Er bekymret for sønnen min, trenger råd..

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som netotpp har fylt 5 år. Han begynte i ny barnehage i høst, og alt er greit der, virker som han trives og det er fin barnehage.

 

Men den siste mnd har jeg observert store atferdsforandringer. Mulig disse har økt på siden sommeren, men ihvertfall den siste mnd nå har sjokkert meg. Vet ikke hva som er normalt og ikke, jeg har ingen flere barn, men dette er altså situasjonen:

 

* Han har blitt ekstremt sta, sutrete og tidvis "sint", dersom han ikke får ting som han vil. Han har alltid forstått konsekvenser av slik oppførsel tidligere og vært en oppegående og forståelsesfull unge å kommunisere med.

 

* Han har begynt å få "utbrudd" dersom han ikke mestrer noe, eller ikke får hjelp eller oppmerksomhet umiddelbart.

 

* Han sier ting jeg finner merkelige. Jeg har forsøkt å tilbringe maksimalt med hyggelig tid sammen ham, og etter kinotur osv igår spurte jeg ham om vi ikke hadde hatt en hyggelig dag. Nei vi hadde hatt en kjedelig og lite hyggelig dag, var svaret fra sengen. Jeg måtte fortelle ham at det såret meg at han sa slikt, før han "ombestemte" seg.

 

* Han sier han skal høre etter når vi er i butikker, men har finner alltid på noe. Løper bak disken eller ut av butikken osv, fordi han ikke "greier" å holde seg i ro.

 

*Han hverken slår eller er et vanskelig barn ellers, men han kan komme med trussler som: da ødelegger jeg ditt og datt, da får ikke du noen gave til jul fra meg osv.

 

* Han har en ekstrem fantasi( jeg vet ikke om den er på grensen?), han tar nesten enhver situasjon og sammenligner den med superhelter eller situasjoner han har lest om eller sett på film/spill. Derimot vet han veldig godt forskjellen mellom fantasi og virkelighet- han sier ofte : men det er bare på liksom.

 

Jeg vet ikke om alt dette er grunn til stor bekymring. For meg er det iallefall veldig sårt og se at den flotte ungen min som jeg alltid har hatt gode samtaler med, og som alltid har sagt hvor glad han er i meg og vært forståelsesfull i forhold til grensene vi setter osv, har blitt en "furtete og vanskelig" unge. Har forsøkt å spørre ham om det er pga at han er sjenert i barnehagen osv, men han sier at det går greit der. Og når jeg tenker meg om startet vel dette allerede i sommer.

 

Pappaen hans er veldig mye ute og reiser, og det er mye savn. Kan dette ha noe med saken å gjøre? Dette begynte i vår, hvor pappa var borte 2 og en halv mnd. var hjemme i 2 uker og nå skal være borte 2.5 mnd igjen. Dette vil imidlertid opphøre fra november, da han får ny jobb.

I og med at pappa har reist så mye har grensene vært litt slappe også. Jeg har forsøkt å gjøre ham glad og mer "trygg" ved løsere grenser hjemme som å være oppe litt lenger, fri fra barnehagen, mer film og tv-spill osv. Kan noe av dette være en årsak? Vi har heller ikke hatt det beste forholdet, jeg og pappan hans, han kjefter og roper ofte til meg, noe som gutten ofte har fått med seg. Han har flere ganger beskrevet pappa som "sint", både til til øvrige familie og barnehagen.

 

Vil gjerne ha råd og hjelp her, for jeg har ikke så lyst til å kontakte lege eller helsesøster. Har vært i kontakt med barnehagen og de mener han kan virke litt innesluttet i enkelte situasjoner, samt at han virker ikke som han er vant til barnehagerutinene. Han er aldri sint eller noe der, han bare skjønner ikke alltid hvordan ting skal være.

 

Han er en veldig smart gutt, og har aldri hatt særlig problemer med han tidligere, med unntak av at han har svært mye energi. Det har han alltid hatt.

