Litt langt klagebrev ;)

[bettan2]

jeg har en vennine som jeg har hatt i noen år, på de årene har vi kommet oss veldig nærme, å har kunnet snakke om alt mellom himmel og jord,

så ble jeg gravid, noe jeg har drømt om i mange år, jeg ble selfølgelig veldig glad å delte dette med henne med en gang. Men jeg har også vært veldig forsiktig med å "bare" snakke om graviditet og unger med henne, fordi hun selv ikke egentlig er noe glad i unger, å det fort kan bli kjedelig for henne å høre om det.

jeg fødte den lille gutten min da hun var bortreist i utlandet, å da hun kom tilbake fikk jeg telefon fra henne der hun etter en god stund spurte om jeg hadde "poppa ut ungen enda?" å "sånn" har hun vært siden, hun har aldri sett babyen min, når hun ringer meg er det kun for å snakke om seg å sitt liv å sine problemer, babyen min er 6mnd gammel nå å selfølgelig min store kjærlighet, hun har sett bilder av babyen, men sier aldri noen ting,

Jeg har som sagt vært veldig forsiktig med å overøse henne med babyprat, å har heller prøvd å få henne til å ta intiativet, men nå er jeg så utrolig skuffa å lei meg at jeg ærlig talt ikke orker å prate med henne stor mer.

Er det for mye forlangt at hun kunne gi meg litt annerkjennelse?

 

Beklager et veldig rotete innlegg, men jeg måtte bare få det ut. Noen som har opplevd lignende?

[Gjest]

Hei. Jeg har en sånn venninne jeg også. Hun var min bestevenninne, men har dessverre sklidd over til å bli en venninne bare.

 

Hun har aldri vist interesse for mine barn. Hun har sett min eldste på 3 år 1 gang. Hun har sett min yngste på 1 år 1 gang også.

Jeg var veldig lei meg til å begynne med. Jeg skjønte ikke hvorfor hun var så avvisende når det kom til barna. Men, har innsett at vi har forskjellige interesser. Hun følte seg nok litt truet da jeg ble gravid, og var redd for at jeg skulle kutte henne ut.

Jeg har oppført meg som normalt ovenfor henne. Jeg snakker ikke om barna med mindre hun spør (for det hender hun spør. Har vist litt mer interesse det siste halve året) og da svarer jeg bare på det hun spør om. Jeg har forsikret henne om at jeg fortsatt kan være sammen med henne, at vi kan finne på ting.

 

Vi er bare forskjellig. Hun er ikke interessert i unger, og det må jeg godta. Derfor har jeg skaffet meg venner som er interessert i barn, også er jeg sammen med henne uten å snakke om barna.

 

Det er ganske vondt, men tror også det er vondt for den andre. Det er ganske vanskelig når den man er så nære, trekker seg litt unna og at man går hver sin vei.

 

[Anna Anka]

Noen venninner er desverre slik. Tror ikke de selv er klar over at de blir oppfattet sånn, det bare faller de naturlig. Kanskje hun resignerer nå som du har noe "mer" enn henne?

[bettan2]

ja, kanskje det er sånn det er. Jeg synes det bare er så urettferdig å trist at det er sånn det skal være, nå er det faktisk kommet til det punktet at jeg prøver å unngå å snakke med henne, fordi jeg er redd for at ikke klarer å holde det inni meg lenger. (å fortelle henne hvordan jeg føler det er ikke et valg. jeg kjenner henne for godt til å vite hvordan hun reagerer)

men tusen takk for at dere svarte, godt å vite at det ikke bare er hos meg det er forviklinger;)