler med foreldrene mine om det, siden mamma reiste like langt fra sitt hjemsted med pappa. De sa til meg at:

Enten flytter man, og lærer seg å leve med det. Blir det for vansklig så mente faktisk min far at det var en fars plikt og følge mor og barn.

Eller finne en mellomløsning som vi valgte da.

 

Veit ikke helt hvor gode rådene var, men det var det jeg fikk da.

Har du snakka med legen din om dette forresten, kan jo hende han vurdere hvor smart det er for deg å flytte når du sliter som du gjør.

[Anonym bruker]

Så når dere har flyttet til Sverige blir han plutselig en flink far? Nå nekter han å delta i barnas liv fordi han må bo i Norge?

Tror du virkelig på dette her?

 

Helt ærlig høres han ikke spesielt snill ut...

 

Du må flytte, bli arbeidsledig og "fattig" for at han skal få leve sitt liv. Ungene blir revet opp fra alt det kjente.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det som slår meg er at du sier han er lat og ikke orker å følge opp barna her hjemme.. Tror du at han kommer til å forandres når eller hvis dere flytter? Det viktigste i denne situasjonen er vel barna og deres ve og vel..

 

Ønsker deg uansett lykke til med valget.