 

Hva kan nå være grunnen til at han oppfører seg slik? Er det noe vi kan gjøre? Er det normalt?

[Anonym bruker]

Glemte å si at det største problemer er humørsvingningene hans. Det kan gå på null komma niks at han er glad og vi har det hyggelig, til at han blir furten og sur, later som om han gråter-noe som er utrolig irriterende, eller hyyler og roper. Alt dette, dersom situasjonen pluttselig er slik at han ikke får det som han vil. Han er også blitt ekstremt vanskelig å snakke til. Er vanskelig å få ham til å stå i ro og se meg i øynene hvis jeg skal forklare ham noe. Ofte bare jatter han med, eller han svarer ikke når jeg snakker / bytter tema, Hva i all verden er galt med ham ?

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje han prøver litt mer grenser en før?

 

Adhd?

 

Kanskje det er noe med barnehagen?

 

Eller at det er en reaksjon på at faren er mye borte?

[Anonym bruker]

Tror ikke det er Adhd, han har aldri vist typiske tegn på det. Jeg har flere venner som har barn med adhd og han er ikke som dem, men nå er ikke jeg noen lege.

 

Er det normalt å prøve mer grenser i denne alderen? Han blir ikke SINT sånn at han blir "voldelig" eller ruller rundt på gulvet, men han blir ekstremt lei seg og dessuten gir han seg ikke med "vær så snill" før jeg ignorerer ham. Han tar rett og slett ikke et nei, fordi han tror han kan overtale meg.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke noe "galt" med ham. Han reagerer sikkert på bhg skifte og at faren er borte. Samtidig utvikler han seg og har behov for å bestemme ting selv. Han har sikkert funnet ut at han kan "manipulere" deg med anfallene sine (sutring, hyling, stikke av ol.). Du reagerer med å bli lei deg, sjokka , stressa ol og det utvikler seg til en vond sirkel.

 

Prøv å overse de negative tingene så langt det er mulig, straff ham når han gjør noe galt (ta fra ham goder eller tenke- tid).

Vær en trygg god voksen for ham og ikke la ham få overtake/stresse deg med anfallene sine. Når han ser at det ikke påvirker deg så vil det sikkert roe seg.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Tusen takk det var et flott svar!..Det fikk meg til å tenke litt... Når jeg tenker meg om, er det mulig jeg viser for mye at jeg bryr meg når han gjør slikt. Blir ofte veldig stresset og opprørt. Bør jeg snakke med ham på forhånd om hva som gir "straff" ? For ofte når jeg har gitt konsekvenser som: Da ble det ingen eventyr ikveld, så får jeg til svar: jooo mamma jeg lover jeg lover jeg skal høre etter.

 

Har rost ham når han gjør bra ting også, som f.eks om morgenen når han vet jeg skal rekke bussen, er han veldig flink og samarbeidsvillig, selv om han er trøtt. Her gjorde jeg en mega-tabbe, da jeg i skikkelig stress sa: Du må ikke somle sånn hvis mamma kommer forsent blir sjefen sint på mamma!....Huff.... Stakkar gutten ble jo skikkelig redd. På mine vegne altså. Ja, jeg stresser meg nok altfor mye opp. Jeg er jo mesteparten alene med ham, så det er fort gjort.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke noe galt med gutten din ;0)

 

Ofte kommer barna, i 5-6 års alderen i noe som kalles "første tenåringstiden" )

 

Anna Wahlgren skriver mye om denne perioden i livet, som ofte er vanskelig for en 5-6 åring

 

(PS! Husk at barna i dag ofte er tidligere ute enn vi var før. det gjelder til og med 5 åringer

 

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/barnets_utvikling/barn_0_6_aar/6_aaringen_og_den_toeffe_fasen

 

[Anonym bruker]

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/barnets_utvikling/barn_0_6_aar/6_aaringen_og_den_toeffe_fasen

 

hmm, linken funker ikke?

skjønner ikke hvorfor...

