Jeg "klikket" nettopp på min snart 4 åring................

[Anonym bruker]

Situasjonen:

 

Vi skal spise kveldsmat, til en del protester som vanlig. Ja kveldsmat betyr jo at en snart skal legge seg, og det liker hun jo ikke.

Vel, hun diller og vil ikke ha, hun må tisse. Men så begynner hun gråte og lager styr forde det er mørkt inne på wc. Hun nekter å slå på lyset, bare griner, og sier at jeg skal gjøre det. Aldrig i verden, jeg nekter å være tjener, og siden jeg faktisk har satt meg til bords og er midt i kveldsmaten sier jeg "nei". Hun blir illsint, og hyler og skriker, og forlanger at mamma skal slå på lyset. Jeg er sta og står på mitt.

 

Så begynner hun brøøøle¸ vræææle, hyyyyle. Hun står i kjøkkendøra og raaaaser av full hals. Og jeg får omtrent fnatt.

 

Jeg har sittet ved bordet og blitt strengere og strengere i stemmen, "nå slutter du", kutt ut brølinga, osv.

Jeg gjentar at hun skal kutte ut. Og sier ting som : "Herregud line, dra deg inn på do å slå på lyset selv, kjære folk asså"

 

Men nei da, min snart 4 åring gir seg ikke.

Da blir jeg skikkelig sinna, og går bort til henne og setter meg ned på huk forran henne, og sier skikkelig høyt, og veldig strengt at nåååååååå er det jaggu nok, hvorpå hun blir heeelt hysterisk, og påstår at jeg spøtta på ho............... Og det kom vel noen dråper da sikkert når jeg ble sikkelig sinna,

 

"Da spøtter jeg på deg også" hyler hun

Å nåde deg, bare prøv deg, fader Line, nå slutter du sier jeg og er fortsatt kjempesinna.

 

Hvorpå den lille engelen min av en snart 4 åring, harker sammen ei klyse og SPØTTER på meg...... Jeg rakk akkurat å se den komme og la handa mi forran munnen hennes og hun spøtta da inn dit........

 

Å DAAAAAAAAAAAAAA får jeg nok.

 

Jeg tar tak i henne, slenger henne på hofta, og sier at nåååååååå er manmma sint, du spøtta på meg Line, DET finner ikke mamma seg i, ærlig talt, Fyyyy skammmmme deg Line, Fyyyyy altså.

 

Jeg er veldig veldig streng, og høylytt, og maskjerer med henne på hofta ned på badet, setter meg på benken med Line på fanget og kler av hennne, men dog litt raske sinte bevegelser.

 

Buuhuuu jeg vil ha kveldsmat hyler hun, NEI sier jeg, du får ingen kveldsmat i kveld, mamma er sint på deg. Du spøtta på meg Line. Du spøtta på meg.

Så får jeg henne på do, og får vasket henne. Hun griner heile tia.

 

Når hun er ferdig stelt tar jeg henne på fanget, og ber henne slutte å gråte, ta seg sammen, puste rolig. Så forklarer jeg henne hvorfor jeg er sint på ho.

Jeg understreker at jeg er glad i ho, og at jeg elsker henne til månen og tilbake igjen, men at jeg er veldig sint på henne.

 

Så legger jeg henne, med kyss klapp og klem, nye forsikringer om at jeg elsker henne, men at nå er det natt. Og at jeg håper hun har lært, Man spøtter ikke på mamma!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

 

Herregud..................

Jeg har såååååååååååå dårlig samvittighet..... ikke for at hun er i seng uten mat, for hun hadde spist noen biller sint på ettermiddag, så det var ikke noe som sto på. Men for at jeg synker dit henn at jeg brøler tilbake.............og snakker såååååååååå høyt og strengt til solstrålen min......

 

Men søren da,,,,,,,

 

Noenj som gidder komentere?

 

-Åpen for masse ris, regner med det ikke kommer ros....DET fortjener jeg nok ikke......

Huff, for en mor jeg er...........

 

[Anonym bruker]

Jeg her ikke tenkt å gi deg ris. Noen ganger må man si ifra til disse små. Det å bli sint er en normal reaksjon (virker som om hun "tøyde strikken" veldig langt før du sa ifra).

