utdannelse dekket av nav

[Anonym bruker]

noen som har fått dette, og gikk du sykemeldt lenge før du fikk dette igang?

Hva utdannelse tok/tar du?

 

Jeg er blitt sykemeldt og kan være sykemeldt lenge, da jeg deprimert... hater det ordet....

men tenker langsiktig og lurer på om jeg skal prøve å få ta ny utdannelse. Er interessert i din historie!

Har jobbet de siste årene på kontor og har en annen utdannelse og har ikke fått jobb innen område jeg utdannet meg som.

Vurderer eldreomsorg/sykepleie.

[Anonym bruker]

Du må søke yrkesrettet attføring. Du finner sikkert litt info om det hvis du googler..

 

Svigerinnen min var sykemeldt pga psykiske problemer i nesten ett år da hun fikk yrkesrettet attføring og utdanner deg til det som før het hjelpepleier (tror ikke det heter det lenger, har de ikke slått sammen hjelpepleier og omsorgsarbeider til en helt ny utdanning tro?).

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt på nogenlunde samme grunnlag som deg og har søkt yrkesrettet attføring i samme bransje, men det ser ikke ut som det er lett å få gjennom desverre.

 

Hva er galt med å ha den jobben som du har?? Kan du ikke bare søke en annen jobb? Det spurte NAV meg om.

[Anonym bruker]

Det samme spør jeg. Kommer selvsagt an på hva problemet er. Men hadde det vært så lett og bare skylde på tretthet og psyke hadde Nav gått konken med en gang. Alle er som regel lei når de søker ny jobb. Og det er alt for lett å skylde på psyken!

[Anonym bruker]

14:30.. Du vet at psykisk sykdom kan være mye verre enn fysisk^^

Fy a meg, du har mye å lære.. Nei, vær glad du lever i et perfekt liv.

[Anonym bruker]

Klart at psykisk sykdom kan være verre enn fysisk sykdom, men hvordan kan psykisk sykdom bli bedre med å komme inn i et krevende yrke med vanskelig arb.tider og tunge løft som f.eks hjelpepleier?

 

Er det ikke bedre å finne seg en annen kontorjobb hvor man er mer skjermet eller andre arb.oppgaver hvis man sliter i nåværende stilling?

[Anonym bruker]

Er det ikke viktigere med en jobb man trives i? Da er det jo logisk at psyken blir bedre etterhvert.

Kunne selv aldri tenkt meg til en kontorjobb, for da ville jeg ha misstrivdes til de grader.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk venner som har problemet. Og de blir mye verre av å være hjemme. De styrer og steller med ALT annet enn jobb. Da er de friske! Og bare så du vet det så er det noen som faktisk tyner systemet. Jeg snakker av erfaring. At noen virkelig trenger det...absolutt. Men i disse tilfellene så har det gått over stokk og stein!

Og de er skrekkelig klar over det selv.

[Anonym bruker]

jeg hadde tenkt ås tille samme spørsmål som HI. Jeg har angst og depresjoner, senskader og mindreverdighetskomplekser etter opplevelser i barndommen. Har ikkeutdannelse og jobber på kafè. Hvordan kan noen mene at det beste for meg er å fortsette med kundeservice og toalettvasking?? Jeg kunne gjort så uendelig mye nytte for meg i det yrket jeg drømmer om, og jeg kunne løftet selvfølesen min og gitt både meg selv og datteren min et bedre liv.

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg IKKE å ta sykepleierutdannelse hvis du plages med psykisk sykdom. Om du har den svakheten i deg er sjansen stor for at du ikke klarer sykepleieryrket. Det er knalltøft til tider!! Jeg snakker av erfaring. Klarte bare jobbe i 1 år før jeg gikk jeg "gikk i bakken"...

[Anonym bruker]

Du kan begynne på skolen og studere som alle oss andre, ta opp studielån og kanskje jobbe litt i helgene ved siden av!

 

Jeg skjønner at psykiske problemer kan være tøfft, jeg har litt erfaring med det da både min mamma og min pappa har div diagnoser. Pappa har studert på statens regning pga problemene sine, men mamma har faktisk tatt sin utdanning (innen helsevesen) i voksen alder og på egen regning. Hun sliter også med depresjoner osv, men å klare dette på egenhånd har gitt henne både selvtillit og egenverd. Hun har all grunn til å være stolt av seg selv også.. Fra å gå sykemeldt i tide og utide, i kortere og lengre perioder begynte hun på skolen. Hun var i begynnelsen av 30- årenen og hadde fire barn, likevel klarte hun det, helt selv. Tok ekstravakter på sykehjemmet under utdanningen og levde sparsommelig på pappas inntekt i tillegg til stipend og litt studielån.

