Jeg er så lei meg hele tiden, hver eneste dag

[Anonym bruker]

Spesielt når jeg er alene, og det er jo ofte.

Mannen min er hjemme bare i helgene. Jeg er gravid og vi har ett barn sammen, han er i barnehage.

Fri en dag i uka. Tenker å la han få ta fri enda en dag om ikke så lenge, men siden vi er "ny" her vi bor, flytta hit for 2 mnder siden, så trengte han 4 dager for å klare å komme inn i gjengen på barnehagen.

 

Jeg vikarierer av og til på samme barnehage, men ellers er jeg hjemme og går på rehabilitering. Jeg har ødelagt meg og kan ikke utøve yrket mitt lengre. Det er også veldig liten hjelp å få hos NAV.

 

Jeg føler også at vennene mine der vi bodde ikke bryr seg, føler at jeg har mistet den beste venninna mi der, hun er sint på meg nå fordi jeg sa meningen min om en sak. Hun har alltid sagt at jeg kan si hva som helst til henne, men det stemte tydeligvis ikke... Så jeg venter på at hun skal ta kontakt, men det skjer nok ikke...

 

En av de andre venninnene mine der vi bodde snakket jeg med på msn for en ukes tid siden, og jeg nevnte i en bisetning at de bare måtte ta turen hvis de hadde lyst til det. Svaret jeg fikk da var : "Ja vi får se." Jeg syns det var en veldig merkelig måte å svare på... Det føles mer som hun ikke har lyst og at vi nok ikke var så gode venner som jeg trodde.

 

Plassen vi bor på nå er stedet jeg har vokst opp på, men det er flere år siden jeg bodde her sist. Jeg har vel bare en ordentlig venninne her, og jeg kan jo ikke renne ned huset hennes hver dag heller.

 

Jeg er bare så lei meg hele tiden, og føler meg så lite viktig. Jeg bare griner hele tiden når jeg er alene og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Savner mannen min veldig mye. Vet liksom ingenting om fremtiden min i forhold til jobb,yrke,skole osv. Og jeg aner ikke hvem som er vennene mine lengre...

 

Jeg har lyst til å være glad igjen, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit.

[Anonym bruker]

hei.

Så trist å lese innlegger ditt. En fattig trøst er at mange har det slik en gang i blandt i løpet av livet, og at det er bare for en stund. Det blir nok bedre når du har bodd der litt. Ett lite tips er å gå inn på bim-treff sidene. Kanskje det er bim treff i nærheten av der du bor nå. Kanskje du får noen nye venninner der )

 

Det er ikke noe morsomt å føle seg alene og venner er viktig. Har selv opplevd å ikke ha så mange venner, og vet at det var vondt. Men som sagt, så er det nok bare for en periode.

 

Sender deg en klem jeg )

[Alessi med 2 fine gutter]

Uff, får vondt av deg... Det er ikke lett når man er nede i en slik "dump". Og det vanskeligste er at det er du selv som må klatre oppover. Jeg vet det er tungt når man føler seg som verst, men om du først får begynt, tror jeg det blir mye bedre. Altså; du må selv iverksette tiltak for å bedre tilværelsen din. Kom deg ut ) Kan du ikke gå noen kurs på dagtid? Språk, eller annet som interesserer deg? Begynn med en hobby, aktiviser deg selv. Tror det alene vil gjøre at du føler deg bedre. Og kanskje finner du nye venner også?

 

Det vanskeligste er å begynne.. Så gi deg selv et spark bak ) Lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to.

Jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig å flytte tilbake.

Nå bor vi veldig på landet så det er ingenting som foregår her på dagtid. Prøvde å komme meg inn på videregående, søkte først om å få være elev og ta opp 2 fag jeg mangler. Men det var det ikke plass til. Så søkte jeg om å få hospitere, men det hadde de heller ikke kapasitet til.

 

Jeg har hund og vi prøver å komme oss ut hver dag, og det føles litt bedre når vi er ute sammen. Har tenkt å ta opp scrappinga mi igjen, men alt utstyret er nedpakket siden flyttinga. Tenker jeg må høre med mannen om han kan hjelpe meg å finne det fram i løpet av helga.

 

Dere har sikkert rett i at det blir bedre, det bare føles så håpløst alt sammen akkurat nå. Kanskje hormonene gjør alt litt verre også.

 

Det som plager meg mest er vennene der vi bodde før. Hvor lenge skal jeg tviholde på dem..? jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Men det er ihvertfall bare jeg som tar kontakt, og det er egentlig veldig vondt. Litt usikker på når jeg skal slutte å tenke på de som mine nærmeste og heller tenke på de som bekjente eller hva jeg skal si. Kanskje er det jeg som skuffer meg selv fordi jeg har forventninger til vennene mine der vi bodde før? Kanskje jeg har misforstått vennskapet?

 

Jeg tror jeg må slutte å tenke på det akkurat nå, blir helt sprø.

 

HI

 

 

[Alessi med 2 fine gutter]

Det med vennene vet jeg akkurat hvordan er. Jeg har også "mistet" mange, da jeg er den eneste som tar initiativ. Til slutt gidder jeg ikke mer! Følg magefølelsen din, du. Venner skal gi og ta, og man skal tilføre hverandre noe positivt.

 

Tror også du gjør rett i å ikke overanalysere det. Bruk energien din på andre ting. Ting som gjør deg glad ) Bra du vil ta opp igjen scrappingen (hva er det, forresten??).

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Scrapping som i scrapbooking. Lage albumer selv med mønsterark, bilder og dill og dall. Veldig morsomt

 

Tusen takk for at du orket å ta deg tid til meg, jeg føler meg litt bedre nå

 

Sender deg en god klem

God helg!