[Anonym bruker]

Det står bl.a.:

(PS! Husk da at et barn kan være tidligere (eller senere) ute enn andre...)

 

6-års krisen

Vet du at det ofte er slik at man faktisk kan kreve mer av en 5-åring enn en 6-åring? Anna Wahlgren bekrefter dette. Hun forteller at de fleste barn rundt 6 år står ovenfor en 6-årskrise. Fra å være det balanserte, harmoniske barnet på 5 år vil et barn i 6-årsalderen oppleve en slags katastrofe. Dette blir den andre store omveltende fase siden trassalderen. 6-årskrisen blir ofte vanskelig både for 6 åringen og foreldrene. I seksårsalderen er det samme barnet nesten ikke til å kjenne igjen, og ikke minst kjenner barnet seg selv nesten ikke igjen! I takt med at 6-åringen skyter i været, virker det som om hans indre krøller seg sammen. Om barnet forandrer seg mye for en periode, betyr ikke dette at noe er i veien.

 

Framfor alt er ofte 6-åringen full av mistro. Ingen er egentlig glad i meg, forstår meg eller trenger meg. Selv om venner og familie bekrefter dette, er det så vanskelig å tro på. 6-åringens vanskeligste selskap er ofte ham selv. At han mistror andre, bunner i at han mistror seg selv.

 

"6-åringens evinnelige kamp for å få omgivelsene til å bekrefte noe han likevel ikke tror på, gjør ham fra tid til annen krevende. Han kan ombestemme seg fra det ene øyeblikket til det andre. Ingenting er bra nok. Hans opptreden er omtrent like stabil som en værhane i stiv kuling."

(Wahlgren -84)

 

Da barnet var 5 år hadde det en uknekkelig tro på at det nærmest var perfekt. Plutselig ser 6-åringen at dette ikke er riktig. Det er mange ting han ikke klarer eller forstår. Og han er ikke flinkest eller best. Akkurat det er et stort problem. Barnet liker spill og konkurranser, men HATER intenst å tape. Forsøk på juks forekommer hyppig. Egentlig liker ikke 6-åringen å vinne heller. Da er det jo noen andre som må tape, og om 6-åringen vinner vil han jo bli den som forårsaker at andre får et nedverdigende tap, og enda større grunn får andre til å hate ham. Dillemma!

 

De sterke følelsesmessige båndene vil i løpet av 6-årskrisen løsne noe. Barnet vil bli mer selvstendig. Barnets liv står i en omveltende fase. Det begynner på skolen, det deltar kanskje mer aktivt på fritidsaktiviteter. Flere mennesker blir viktige. Lærere og venner. 6-åringen blir drevet videre, ut av det trygge hjemmet sitt, på leting etter et selvstendig jeg. Han skal bygge en verden rundt seg selv, og dette innebærer noe mer enn bare en verden sentrert om seg og sin kjernefamilie.

 

Hvor lenge varer denne krisen, vil nok mange foreldre lure på. Svaret er ikke videre oppløftende. Krisen vil i grunn pågå frem til tenårene, men i rykk og napp. Barnet får mange "hvilepauser" der det kan virke mer balansert og trygg, ikke minst rundt 10-årsalderen. Krisen varer ikke evig, og de verste unotene går ofte over innen 7-årsalderen.

[Anonym bruker]

dette kunne vært min sønn...

han gikk også fra å være min gullklump til å bli et sånn småfrekt "monster" i samme alder og av "samme" grunn; jeg ble skilt!

 

han presset alle grenser til det ytterste alltid og svarte frekt på alt.

