Unormalt å ikke ønske seg barn?

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som aldri har tenkt på barn, hatt ønske om å få barn eller hørt den berømmelige biologiske klokka tikke. Når venner snakket om barn og fikk barn var jeg bare glad det ikke var meg og at jeg fortsatt var fri. Jeg har nok alltid satt min frihet høyere enn ønsket om å formere meg. Babysjuk? Nei, det har jeg aldri vært

 

Er jeg alene om dette?

[Anonym bruker]

hehe. beklager, men du er klar over at du er på eit baby forum her?

[Anonym bruker]

Ja, jeg er klar over det. Er gravid nå, men det fins kanskje flere der ute som aldri aktivt har gått inn for å få barn og som aldri har tenkt så mye på dette med barn

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis ikke sett tråden om "å leve litt" før man får barn - der er nemlig barnløse blitt karakterisert som mennesker uten liv og mening.

 

Skjønner egentlig ikke hvorfor du er her inne når du ikke har barn, da....

[Anonym bruker]

Ja, det er normalt.

 

Men hva gjør du på et gravid/baby/barn forum da?

[Anonym bruker]

Har ofte fått den kommentaren om at livet mitt må være tomt uten barn.

 

Er her inne for at jeg er gravid nå

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke alene.. Eller jeg er ikke alene..

 

Har aldri følt noen trang til å formere meg, men har visst stiftet familie fordet. Føler at jeg har offret mye for familien min og angrer tidvis på at ting skjedde som de har skjedd. (Til dere politiske korrekte der ute så vet ikke barna dette og de lider ingen nød)

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke alene. Jeg er heller ingen babyperson. Har aldri hørt klokka tikke og tror nok jeg kunne levd et flott liv uten barn. Men for min del ble det barn likevel. Er faktisk veldig takknemlig for at livet mitt ble slik det ble, men er nok ikke den moren som får mest tilfredsstillelse gjennom barna mine.. Blir litt lei innimellom, men det gjelder nok de fleste uansett utgangspunkt.

[Anonym bruker]

Godt å høre at man ikke er alene om å ha det slik. Har alltid tenkt at babysjuka kom når jeg var klar, men jeg ble visst aldri klar og hørte aldri klokka tikke...

Nå blir det baby likevel og jeg er selvsagt glad for det og gleder meg. Men hadde det ikke skjedd ved uhell så tror jeg det ikke hadde blitt barn på meg

[Anonym bruker]

Vi er nok iallfall tre til nå

 

"Alle" synes at jeg er litt rar som aldri har villet ha barn, familie og full pakke. Men det har liksom aldri appelert til meg, men nå sitter jeg i saksa gitt, haha!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det ikke unormalt! Dere er kanskje ikke i flertall, men noen har et fint og komplett tilfredsstillende liv uten barn.

 

Jeg synes det er bra med dem som ikke ønsker barn, for da kan man bruke dem som barnevakter! hehehehe

[LillaGorilla♥♥]

Tja jeg har vel alltid tenkt at jeg ville ha barn en gang- men jeg har heller ikke vært av dem som har vært mest babysjuk. Barn er søte, for all del, men jeg har aldri vært så innmari opptatt av dem og har egentlig aldri kjent klokka tikke.

Men som sagt har jeg jo ønsket meg barn, men ikke vært så veldig opptatt av det- når, hvordan etc. Og jeg har alltid tenkt at om vi ikke skulle få barn, så hadde ikke det vært såååå ille som det gjerne er for mange andre.

 

MEN- nå sitter jeg her da, som mamma til verdens vakreste lille jente. Og hun er det beste som har skjedd meg, det fineste jeg vet!

 

Og jeg er klar for flere!

[LillaGorilla♥♥]

Forøvrig er jeg fremdeles ikke så opptatt av barn og babyer- bortsett fra min egen.

[Anonym bruker]

Har sittet endel barnevakt ja, hihi!

[Anonym bruker]

Jeg var også sånn, helt til jeg ble gravid som 28-åring ved et skikkelig "uhell". Jeg valgte å beholde barnet, og er fryktelig glad for det i dag. Jeg e rforferdelig glad for å være mamma (nå har jeg to).

 

Men babysjuk - det er jeg aldri. Synes nyfødte barn er oppskrytt, og baseltiden er et herk. Men så begynner moroa - gled deg!

[Anonym bruker]

Jeg har aldri ønsket meg unger, vet jeg alltid har sagt at jeg skulle aldri få unger, og fikk ikke akkurat mer lyst å få unger av å observere tilstandene hos brodern som etterhvert fikk 2 gutter. Har aldri vært spesielt begeistret for unger, og babyer var bare skrik og bleieskift hadde jeg alltid tenkt. Så ble jeg gravid da jeg var rundt 30, absolutt ikke planlagt, men hadde ikke samvittighet til å ta abort....

 

Under graviditeten tenkte jeg mye på hvordan dette kom til å gå siden jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst på unger. Alle sa det kom til å forandre seg så snart jeg fikk ungen min i armene. Kan ikke si jeg stolte helt på det som folk sa, men jammen meg så stemte det. Det begynte til og med før ungen var født. Angrer absolutt ikke på at vi beholdt, er nesten litt sur på meg selv for at jeg ikke fikk barn tidligere. Andre sine unger er jeg fremdeles ikke sånn overbegeistret for, men min egen er selvfølgelig verdens beste. Nå prøver vi for øvrig på barn nr 2. Finnes selvfølgelig ingen garanti for at alle vil forandre seg slik, men tror det skal mye til for å ikke klare å elske et lite menneske man selv har båret fram.

 

 

[Anonym bruker]

Nei du er ikke alene, har i allefall mitt selskap.

 

Har aldri hatt noe babyønske, men samboer ønsket seg barn så veldig. Tenkte jeg kunne ikke være så egoistisk at han ikke skulle få barn bare for at han er sammen med meg. Nå venter vi vår første.

[Anonym bruker]

Jeg har heller aldri ønsket meg barn, men ble gravid selv om jeg gikk på p-pille som 27 åring. Må si at jeg fikk litt panikk (jeg og barnefar er godt etablert, gode jobber, vært sammen i mange år), men ble litt redd for å ikke "bli glad i" barnet....

Men det ordnet seg greit...barseltiden var noe herk...liker fortsatt ikke spedbarn...ikke mitt eget en gang..., men nå som han begynner å bli større har vi det veldig fint sammen:) Blir jo så glad i de små..... Men er ingen dulledikkesulle- mamma....

Men ikke stress og tenkt så mye på tiden som kommer....nå blir det jo baby og dere kommer helt sikkert til å bli en flott familie:)