[Anonym bruker]

Jeg er Hi over deg, og jeg får ikk emer studielån, det var poenget. Jeg har hoppet av og strøket for mange ganger, jeg er nødt til å bestå ett år, 60 stp, før jeg får mer lån fra lånekassen. Og med en samboer som er student og får 7000 i mnd så sier det seg vel selv at jeg ikke har mulighet til å studere uten lån. Og iom problemene jeg har, som har fått meg hit i utgangspkt, så kan jeg ikke klare å studere, jobbe og ta meg av datteren min på en gang.

[Anonym bruker]

Så flott at du har lyst til å finne noe du trives med! Ønsker deg masse lykke til! Norge trenger absolutt flere helsearbeidere. Jeg tror absolutt at det er tungt arbeid, men tungt arbeid kan vel også være givende?

 

Tror dessverre at yrkesrettet attføring er beregnet for de som har finansiert en utdannelse fra før, men hvor de av fysiske/psykiske grunner ikke kan arbeide med valgt yrke. Med andre ord så gjelder denne begrensningen ikke HI, en kanskje noen av de som svarte under.

 

Vil ellers bare minne om at det er MANGE ganger billigere for staten å støtte noen til å ta en utdannelse over tre år som så arbeider resten av sitt yrkesaktive liv - i forhold til å motta støtte og være uten arbeid. For ikke å snakke om hva dette kan ha å si for selvrespekt og livskvalitet!!

 

Mvh en som har betalt sine syv år med studier helt selv, men som kanskje trenger hjelp av staten til noe annet en gang?

[Anonym bruker]

Men klarer du å gjennomføre et studie om nav betaler, når du ikke klarer det på egenhånd da?

 

Kanskje du bare skal innse at å studere ikke er noe for deg?

 

Finnes jo andre muligheter også. Jeg har f.eks ikke noe utdanning utover videregående skole, likevel har jeg en mellomlederstilling med ganske mye ansvar. Jeg har jobbet meg opp i en bedrift og fått endel kurser gjennom arbeidsgiver.

[Anonym bruker]

ikk enå nei, men jeg har nettopp begynt hos psykolog og håper å kunne klare det om et år eller to. Å ikke få utdanne meg er mitt verste mareritt. Både fordi jeg kommer fra en familie med bare akademikere og har vokst opp med og fått et tankesett som sier at utdannelse er viktig, men også fordi jeg har oppriktig lyst. Jeg drømmer om å ta lektorutdannelse i matematikk og biologi, og å få bruke resten av livet mitt på å undervise i skolen. Om jeg må jobbe resten av livet ufaglårt på kafè tror jeg neppe jeg noen sinne kommer ut av problemene mine..

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev innlegget.

Og grunnen til at jeg spør er fordi jeg er usikker og ser andre tyner systemet. Jeg har jobbet og skattet siden jeg var 16 år gammel, jobbet meg opp i systemet, begynte i kiosk, så cafe, butikk butikk og mer butikk osv.... Fikk meg kontorjobb for noen år siden etter jeg bodde i utlandet. Er utdannet innen reiseliv, og får ikke jobb der. Vil ikke jobbe som guide da dette er dårlig betalt og kun i sesong.. Ønkser i flyselskap eller reiseselskap. Da jeg elsker å jobbe med mennesker.

Men siden jeg har jobbet på kontor og kjeder ræven av meg egentlig, og kommer fra en datakyndig familie. Men jeg føler for å begynne i eldreomsorg pga jeg ønsker et arbeid med mening, føle jeg bidrar og gir noe tilbake. Vet det er tunge løft, men det er viktig å løfte riktig og trene kroppen. En kontorjobb er slitsomt i seg selv, da jeg sliter med senebettenelser, hodepine og stiv nakke. En data/kontor jobb er lite givende. Iallefall når man sitter på kontor med folk som sitter nedgravd i dataarbeid. Slik er dagens situasjon. Jeg synes det er kjedelig og gir meg ingenting.

 

Har ikke råd selv, og når andre tyner systemet, hvorfor skulle ikke jeg og få det? Jeg har tross alt jobbet og skattet mer enn nok, og staten trenger ressurser innen helsevesenet da det kommer en eldreboom om ikke lenge.

