Dere som spontanaborterte tidlig i svangerskapet..

[Anonym bruker]

Hvordan reagerte dere rent følelsmessig? Hva fant dere trøst i? Hvordan var det for mannen?

 

Søsteren min har nylig mistet spiren sin og jeg vil så gjerne trøste og hjelpe henne best mulig.

[Anonym bruker]

Jeg har nylig mistet, og suller litt i min egen verden enda. For min del er det en omstilling å venne seg til at jeg ikke skal ut i permisjon om noen måneder, det ble ikke søsken i denne omgang, skal vi prøve igjen, hva var det som gjorde at det skjedde osv. Dvs hodet er litt fullt på et vis. Jeg føler ikke så mye tristhet eller sorg for at jeg mistet spiren (eller en fremtidig baby) egentlig, men jeg kjenner at jeg er både hormonell og litt i ubalanse. Jeg hadde ikke begynt å se for meg babyen enda, prøvde å holde det på avstand. Og det er jo godt når det gikk som det gikk.

Det jeg opplever som utrolig godt nå i denne tiden, er at folk har forståelse for at jeg har en reaksjon, og at de bryr seg. De trenger ikke spørre om aborten direkte, men det er godt når de forstår at jeg er litt tankefull om dagen, og at de ikke pusher meg til å "komme meg videre" eller bagatelliserer det.

 

Men folk reagerer jo så forskjellig da... Det viktigste tror jeg er at man oppriktig bryr seg.

[Anonym bruker]

For mannen min har det gått over ganske fort, men han tenker nok mer på meg enn på seg selv tror jeg. Han var lei seg med en gang, men han snakker lite om det. Kanskje han trenger trøst for at han har så hormonell kone? :-)

[Anonym bruker]

Føler med søsteren din! Jeg ble veldig lei meg, gråt og gråt. Var endelig gravid etter lang tids prøving også mistet jeg. Følte verden var i mot meg og at livet var urettferdig. Ble rasende på mannen min som sa at "dette er sånn som skjer" og "kanskje var det noe galt med fosteret" osv, selv om jeg visste at han hadde rett. Tror egentlig jeg følte at han bagatelliserte det litt siden jeg "bare" var 7-8 uker på vei. Men det som gikk opp for meg var jo at det er så lite konkret for menn så tidlig, han følte jo ikke dette "på kroppen" slik jeg gjorde, med hormoner og de konkrete opplevelsene rundt selve aborten.

 

Jeg leste et eller annet sted at selv om det er veldig trist å miste så skal man samtidig ha respekt for kvinnekroppen som er i stand til å ordne opp i noe som ikke er levedyktig. Det gikk jo i samme gata som "noe galt med fosteret" men i tillegg kom følelsen av at kroppen min fungerte og var i stand til å ordne opp. Noe som er et annet perspektiv enn det jeg hadde i utgangspunktet, og som gikk mer på at kroppen min hadde sviktet meg. Må også si at jeg hadde forståelsesfulle mennesker rundt meg (bla fastlegen min) som gav meg rom og tid til å bearbeide følelsene rundt dette, og som hadde forståelse for at jeg var trist selv om spontanabort i første trimester er "veldig vanlig".

 

Søsteren din er heldig som har en omsorgsfull søster som deg til å støtte og trøste seg!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke vent meg til tanken at jeg var gravid, så trodde ikke jeg tok det så tungt, men reaksjonen kom senere, følte skyldfølelse fordi jeg var redd det var min feil, var lei meg fordi mannen min så ut til å gi blaffen, men tok det opp med ham, og da kom det fram at han ikke ville bringe temaet på banen fordi han var redd for at jeg skulle bli lei meg.. Det er nå, ganske nøyaktig 5 måneder siden jeg mistet, og enda ikke blitt gravid på ny.. Men det kommer vel forhhåpentligvis..

 

Søsteren din er heldig som har deg!

[Anonym bruker]

Jeg var 22 da jeg mistet min første spire, som var planglagt. Jeg var sikker på at det var noe jeg hadde gjort som var årsaken til at jeg mistet; som fysisk tungt arbeid eller noe slikt.

 

Gynekologen hjalp meg mye; han sa at det var ingenting jeg hadde gjort, men det var naturens måte å rydde opp på. Det var ikke levedyktig, embryoet jeg hadde den gangen.

 

Han sa også at jeg kom til å komme igjen med 13 barn, men jeg har bare 2 og er for gammel til å få flere nå

 

Det som hjelper er å høre at det faktisk er naturen som er slik, at en ikke har gjort noe galt selv. Naturen ordner det slik at en ikke skal oppleve at barnet dør senere i svangerskapet eller rett etter fødselen.

 

Jeg har anatomieksamen av høyere grad, og faktisk så er det et virkelig stort under hver gang et barn er født velskapt:) Kroppen vår er utrolig avansert, så at det av og til går galt er faktisk helt forståelig og normalt, selv hvor horribelt det høres.

[Anonym bruker]

Jeg har mistet flere ganger, tidlig i svangerskapet. Reagerte med sorg og gråt. Ble sykemeldt i 2 uker alle gangene. Mannen min ble også veldig lei seg og skuffet. Den beste støtte man kan gi er aksept av de reaksjonene hun måtte ha, enten hun reagerer kraftig eller lite.

[Anonym bruker]

Ble veldig overrasket over at jeg var gravid, så rakk jeg nesten ikke glede meg før jeg mistet. Men da reagerte jeg definitivt med sorg/sinne, men fant også en slags trøst i det at da var det ikke meningen...Ble gravid mnd etter og har ikke hatt noen problemer, men har hatt ekstra ul. Håper det går bra med søsteren din!