Ja, jeg lider av depresjon...

[Anonym bruker]

Og det er ikke noe kjekt.

Det er så slitsomt. Jeg går på tabletter og har gjort det i mange år. Men allikevel, så kommer disse periodene hvor alt er mørkt og gråten ikke er langt unna.

Det er slitsomt.. Jeg blir sykemeldt og får sååå dårlig samvittighet ovenfor jobben.

Jeg er så glad jeg har barnet mitt.. Det er mitt lyspunkt oppi alt..

[Anonym bruker]

*Varm klem til deg*

 

Har du en psykiater å prate med? Har vært der selv (og kommer sikkert til å bli deprimert igjen.. sånn er jeg bare..!), og det var utrolig godt å ha psykiateren min i den perioden.

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Er så lei av at folk ser ned på meg pga dette. Akkurat som om det er noe jeg har valgt selv. Jeg har også lyspunkter i barna, noen dager er det bare dem som får meg til å smile.

[Anonym bruker]

Jeg begynte med disse depresjonene når jeg var 17 år. Etter en voldtekt, men det er ikke voldtekten som gjør jeg er deprimert nå. Men den utløste vel noe. Jeg gikk til psykolog i mange år. Men sluttet for noen år siden. Legen mener jeg ikke trenger psykolg lengre.

Så jeg får vel stole på han. Men disse "anfallene" kommer dessverre ofte. Og jeg er så redd for hva de på jobben skal tro. Sjefen vet jeg lider av dette. Jeg er glad jeg fortalte det..

Ja, barna er kjekke å ha..

[Anonym bruker]

lider av en mild depresjon og har ikke turt å si det til noen pga at jeg vil ikke bli dømt av fremmede

[Anonym bruker]

Uff, ikke lett

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det, men jeg har ikke turt å gå til lege med det.

 

Er godt man har barn i slike tilfeller, for da kan man ikke bare krype ned i sitt eget dype mørke hull, men må holde seg oppe og fungere pga barna.

 

Jeg synes den beste medisin i verden er å se barna smile til deg, vil kysse, klemme og kose med deg - og se hvordan øynene deres lyser opp når man kommer inn i et rom eller henter de i barnehagen. Man vet at for akkurat disse små så betyr man ganske så mye

[Anonym bruker]

Helt enig med deg