 

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Barna våre tåler en slik reaksjon en sjelden gang :-)

 

 

[Anonym bruker]

Unger er fenomenale til å teste grenser, utholdenheten deres burde nesten være premiert... Men grensetesting og strikketøying kan gå SÅ langt, og da vil det jo komme en reaksjon. Hvor kraftig reaksjonen blir, kommer an på hvor lydhørt barnet er i den gitte situasjonen. Som regel holder det med å snakke bestemt til dem, med vanlig stemmeleie. Men vi foreldre er bare mennesker. Nekter de å høre, og hyler skriker, klyper, slår og spytter, må de tåle en reaksjon. Jeg har også vært der som du beskriver, at det føles som jeg nesten "eksploderer". Min mann og jeg har snakket om det, at vi kan nesten skjønne at folk som mangler den naturlige sperra om å slå barn, faktisk slår. Man kan ha lyst til å filleriste ungene iblant, men fordi vi har den sperra i oss, så gjør vi naturligvis ikke det. Men å løfte dem opp og plassere dem i gangen på "timeout", eller lede dem bestemt til rommet eller badet eller hvod målet nå er, må jo være lov når de absolutt ikke hører. Jeg mener at en side ved det å være en tydelig voksen, må jo være å sette en grense for hvor langt ungene kan få strekke strikken - er det ikke? Jeg skjønner følelsen din av "svart samvittighet" for å ha brølt tilbake til henne, men trøst deg med at før eller siden vil de fleste foreldre ha opplevd akkurat det samme. Når min datter (på omtrent samme alder som din) tøyer strikken overfor pappaen, pleier han å si helt rolig: "Venter du på at pappa skal snakke til deg med høy stemme?" Som regel nikker hun og ser bort. Da sier han at "Det skjer jo ikke. Vi gidder ikke ha det sånn, gjør vi vel? Skal vi ikke heller være litt glad? Nå bare gjør vi det vi skal, og så er det fort gjort..." Det pleier faktisk ta luften ut av ballongen, og situasjonen roer seg som regel uten kjefting selv om man som mamma eller pappa er nær ved å "eksplodere" innvendig! Lykke til. De er noen nydelige barn, men du så utfordrene og vanskelig det er å være mamma og pappa!

 

[Gjest Filifjonka]

Du satte en grense for hva som var ikke var greit for deg og fikk et raserianfall tilbake. Sånt skjer. Og du vil få flere. Kanskje - antagelig - vil du brøle flere ganger også.

 

Jeg tror ikke det er så skadelig for unger at mamma eller pappa mister beherskelsen iblant (et viktig ord her er IBLANT). Unger skjønner at man kan bli kjempesint av og til. Det hender de blir det selv. Og når de virkelig går over grensen, da tenker jeg at det er greit med et lite jordskjelv i heimen, av mamma og pappa som de innerst inne vet at elsker dem uansett. For av og til gjør barn så hårreisende ting at de trenger å oppleve at det utlløser jordskjelv.

 

Men jeg er sterk tilhenger av å ta den lille praten etterpå, når ting har roet seg. Forklare barnet hva det var som skar seg, og hvorfor mamma eksploderte. Forklare at det var kanskje ikke riktig av mamma å bli såå sint, men også i samme slengen prøve å få barnet til å se at hennes (hans) oppførsel heller ikke var grei. Og så ordne opp et vis. Be hverandre om unnskyldning for eksempel. Bli venner igjen.

 

Når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du kanskje kunne ha unngått raserianfallet dersom du gikk og slo på lyset på do. Men så tenker jeg at det hadde kanskje ikke gjort noen forskjell. Kanskje hadde hun rast for noe annet i stedet da. Det virker på meg som om det var kveldsmaten og leggingen som hun visste ville komme, som var problemet, og at lyset ble en "unnskyldning" for raseri og trass.

 

Du satte en grense, og den sto du på. Og det er er viktig del av jobben din som mor. Og når du gjør den jobben, da får du raserianfall, trass og utskjelling til takk. Sånn er det bare.

[Meb]

*humre* Beklager at jeg småler, men jeg kjenner meg så innmari godt igjen....og det vil nok komme flere sånne. Det er da måte på hva vi skal finne oss i med de derre småtassene...hehe

[Anonym bruker]

FILLIFJONKA:

 

Huff, ja jeg VET hele situasjonen kunne vert ungått dersom jeg bare hadde slått på lyset på do, men søren da, jeg er ikke tjeneren hennes, og vil ikke at hun skal diktere meg hit og dit og nekter å la henne bli en lite sjef, en primadonna som sier "hopp" og hvorpå mamma tamt spør: Hvor høyt kjære.............

 

Skulle nok hatt en "supernanny" å spurt til råds innimellom....

[Gjest Filifjonka]

Da syns jeg du skal klappe deg sjøl på skulderen. Du har gjort jobben din! Og når du gjør jobben din, altså setter grenser og oppdrar, da vil barnet ditt rase og gråte og skrike. Sånn er det bare.

 

Du satte en grense, og du sto for den. Konsekvens er bra.

[Tokatter_USA]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, jeg har også en liten kommandør, og det hendelsesforløpet du beskriver kunne nesten ha skjedd her.