 

 

 

Setter pris på å få mangen tilbakemedlinger.

[Anonym bruker]

Jeg kunne gjort uendelig myemer nytte for meg som advokat og det ville løftet selvtilliten min og gitt både meg og junior et bedre liv.

Mon tro om jeg kan få noen til å dekke det.... Kanskje jeg kan få litt fibromyalgi eller bare møte veggen.

[Anonym bruker]

"En data/kontor jobb er lite givende. Iallefall når man sitter på kontor med folk som sitter nedgravd i dataarbeid. Slik er dagens situasjon. Jeg synes det er kjedelig og gir meg ingenting."

 

Jeg synes også min jobb har blitt kjedelig og gir meg ingen mening. Jeg har hovedfag fra universitetet og betalt alt selv via studielån.

 

Hmm. Kanskje jeg kan få NAV til å dekke en BI utdannelse eller noe reklame eller annet som er"mer spennede og ikke så kjedelig" som å jobbe med papirer jeg gjør nå?

 

Takk for tips? Dumt jeg ikke fikk tips om dette før, så hadde jeg spart meg for 500 000 i studielån...

[Anonym bruker]

Denne tråden gir iallefall meg lyst til å omskolere meg!

 

Tungt å jobbe på Nav all den tid slike som deg heller kunne tenkt seg noe annet å gjøre, og ser helst at staten dekker det.

[Anonym bruker]

Men hva mener dere om noen er virkelig syke, har prøvd seg i mange forskjellige jobber, men uten hell pga omfattende psykiske problemer. Er det da greit at staten hjelper til med omskolering?

 

Ikke HI

[Anonym bruker]

Selvsagt.

[Anonym bruker]

Det trenger ikke være billigere for staten å koste på noen utdannelse, nei. Har ofte nok sett at folk på attføring gjennomfører mye senere enn det som var planen, grunnet sykefravær eller andre ting underveis, samt at etter endt utdanning, er det mange som jobber et år eller to, og finner ut at det ikke passet likevel. Kanskje grunnet helse, at de ikke fungerte helsemessig i en jobb de har fått 3 års støtte for å utdanne seg til.

 

Det er altfor ukritisk lett å få attføring i dag. Det bør i det minste være et realistisk håp om at vedkommende kan jobbe i flere år etterpå. Og NAV bør også være mer styrende i yrkesvalg. Å utdanne seg til sykepleier eller andre krevende yrker, er ikke for alle. Det kreves god helse både fysisk og psykisk til det.

 

 

[Anonym bruker]

Yrkesretta attføring er for de som har blitt syke av et slikt slag at de ikke KAN fortsette med jobben sin eller andre jobber i samme leia.

[Anonym bruker]

Tror ikke læreryrket er å anbefale hvis selvtillit og psyke er vaklete. Her må du har stor trygghet og styrke for å trives. Det er nok mange som er i din situasjon. Kjente flere som hadde det litt tøft under studiene, og ikke klarte gjennomføre. Man kan likevel ikke forlange at samfunnet skal dekke en lang og dyr utdannelse for seg!. Matte kan du studere nettbasert. Du kan ta 60 studiepoeng noe som gir undervisningskompetanse opptil vg1. Ja, det er svindyrt, men det er det for meg og!

[Anonym bruker]

En jeg kjenner er så kresen at hun tyner Nav for å få omskolering.

De har gjort alt mulig for henne på arbeidsplassen. Men ingenting er godt nok.Hun er kynisk og egoistisk. Hun har ikke giddet å gå på jobb. Hun er meget oppegående og har ingen fysiske plager.Styrer og kverrulerer i alle retninger. Hun er meget høyt utdannet..men takler ikke jobben hun har. Det er mye annet hun kan jobbe med innenfor yrket sitt..men det er ikke godt nok for henne. Nå har hun jammen meg klart å krangle seg til omskolering på statens regning. Utrolig provoserenede å se på. Hadde jeg vært så jævla utspekulert så hadde jeg sagt opp jobben min og søkt om dagpenger. Isteden for å gå hjemme i ulønnet permisjon. For jeg vet at jeg uansett skal si opp senere. Men i motsetning til henne så har jeg heldigvis ingen problem med å komme meg videre selv og ikke snylte på staten. For dette tilfellet er jævla utspekulært! Og hun er full i penger i tillegg!