Noen med angst her?

[Luna har født.]

Hei.

 

Jeg har de siste årene slitt litt med angst.

Det startet med mye stress og tragiske ting som skjedde i familien og etterhvert merket jeg stikkende smerter i brystet, hjertebank og halsen snurper seg. Jeg vet vel nå egentlig at dette er angst, og dette har hjulpet en del. Nå har jeg det slik ca 1 g i uken og dette er jo til å leve med, går fort over. Lievel får jeg av og til en følelse av at jeg faktisk er fysisk sjuk og at jeg kanskje har noe på hjertet ol...typisk for de med angst har jeg skjønt.

 

Er det noen her med lignende erfaringer? Hvordan har det gått for dere å være gravide og føde??

 

Håper noen vil deler erfaringer med meg...

[Mamma'n til blomsterbarna=)]

Hmm.. Nå har ikke jeg hatt angst før etter fødsel da.. Jeg er livredd for å føde igjen. Og får sånne anfall som du beskriver, gråte og kaver. Er skikkelig redd.

Du kan jo kontakte svangerskaps poliklinikken og få samtaler med de??

[mamma og my]

Jobber med problemstillingen... Generelt kan slike symptomer forsterkes under graviditet/fødsel fordi en opplever da mange belastninger, og det kan lett trigge angst. Men det virker som du har kontroll over en del av symptomene, og det er veldig bra. Det er viktig å minne seg om at det "bare" er angst, og ikke noe alvorlig galt. Angst er i seg selv ikke farlig, men en følelse på linje med andre følelser, og kan komme sterkere i perioder med f.eks stress.

 

Angst er i seg selv "selvforsterkende". Det ubehaget en kan få i bryst/hjerteregionen kan bli ganske sterke og plagsomme, og de kan forsterke seg selv dersom en blir redd av symtptomene.

 

Jeg vil råde deg til å ta kontakt med lege og vurdere om du trenger videre henvisning, særlig dersom du får forsterkede plager. Det kan jo også være nyttig å få en fysisk us for å utelukke at det er noe fysisk, dersom det kan gjøre deg roligere. Mange kan ha nytte av psykolog, psykomotorisk fysioterapi m.m, eller bare noen å snakke med som kan gi litt info og støtte.

[Belladonna med to gutter]

Jeg har slitt med angst i noen år nå, hadde det veldig tøft før jeg fikk førstemann, gått mye bedre etter jeg fikk barn. Men, dette svangerskapet har vært alt annet enn enkelt. Jeg har pratet jevnt med psykolog, lege, jm, og familie, og det hjelper masse. Nå skal det sier at jeg har hatt unormalt mye vondt, og det har vært veldig mye som har skjedd i livet mitt det siste halvåret som kanskje gud og enhver mann hadde fått angst av! Jeg har lært meg å lytte mer til kroppen min, prate om alt, og ufarliggjøre angsten. Jeg får svimmelhetsanfall, så angsten har et annet uttrykk hos meg enn deg, men jeg har lært meg å bruke den som en bestevenn som kommer og sier ifra om at jeg må ta mer hensyn til megselv. Den kommer når jeg presser meg for hardt, tenker for mye på andre enn megselv osv.

Send meg gjerne en PM hvis du vil prate mer....håper det går bra for deg.