 

Jeg føler meg som er dårlig mor noen ganger. Derfor var det så deilig å høre mannen min brøle til datteren vår en dag, etter at hun hadde skreket for ingenting ganske lenge. Jeg har ALDRI hørt ham heve stemmen før, og jeg har kjent ham i 25 år. Det var et kort, lite brøl, og det hjalp ham ikke særlig, men det viste meg at selv den roligste kan gå fra konseptene når man har med en 4-åring å gjøre!

[Anonym bruker]

Kan trøste deg med at jeg tror det er helt normal oppførsel både hos barn og voksne innimellom... Ikke alltid tålmodigheten er på topp...

 

Anbefaler deg å lese "De utrolige årene", er en helt fantastisk super foreldreveiledningsbok. Holder på å avslutte et 13 uker langt kurs basert på boka. Utrolig effektive metoder. I et tilfelle som dette ville nok boka anbefalt å ignorere masingen om å sette på lyset først. Så hadde man kanskje unngått resten... Ignorering gir først økt uønsket adferd, men det er utrolig hvor fort det snur til at ungen slutter.... Kan til tider være krevende for foreldrene, for viktig å holde kroppsspråk, ansiktutrykk osv helt nøytralt...

[Selene]

Urk... og det er ikke fordi jeg kommer med ris altså, men fordi det er akkurat som og dette er en scene hjemme hos oss i blant. :S

 

Snupp på 3,5 år har noen primadonnanykker av samme art innimellom som gir seg utslag i noen "heftige" diskusjoner mellom oss så dette er velkjent.

 

Du er ikke alene, ikke en dårlig mor og ungene tåler en slik konfrontasjon innimellom.

Jeg er også tilhenger av praten etterpå og det å forsikre henne om at vi er venner, ber hverandre om unnskyldning og er glad i hverandre. Det er viktig å sette grenser for de tøyer strikken på alle områder nå merker jeg.

 

Lykke til videre med trassalderen og vit at du ikke er alene

[Lykkelig smil]

Godt å høre det er slik hos flere sier jeg bare... Tenk hvordan det kommer til å bli i tenåra, dette er vel bare en forsmak. Sukk!

[MorHeSa_2]

Tror ikke datteren din lider noe nød. Men, på lik linje som at barn skal høre på de voksne, syns jeg også det er viktig at vi voksne er litt ydmyke og.

Ta henne på fanget i morgen, kos med henne, og fortell at du er lei deg for at du ble så sint på ho, og at det var vondt for deg. Vis at du også har en sårbar side, og lar deg påvirke av ting som skjer.

Tror det er sunt for barna å få begge sidene. At selv om det er du som er sjefen, kan det være vondt for deg å bli sint, og du sier og gjør kanskje ting du ikke mente osv.

[Marsimammasol]

Dette synes jeg gikk for langt. Prøv heller å gjøre kveldsmaten til noe positivt, masse belønning. Denne episoden gjør det bare værre.

 

Jeg har også "klikka", bare fått nok liksom. Jeg løfter henne vekk, og ignorerer henne. Gjerne snakker litt rolig med pappa om helt andre ting. Gjør dette et par minutter, og spør deretter om hun er ferdig. Det er hun som regel. Dette fungerer!

Det jeg irriterer meg mest over er når min 4-åring tar seg uuuutrooolig god tid med å kle på seg yttertøyet. Det som hindrer meg fra å klikke, er at jeg veit at dersom jeg gjør det, tar det bare eenda lenger tid (gråting, timeout etc) -noe som bare går ut over meg, fordi jeg blir for sen... Kjempegod trening på tålmodigheten!!

 

Stå på videre, trøst deg med at det er en fase og at det går over

 

[rødt&blått]

Hoho, jeg måtte le så tårene spruta..!!! Jeg kunne så absolutt vært i dine sko i samme situasjon, kjenner meg sååå godt igjen, både på irritasjonen og på samvittigheten i etterkant.. Beundrer deg at du i det hele tatt startet på kveldsstellet jeg!

Vi har (kun 1 gang altså) vært så "ferdige" at vi har putta prinsessa rett i seng uten tannpuss og støvtørking, men DA hadde hu også tøyd strikken og fått flere advarsler..

 

Jeg mener jo at barna i utgangspunktet sakl få advarsler før rutinen brytes, selv om det i første omgang er de som bryter den. Dessuten er man ingen god pedagog dersom en ikke viser følelser selvom disse viser en sinna mamma! Vi er ikke følelsesløse roboter, og det hadde vært værre dersom dette skjedde hver eneste dag. Og det at du satte deg og forklarte deg for henne før nattakosen, er nok noe av det viktigste etter en slik økt.. Grensesetting er vanskelig og tøyer foreldrenes styrke, men gudameg så viktig! -Ellers er jeg redd min snart 4åring hadde vært i dypeste trassalderen enda!