 

tidligere hadde det funket bra på ham å bruke metoder som å la ham velge mellom ting, få belønninger osv. det måtte jeg bare slutte med for det gjorde alt mye verre.

du må ikke falle for fristelsen å gi ham slappere grenser. du må faktisk være strengere. rettferdig men streng.

gi han masse positiv oppmerksomhet når han oppfører seg, oppfordre ham til å være snill, høfflig og flittig og skryt når han er det.

samtidig MÅ du slå ned på og være konsekvent når han ikke gjør det.

om han ikke oppfører seg skikkelig så gi han en konsekvens og ikke gi deg - aldri!

om du sier at han ikke får noe annen mat enn det du har til middag så ikke gi ham noe annet heller.

om du sier at om han ikke er grei nå så blir det ikke noe barnetv, så nekt ham barnetv.

men pass på at det er den dagen. en straff om noen dager er ikke noe en 5-6 åring klarer å sette seg inn i

du må alltid la ham forstå at det er du som er sjefen, men at du gir ham ansvar etter hva han kan håndtere og mestre, men at han ikke bestemmer hva dette er.

 

jeg tror han reagerer negativt på dine løsere grenser og prøver intuitivt å presse disse for å se hvor grensen egentlig går.

om du bare lar deg skyve bortover vil det jo ikke være en grense og gutten din vil ha store problemer med å forstå hvor grensen egentlig går.

han vil kunne slite med sosial ferdigheter og ha litt dårlige sosiale antenner med gjevnaldrende og kanskje oppføre seg frekt overfor andre voksne uten at han vet det om du ikke viser ham hvor skapet skal stå.

 

jeg har snudd dette nå, etter 1,5 års slit. det har vært slåing, hyling, stooore scener offentlig der jeg har tatt en hylende unge under armen og båret ham ut av butikken *grøss*, utallige timeouts, raseriannfall, trusler, furting og utskjelling (fra ham)....

men jeg har vært beinhard (stort sett) og konsekvent. og det har funket.

han har skjønnt at det er jeg som bestemmer og han har erfart at så lenge han er snill og grei og høfflig, så får han mye mer frihet og fritid til å gjøre de tingen han har lyst tilå gjøre også.

det er mer lønnsomt for ham å komme hjem, spise den maten vi har og gjøre leksa si for så å gå ut og leke, enn å bruke hele ettermiddagen på å klage på maten, nekte å gjøre lekser osv og dermed ikke få tid til å gå ut fordi det har blitt for sent lol

 

de gangene jeg har sprukket og gitt etter har vi ofte fått et tilbakeslag og må begynne litt bakfra igjen... hver gang jeg har gitt etter har satt oss tilbake og gjort at dette har tatt lenger tid enn nødvendig.

 

jeg må si at det hadde værtvanskelig å gjennomføre dette uten min fantastiske kjæreste. uten hans innblikk utenfra og analyseringshjelp og psykisk støtte er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart dette, for det er ikke så lett å være "slem" med gullungen sin...

men jeg innså at han hadde rett i at jeg var for ettergivende og resultatene begynner virkelig å vise seg nå.

 

jeg har fått igjen gullungen min og bonusen er at han har blitt mye mer reflektert på vegen dit. nåtenker han seg om før han gjør ellersier noe, ikke bare handler impulsivt eller irrasjonellt.

 

uff dette ble langt, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

 

jeg hørte folk rundt meg sa at jeg måtte forlange at han oppførte seg, men fattet ikke hvordan...han gjorde jo ikke det jeg sa han skulle :S

men jeg innser nå at jeg var inkonsekvent med han og at det gjorde at han ikke viste hvor grensene gikk. derfor prøvde han hele tiden å presse grensene for å finne ut hvor de egentlig gikk.

nå vet han hvor de er og presser dem sjeldent.derfor har vi det stort sett kjempefint sammen uten krangler og trusler. han vet hvor langt han kan gå og holder seg der.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det stresset ja, men som foreldre er vi ikke roboter heller. Vi gjør feil.

