Jeg er sint, skuffet og så utrolig trist

[quiquita]

Jeg og Bf hadde en vanskelig tid som samboer i sommer, og i august foreslo han at jeg skulle dra hjem til foreldrene mine en stund. Jeg bodde da i hans hus, og dro fordi jeg ikke følgte meg velkommen der lengre.

 

Siden jeg dro har jeg bestandig gått å håpet på at ting kom til å ordne seg mellom oss, men han har gitt oss opp, og trur ikke på oss to lengre. Jeg gjorde det slutt med han for noen uker siden, i en krangel og siden det har det egentlig vært slutt.

 

Nå sitter jeg her med det som skulle bli vårt kjærlighetsbarn i magen, 4 uker igjen til termin. Jeg har på en måned ordnet mamma og pappas hus til å bli klart for en meg og en liten baby, søkt om diverse stønadspenger her, jobbet det jeg kunne for å ha råd til å kjøpe babyting....

 

Nå sitter den gubbjævelen inni skogen med kompisene sine og jakter å elg...og der har han tenkt å bli. Jeg har foreslått mange ganger at han skal komme opp, og tilbud meg å betale flyreisen. Det er så tungt å gå rundt med magen aleina. Nå nærmere fødselen seg alt for fort, og den idioten sitter bare der med bøssa i hånda, og sier at vi kan snakke om fødselen når kompisene har dratt hjem på søndag. Jeg vet ikke lengre om han vil være med på fødselen, eller ikke.

 

Det er så tungt å elske noen så høyt, og samtidig bli sveket og forlatt. Jeg skulle ønske jeg klarte å slutte å klamre meg til følelsene til han, og bare slippe alt og stoppe tårene....

 

Jeg håper på at han ser situasjonen vår med nytt lys snart, og tar tak i seg selv og framtiden vår....Eller at jeg klarer å begynne å tro på at jeg og babyen har det bedre uten han....

[Jenny2010 har født!]

Uff, dette var trist å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, vil bare ønske deg lykke til! Masse trøsteklemmer

[Vekst]

Hei du!

 

Jeg er sikker på at du og babyen din klarer dere bedre uten ham.

I stedet for å sitte og vente at han skal ta tak i sitt (og ditt og barnet sitt) liv, foreslår jeg at du tar tak i ditt eget liv!

Det er faktisk det eneste du har makt over, og du kommer til å trenge all energien du har til denne oppgaven.

 

Ta med din mor på fødselen, så har du en som gleder seg like mye som deg over det store underet i stedet for å stjele ditt fokus over på noe negativt.

 

Dette klarer du!

 

Selv ble jeg født under samme forhold som ditt barn er i (for veldig mange år siden) og er overlykkelig for at mamma satset på seg og meg i stedet for å bruke kreftene sine på min biologiske far som egentlig ikke var interessert.

 

Kos deg med morsrollen - Den er fantastisk!

 

Jeg venter nr. 3 og er ikke i tvil om at jeg heller ville hatt de 3 for meg selv enn å dele dem med en som ikke egentlig var interessert i å være med oss. -inkludert alle sorger og gleder det medfører.

 

 

 

[C <3 M <3 E <3]

Kan ikke si noe annet enn; FOR EN DRITTSEKK!!!! Synes ikke han fortjener deg og babyen, men skjønner jo at du elsker han og gjerne vil ha ham i deres liv. Men virker jo ikke som HAN bryr seg verken om deg eller babyen.

[quiquita]

Ja, jeg har vell tatt tak i mitt eget liv, byttet addresse og ordnet alt selv. BF har hatt så utrolig mye negativt som har skjedd siden jeg ble gravid, en i næromgangskrets som har prøvd å tatt livet sitt og sliter generelt, BF er selv syk, moren til hans barn er psykisk syk så han har sine 3 unger nesten på heltid, han er arbeidsledig om 3 uker, en av bestekompisene døde for en uke siden, + at han har ei fitte etter seg som prøver med alle midler å ødelegge livet for han. Så oppi alt det her står jeg og magen min og skriker etter oppmerksomhet.

 

Men uansett om han nå vokner til og begynner å sloss for oss to, snart tre....så vet jeg ikke om jeg klarer å slippe de følelsene jeg sitter med nå.

 

Jeg vet at alt ordner seg, foreldrene mine har vært helt fantastiske, og stilt opp 110 % for meg. Lillesøstra mi har endelig blitt "voksen" og begynt på vgs, og de er frie igjen. Men de har jo nesten dratt meg hjem igjen, og er veldig klar for å innta en litt spesiell besteforeldre rolle.

 

Jeg er også glad for at jeg er mor, og at den norske lovgivningen gjør det veldig lett for meg å få all ansvar for babyen....

 

Men selv om jeg er klar over alt det positive, er det bare så utrolig trist og vanskelig å takle alt aleina.

 

Det sykeste er jo at jeg fremdeles vil ha han med på fødselen. Jeg vil ikke høre jordmora si: Gratulerer, du har fått en frisk gutt/jente, alene....

[quiquita]

Jeg får så lyst å forsvare han, men prøver å la være. Han var den som ønsket babyen mest, og han sier nu at han savner magen og gruer seg til at han skal bo så langt unna oss....

 

Men jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke gjør noe for det....

 

Nei, den drittsekken har nok mye problemer å styre med, og det er akkurat som han bare har ryddet meg bort som ett ferdig løst problem....og forskyver vanskelighetene med å ha ett barn som bor i ett annet land, langt bort...

[quiquita]

Nå har jeg fått svar på hvorfor det gikk som det gikk....

[Abracadabra]

hvordan går det med deg? var det et svar du kunne leve med? har dere fått snakket ordentlig ut? jeg håper at alt ordner seg til det beste for deg/dere. du er jamen heldig, oppi alt sammen, at du har foreldre som stiller opp for deg! sender deg mange trøsteklemmer...*klem*

[quiquita]

Les mitt nye innlegg: Gi meg styrke, jeg lever i ett mareritt.

 

Uten foreldrene mine vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart min nye hverdag, som jeg plutselig er nødt å forholde meg til!