Jeg ville ha satt meg ned å snakket med ham. Fortell ham hvilke regler han har å forholde seg til. (ikke lag for mange regler- kun de viktige) Han må vite konsekvensene av å ikke oppføre seg fint slik at han har mulighet til å beherske seg. Det viktigste av alt er å aldri gi etter dersom du har gitt ham "straff". Har du sagt at det ikke blir eventyr så blir det ikke eventyr. Gi ham en advarsel før straffen trer inn. Overse alt du kan overse og vær positiv og kjærlig mot ham så ofte du bare kan.

 

Belønn gjerne god oppførsel.

Når vi skal i butikken gir jeg beskjed til gutten min (snart 5 år) om at hvis han går fint og hjelper mamma å hente varer skal han få velge hvilken yoghurt vi skal kjøpe (du belønner din gutt .med noe han liker å gjøre i forhold til butikken- ikke bruk godteri eller is) Dersom han ikke oppfører seg kjøper vi ikke yoghurt. Som regel hjelper det å minne ham på yoghurten og da går han fint.

 

Desom han har fortjent en belønning er det viktig å ikke fjerne den som straff.

 

Ser du har fått mange gode svar her. Det viktigste for meg å få frem er at gutten din er helt normal. )

[Anonym bruker]

2,5 mnd synes jeg var veldig lenge når en gutt er vant til å være med pappaen sin. Når da grensene i tillegg slakkes så hjelper det nok ikke på heller. Her er pappa aldri lenger borte enn 10 dager og til og med synes vi er i lengste laget. Skal han holde på slik lenge? Kan dere ikke besøke han eller han komme oftere hjem?

[Anna Anka]

Eh....hvordan gjøre han mer trygg ved løsere grenser hjemme?

Det må jo ha motsatt effekt!!!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har en snart 7-åring. Jeg kaller den perioden der (som forresten kan vare en stund) for mini-pubertet! Det du beskriver høres for meg helt normalt ut....jeg regner med du vil høre mer av det at pappaen er sint, og han vil nok bruke ord og uttrykk som han evt har brukt til deg i sinnet. Det er veldig trist å høre at du opplever en sint mann (eks?) og at barnet ditt må være vitne til det. Mulig dette kan skape øvrige problemer..

 

Men altså, det du beskriver ellers høres ut som en sunn, frisk og kjekk gutt som muligens har hatt litt startproblemer i barnehagen selv om du ikke ser det. Han virker som en gutt som nå løsriver seg litt fra deg og tester ut grenser. Lykke til videre! Til nå synes jeg denne fasen i barnets liv er værst..stålsett deg og regn med å høre en masse ting du ikke vil høre!! he he.

[Anonym bruker]

Wow, det er som å lese om sønnen min det. Han fyller snart 5 (par ukers tid), og jeg skjenner meg igjen i alt det du forteller, HI.

 

Spes: Han hverken slår eller er et vanskelig barn ellers, men han kan komme med trussler som: da ødelegger jeg ditt og datt, da får ikke du noen gave til jul fra meg osv.

 

Det går nesten ikke en dag uten at han sier dette.

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på 8 år og en på 6 år, begge har vært gjennom en sånn fase. De voksne i barnehagen sier det er veldig normalt, de fleste "førskolebarna" på 5-6 år går gjennom en fase hvor særlig humørsvingninger er et av kjennetegnene. En sen trassalder, eller førpubertetsfase hvor det skjer store forandringer i kropp og sinn, ikke alltid så lett å forholde seg til for en liten kropp.

 

Bare fortsett å være en tydelig og kjærlig forelder du, barnet trenger trygge ramme, faste rutiner og stabilitet så går det sakte men sikkert over. Du kan ikke bli såret over dette, sammenlign det med dine egne "hormonutbrudd" når du er premenstruell, barnet mener ikke noe vondt med uroen sin.

[Anonym bruker]

Synes sønnen din høres helt normal ut jeg..

 

Hadde blitt mer bekymret om jeg hadde en sønn som aldri satte seg opp mot meg osv. Dette er en helt naturlig del av at ungen blir eldre, mer selvstendig, er frustrert over forandringene som skjer i kroppen og av en tidlig løsrivning fra mamma.